For to få meg til å slippe det som har gnaget meg de siste to årene, må jeg fortelle deg om Einar. For to år siden hadde han alt en kone, en liten gutt, planer for framtiden og drømmer om å bygge et liv sammen. Så kom den dagen da alt knuste. Det er umulig å leve med den smerten, men han tenker aldri på å gi opp. Hvis han kunne gå tilbake til den forferdelige dagen, ville han gjort alt for å hindre den.
Første gang på to år gikk Einar inn i den tomme, kalde stillheten i det gamle huset på Østre Aker. Nå skulle han endelig få hevn for sin kones død. Han hadde tenkt å stikke innom butikken og hente en flaske vodka, men skiftet mening. Tid for hevn. Hodepine måtte holdes i sjakk. Einar la seg tidlig og sov uvanlig raskt. To timer senere våknet han med hjertet hamrende, lungene fylt av luft. Han drømte fortsatt om Solveig, hørte hennes pust ved siden av seg, og håpet på å se henne i øynene når han åpnet blikket. Men ingen. Putetrekket var ubrukt, så var det bare søvn igjen.
Han strøk med hånden over sengetøyet; den ble varm under fingrene, og i et kort øyeblikk følte han seg sikker på at Solveig lå ved siden av ham. Søvnen kom aldri igjen. Han lå og stirret på taket som ble hvitt i mørket, og tenkte på de to årene med venting og sorg. Fienden hadde kommet tilbake, og Einar visste det med sikkerhet.
Den dødsdagsdagen hadde Solveig spurt om fri fra jobben tidlig. Hun skulle til helsestasjonen for en ultralyd. Hun mistet håpet i testene for graviditet, etter år med forsøk og drømmer om et barn.
Hun stod på fortauet ved en trafikkert vei. På den andre siden blinket grønt lys, og hun gikk først over fotgjengerovergangen. Hun så ikke bilen som kom i høy hastighet, klar til å krysse før fotgjengerne. Bilføreren ville ha sluppet den, men en syklist fra motsatt vei kom i veien. Kollisjonen var uunngåelig, men sjåføren svingte til høyre og rammet Solveig. Hun døde der på stedet.
Føreren fikk to år fengsel men Solveig ble borte. Syklisten endte med blåmerker fra fallet. Legene sa at Solveig ikke var gravid. Fienden lever nå med sin familie, mens Einar har ingenting igjen. Han har bestemt seg for å drepe den som tok livet hans, og bruke hele kraften fra motoren. Han vil ikke lenger gjemme seg eller løpe. Selv om han dør, vil han gjøre det med heder, for hevn er det eneste som kan gi ham ro.
Av og til kjørte han forbi krysset der Solveig døde, kjøpte blomster og la dem på fortauet. Folk gikk forbi uten å merke ham. Han stod og prøvde å forestille seg hva hun tenkte i de siste sekundene kanskje hun håpet på gode nyheter. Hun tok et siste åndedrag og trådte på overgangen
Han besøkte graven, gikk inn i kirken, men fant ingen lettelse. Bare ved å ta hevn kunne han bli fri. Trøtt av søvnløshet, stod han opp, tok en dusj, barbert seg grundig, spiste et knekkebrød med te mens han stirret på en flekk på veggen. Solveig hadde planlagt å male over den, men Einar lot den bli flekken var et minne. Han tok på seg en ren skjorte, kastet et siste blikk på rommet og gikk. Ville han komme tilbake?
I begynnelsen vandret han rundt i byen uten mål, men alt var for tidlig. Fienden lå fortsatt i den rene sengen ved siden av sin kone, eller kanskje sto han opp, strakk seg, gikk på badet og gned seg i underlivet. Han hadde gjort sine behov, gjespet, tatt en dusj. Hans egen kone hadde allerede laget frokost. Han gikk ut av badet, duftet av dusjsåpe, kysset henne og satte seg ved bordet med sønnen. «Nok nå,» sa Einar for seg selv. «Fienden ser altfor bra ut for å være drapsmannen til min kone.»
