Da jeg dro i militæret, lovet Maren å vente trofast på meg. Hun holdt løftet sitt hun sendte meg brev fulle av lidenskapelige kjærlighetserklæringer, tegnet blomster og små hjerter på dem, og avsluttet alltid med et kyss i rødt leppestiftmerke. Hun elsket meg virkelig, så sterkt som det er mulig å elske et annet menneske. Når jeg var borte, føltes minuttene for henne som timer.
Derfor klarte Maren ikke å tro at jeg kunne ha gjort henne urett.
Hjertet hennes sa at det ikke var sant, at jeg ikke kunne ha glemt henne. Men da jeg sluttet å svare på brevene hennes, og etter hvert sendte henne noen korte linjer om at hun måtte glemme meg, ble hun tvunget til å akseptere sannheten.
Maren giftet seg med den første mannen som viste interesse. Det var ikke kjærlighet innblandet. Hun stengte sitt knuste hjerte for alt aldri mer skulle hun brenne seg. For ingen kunne hun elske mer enn meg.
Maren stod på kjøkkenet da dørklokka plutselig ringte. Hun åpnet, fortsatt i forkle og tøfler. Utenfor sto jeg, voksen og i uniform.
Jeg trodde ikke noe på ryktene om at du hadde giftet deg, så jeg måtte sjekke selv. Men nå ser jeg at det var sant, sa jeg, med smerte i stemmen, så mye at det så ut som jeg kunne begynne å gråte. Nå skjønner jeg hvorfor du ikke svarte på brevene mine lenger
Jeg snudde meg for å gå, men Maren stoppet meg.
Hvordan kan du si det? Det var jo du som ba meg om å glemme deg sa hun, uten å vite om jeg unnskyldte meg, eller anklaget henne.
Og..? spurte jeg, etter en lang pause. Jo, forrige uke sendte jeg det siste brevet fra leiren, i håp om at du fortsatt ventet på meg
Maren satte ordene i halsen. Jeg lot henne ikke få sagt mer. Tårene rant nedover kinnene. Hodet hennes var fullt av spørsmål: “Hvordan? Hvorfor?”
Samme dag gikk Maren til foreldrene sine. De visste tydeligvis mer enn henne. De hadde aldri likt meg, for jeg hadde jo ingen penger.
Tilgi oss, jenta vår. Vi ville bare du skulle få et bedre liv. Vi vet hvordan det er å snu og vende på kronene bare for å kjøpe lørdagsgodt til barna. Det har vi selv opplevd, og vi ønsket deg alt bedre, sa moren og faren, med all sin anger.
Men dere tenkte ikke sånn selv da dere var unge og hadde ingenting. Likevel giftet dere dere fordi dere elsket hverandre. Hvorfor kunne dere ødelegge livet mitt på denne måten? spurte Maren opprørt.
Se her, sa moren, og rakte henne en bunke på flere brev.
Maren satte seg for seg selv med brevene. Hun gråt ikke, hun hulket. I det siste brevet jeg hadde sendt henne, lå en presset hvitveis. Ved siden av sto det: «Letet lenge etter denne, men fant den til slutt, bare for deg.»
Senere på kvelden hadde Maren en alvorlig samtale med mannen sin. Han var mest opptatt av jobben, pengene og kameratene og visstnok også andre damer, om en skulle tro nabosladderen. Samtalen endte stille. De skilte lag uten dramatikk.
For første gang i livet våget Maren seg ut på en rusletur i Oslos gater etter mørkets frembrudd. Men hun var ikke redd, for hun visste hvor hun var på vei hjem til mannen hun alltid hadde elsket, og som aldri hadde sluttet å elske henne.
Etter hvert forsvant alle misforståelser og gamle sår. Nå vokser to lyshårede gutter opp hos Maren og meg. Besteforeldrene er stolte og lykkelige for å ha fått barnebarn. Og jeg har skjønt at det største rikdommen av alt, det er ekte kjærlighet i hjemmet.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
