Den gangen, for lenge siden, gikk moren min ut av huset akkurat som enhver annen dag. Tidlig på morgenen sendte hun meg en melding for å spørre om jeg hadde spist frokost. Jeg svarte: «Ja, snakkes senere,» og fortsatte med det jeg holdt på med. Hun var ikke syk, lå ikke på sykehus, ingen bekymringer, ingen avskjed. Bare en helt vanlig dag. En av de dagene man tror aldri kommer til å endre noe.
Klokken fire om ettermiddagen ringte det fra et ukjent nummer. Det var naboen vår, Inger. Hun sa: «Moren din har hatt en ulykke.» Jeg spurte hvor, og fikk vite navnet på klinikken. Jeg dro med en gang. Der fikk jeg beskjed om at hun var falt på gaten, slått hodet, og det var ingenting de kunne gjøre. Alt skjedde uten drama, uten siste ord.
Det fantes ingen siste setning. Ingen klem til avskjed. Ingen tid til å si noe. Jeg ble stående og stirre på en hvit vegg, mens papirer, underskrifter og prosedyrer ble forklart. Jeg ringte brødrene mine med en stemme som skalv, og sa det vanskeligste jeg noen gang har sagt: «Mamma er død.»
Men det virkelige sjokket kom ikke på klinikken. Det kom da jeg gikk alene inn i hjemmet hennes for å hente tingene. Jeg åpnet garderobeskapet, og der hang klær hun hadde lagt fram for å vaske. Sandalene sto fortsatt ved ytterdøren, lommeboken hang bak stolen, matvarer var halvt satt inn. Alt var frosset i det øyeblikket livet hennes stoppet.
Jeg tok opp en bluse hun hadde brukt, skulle legge den i en pose, og luktet hennes såpe. Jeg ble stående med blusen i hendene klarte ikke å røre meg. Satte meg på sengen og stirret lenge på gulvet. Kjente sinne.
Så kom de små tingene som egentlig sårer mest: å ta opp telefonen for å ringe henne, bare for å innse at nummeret hennes ikke finnes lenger; å komme hjem fra jobb og ingen spør om jeg kom trygt hjem; å gå forbi huset hennes og ikke gå inn. Ingen forbereder deg på denne stillheten.
Alle sier: «Det var hennes tid», «Gud har sine grunner», «Nå hviler hun.» Men jeg kjenner ikke ro. Jeg kjenner bare tomhet. Jeg kjenner at hun forlot oss på en tilfeldig dag, uten tillatelse, uten varsling, uten tid til å stille hjertet.
Og det gjør mest vondt: det var ikke et farvel. Det var et plutselig, kaldt snitt.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