Han forestilte seg fienden som hadde drukket seg full kvelden før, for å ta igjen to år med savn. Han våknet med kraftig hodepine og en brennende tørst. Han slukte en håndfull vann i ansiktet, drakk fra springen som han hadde gjort i fengselet, uten å barbere seg. Så satte han seg i undertøysjakken ved bordet. «Nå ser han riktig ut. Sånn skal fienden være, uten nåde.»
Einar snudde bilen og kjørte rett mot fiendens hus. Han parkerte slik at han kunne se innkjørselen. To barn lekte på lekeplassen. Han gjorde seg klar til å vente. En dag ville fienden komme ut alene eller med familien, uansett. Ikke i dag, men neste gang ville hevnen finne ham.
Det var slutten av april. På busker og trær på den solfylte siden av gårdsplassen spraket små grønne knopper. Asfalten var fortsatt fuktig etter nattens regn. Himmelen var grå og kjølig.
Plutselig kom en liten gutt på rundt seks år ut fra inngangsdøren. Han løp mot lekeplassen, men så Einars firehjulinger sakte nærme seg. «Kanskje han er sønn av fienden?» tenkte Einar og senket vinduet.
Hva vil du, gutt?
Ingenting. Gutten så rett på ham, uten frykt. Min far har også en bil, men den er ikke så fin som din.
Hvor er den da? Har du solgt den? Einar lo lett over at han kunne få svar så enkelt.
Nei, han krasjet den i en ulykke og har ikke kjøpt ny ennå.
Einar studerte gutten, lette etter likhetstrekk med fienden, men fant kun likhet med moren han husket ikke ansiktet hennes. Han husket bare fiendens ansikt godt. Regndråpene falt på frontruten.
Vil du sitte i bilen? Du blir våt ellers. Einar bøyde seg og åpnet passasjersiden.
Gutten tenkte et øyeblikk, men regnet økte. Han klatret opp på setet, lukket døren. Lyden av regnet var nesten helt dempet inne. Med øyne som glødet, så han på instrumentpanelet med den røde bakgrunnslyset.
Har setene varme? Bruker den mye bensin? spurte han som en voksen.
Einar svarte ivrig på alle spørsmålene, mens han kjente på faren av å stå midt i gården med en liten gutt.
Skal vi kjøre en tur? Det regner jo fortsatt.
Gutten så mistenksomt på ham.
Hvis du ikke vil, kan vi bare sitte, sa Einar høyt.
Inni seg tenkte han: «For en tøff liten kar».
Mamma kommer til å bli sint. Jeg forstår det.
Gutten så på ham igjen.
Hun vil ikke ha meg. Det er bare en kort stund.
Einar kjørte ut fra gården, undrende om noen hadde sett ham. Barna var ikke viktig; de ville sannsynligvis ikke huske bilmerker eller nummerplater.
Et gammelt ordtak kom til ham: den beste hevnen er å ødelegge det fienden elsker. Beslutningen kom så plutselig, som om den bare var der.
Hva heter du?
Petter, svarte gutten ivrig.
Seriøst? Vi har samme navn. Jeg heter også Einar.
«Jeg vil ikke drepe, jeg kan ikke. Gutten er uskyldig. Men fienden er en annen sak. Jeg kan ta ham langt bort og slippe ham. Han vil ikke finne veien tilbake. La ham lete etter en sønn, og lide.»
Petter avbrøt ham.
Hva? spurte Einar.
Jeg sa at ikke faren min kjørte den bilen. Mamma styrte den. Far var ved siden av.
Hvilken kvinne? Kaldt kribling løp nedover ryggraden hans.
«Min Solveig ble truffet av fiendens kone, ikke av ham?» kom han plutselig på vei ut.
Ja. Far tok skylden. Mor ville ikke klare fengsel. Hun er syk, ligger ofte på sykehuset.
