Kjære, kan du hente meg fra jobb? Ingrid ringte ektemannen sin med et håp om å slippe å sitte skjelvende i bussen i førti minutter etter en slitsom arbeidsdag.
Jeg er opptatt, svarte Marius kort. I bakgrunnen kunne hun tydelig høre lyden av TV-en, så hun visste godt at han satt hjemme i sofaen.
Ingrid kjente tårene presse på av skuffelse. Ekteskapet var i ferd med å rakne, og likevel for bare et halvt år siden hadde Marius lovet å bære henne på gullstol. Hva var det som hadde endret seg på så kort tid? Ingrid forstod det ikke selv.
Hun tok vare på kroppen sin og brukte mye tid på treningssenteret. Lagde nydelig mat jobbet tross alt som kokk på en av byens mest populære restauranter. Hun maste aldri om penger, laget aldri drama, var åpen for å oppfylle ethvert ønske ektemannen måtte ha
Du skjemmer ham bort, Ingrid. Han blir bare lei av deg, ristet moren på hodet mens hun lyttet til datterens fortvilte ord. Man skal ikke la mannen vinne hver eneste kamp.
Men jeg elsker ham jo Ingrid smilte svakt og hjelpeløst. Og jeg vet at han elsker meg
******************************
«Han har blitt lei av meg,» bet Ingrid seg i leppen mens hun bladde gjennom nettleserens historikk. Det viste seg at Marius tilbrakte all sin fritid på datingsider og chattet livlig med flere jenter samtidig. «Hvorfor kunne du ikke bare snakke med meg? Jeg ville forstått, latt deg gå. Hvorfor tvinge oss begge til å lide, bo med en kvinne du ikke elsker, og plage meg med avvisningen din?»
Så det blir skilsmisse. Det får så være hun er sterk, hun kommer seg videre. Men hun skulle ikke slippe ham helt så lett. Om ikke annet, så fortjente han en liten hevn
Samme kveld laget Ingrid seg en profil på samme datingside som Marius, fant ham fort, og sendte en melding. Hun brukte et bilde hun fant på nettet, redigerte det litt, og var sikker på at han ville bite på. Og selvfølgelig gjorde han det.
De begynte å skrive mye. I meldingene forsikret han henne om at han var singel, klar for et seriøst forhold og barn. Han skrøt hemningsløst av sin fantastiske personlighet noe Ingrid fant så latterlig at hun måtte tørke tårene av latter. Ingen visste bedre enn henne hvor vanskelig det faktisk var å leve sammen med ham.
Skal vi møtes? skrev Ingrid og satt og ventet spent på svar.
Absolutt! kom svaret raskt. Men søsteren min bor hos meg for tiden, hun leser til opptaksprøver. Kan vi møtes på nøytral grunn, og heller dra på hotell etterpå?
Tuller du? utbrøt Ingrid da hun leste meldingen. Hvordan kan du være så sikker på at en jente bare blir med deg på hotell? Hvem som helst ville bli fornærmet over et slikt forslag! Men egentlig var det jo perfekt for henne.
Hva om vi heller møtes hjemme hos meg? Jeg bor i en enebolig utenfor byen, alene. Ingen som forstyrrer oss tenkte hun mens hun skrev. Kommer han til å gå med på det?
Perfekt idé! svarte Marius, tydelig fornøyd over at han slapp å bruke ekstra penger. Send meg adressen og tid, så kommer jeg, flyr på kjærlighetens vinger!
Skogstjerneveien 25, klokken ti i kveld passer det?
Selvfølgelig! Vi sees.
Litt før ni latet Marius som om han ble nødt til å dra på jobb. Han lette etter bilnøklene sine uten hell, og spurte småirritert:
Har du sett nøkkelknippet mitt?
Det lå på kommoden i gangen, sa Ingrid rolig og så ham rett i øynene, mens hun i smug kjente nøklene brenne i bukselommen. Kanskje katten har dratt det et sted?
Greit, jeg tar taxi. Ikke vent på meg, bare legg deg, sa han før han ruslet ut.
Men Ingrid hadde ingen planer om å vente. Hvorfor skulle hun? Hun brukte tiden effektivt på å pakke tingene sine. Heldigvis eide hun en liten leilighet i sentrum som hun hadde arvet av mormoren. Hun la igjen én ting i leiligheten etter seg: skilsmissespapirene, plassert godt synlig midt på kjøkkenbordet.
Marius kom hjem først på morgenen, rasende. Den lange taxituren kostet over tusen kroner, og «Anja» fra nettsiden fantes ikke. Adressen var ekte, huset også, men døren ble åpnet av en kvinne som veide minst tre ganger mer enn ham selv, iført kun en gjennomsiktig morgenkåpe. Marius hadde glatt betalt alt han eide bare for å slippe å se det han så den kvelden.
Han måtte nærmest rømme fra stedet, og ringte enda en taxi. Det tok en evighet før den kom, og han sto skjelvende i den tynne dressjakken sin og frøs på trappen. Sjåføren var helt spesiell og kjørte feil, så det tok nesten to timer hjem. For en helvetes natt.
Da han endelig låste seg inn i leiligheten, fikk han øye på papirene midt på bordet da forsto han brått hvem som sto bak denne utspekulerte hevnen. For ved siden av lå søt, rosa leppestift og med store bokstaver sto det skrevet:
Denne søte hevnen Han sank ned på stolen, helt kald innvendig. Alt rundt ham virket plutselig fremmed stuen som en gang hadde vært full av latter og varme, fremstod nå kald og tom. Stillheten var øredøvende.
På kjøkkenbenken lå ikke bare skilsmissepapirene, men også en håndskrevet lapp:
«Kjære Marius. Dette er siste måltidet jeg lager til deg: Hevn, servert iskaldt. Takk for alt du lærte meg om kjærlighet og enda mer om respekt. Lykke til videre.»
Han leste lappen om og om igjen, forsøkte å finne en gnist av sinne eller anger, men følte bare et tomrom vokse i brystet. For første gang på lenge innså han hvor lite han egentlig hadde bidratt, hvordan han hadde tatt alt for gitt.
Ute var soloppgangen i ferd med å bryte frem over hustakene. Inne pakket Ingrid ut i den lille leiligheten sin. Hun åpnet vinduet, lot den friske luften fylle rommet, og pustet dypt. For første gang på lenge følte hun seg fri. Hun smilte for seg selv og sendte en siste tanke til Marius ikke av bitterhet, men med et snev av takknemlighet. Hun visste at hun aldri ville la noen ta henne for gitt igjen.
Og slik gikk Ingrid morgengryet i møte, sterkere og modigere enn noen gang, mens Marius satt igjen i et hus der det aldri mer skulle dufte av nystekte rundstykker, bare av tomhet og anger.