Hvor vet du det?
Jeg er ikke så liten. Jeg har hørt dem hviske. Mor fortalte det selv.
Einar følte en brann i brystet og grep rattet hardt med fuktige hender.
Hvorfor forteller du meg dette? Skal jeg gå til politiet?
Petter så på ham.
Faren har allerede sonet. Kan man bli dømt to ganger for samme sak?
Sannsynligvis ikke. Det er bare det jeg tenker. Einar smilte gjennom smerte.
Han merket ikke at de hadde kjørt utenfor byen. Petter stirret ut av vinduet med brede øyne. Den våte asfalten, merket med hvite streker, rullet under dem.
Hvor skal vi?
Petter syntes å kjenne frykten i Einars stemme.
Jeg er ikke sikker. Einar bremset ved veikanten, senket vinduet og lot den friske, fuktige luften treffe ansiktet. Lyden fra forbipasserende biler ble høyere.
Er du ok? Spørsmålet i guttens stemme hadde en bekymring som fikk Einar til å kjenne varmen i kroppen igjen.
Han tenkte: «Kan barn og dyr forstå? Hva gjør jeg nå?» Han snudde bilen og kjørte tilbake mot byen.
«Solveig er borte. Fienden tok ikke livet hennes, men lot mor ta skylden. Nå er det ingen å ta hevn på. Moren har bare én nyre igjen, den svikter. Hva gjør jeg med denne uskyldige gutten?»
Med hvem bodde du da mor var på sykehuset?
Med bestemor. Hun har også et svakt hjerte og misliker moren.
Einar så den glinsende asfalten som kom mot dem. Regnet hadde stoppet.
Hvor gammel er du?
Syv. Jeg skal begynne på skolen til høsten. Har dere barn?
Einar kjente en klump i halsen. Han ville ha en sønn, men kunne ikke fortelle det.
Vel, vi er her, sa han.
De kjørte inn i gårdsplassen. Barna søkte ly under taket. Ingen løp rundt i panikk. Petter åpnet bildøren.
Hvor kom du, egentlig?
Einar svarte først litt usikkert.
Jeg kom for å besøke venner, men de var ikke hjemme.
Petter hoppet ned på asfalt.
Kommer du tilbake?
Jeg ser. Hvis jeg kommer igjen, vil du kjøre med meg? Jeg har ingen sønn eller datter. Han nølte. Hvis faren din kjøper en ny bil, er den en god idé. Ikke angre.
Takk, ha det, sa den livlige stemmen da døren smalt igjen.
Ha det, svarte Einar med et lite smil.
Petter sto ved inngangsdøren og så etter. Einar løftet hånden, forlot gården, kjøpte en flaske billig vodka i den nærmeste kiosken og satte seg på den fuktige gresskanten ved elvebredden. Han drakk rett fra flasken, brente seg i halsen, lente seg tilbake og så opp på himmelen. Skyene trakk seg fra, og et blått, klart slør ble synlig.
Hei, onkel, blir du forkjølet? En raspete stemme ropte.
Einar åpnet øynene. To tenåringer stod over ham. Han hadde nemlig sovnet. Han reiste seg raskt, gikk mot bilen.
Hei, vil du ha mer vodka? En av dem ropte.
Det er for tidlig for dere å drikke, Einar tok den nesten tomme flaska fra bakken. En kraftig banning kom bak ham, men han snudde seg ikke.
Han satte seg i bilen og kjørte hjem. For første gang på to år følte han seg litt fri.
Gud, jeg er nesten på kant med alt dette. Takk for at jeg kom meg gjennom. Jeg skulle ønske jeg hadde en sønn hvisket han, mens veien foran ham ble fylt av tårer som skylte seg frem over kinnet.
Hevnen er bare livet ditt brukt på noen du hater. Når du tar hevn, gir du bort ditt eneste, uerstattelige liv til en annen til fienden. Du taper, uansett om du vinner eller mister.
