Dagbok, fredag.
I en liten bygd på Østlandet, som egentlig mer lignet en landsby enn et tettsted, bodde det ei jente ved navn Synnøve. En dag tok moren hennes, som alltid trodde på litt av hvert mellom himmel og jord, med seg Synnøve til ei lokal spåkone. Kvinnen la ut kort og mystisk, og sa:
Jenta di, Synnøve, vil få et godt og lykkelig liv. Alt vil gå vel for henne. Men jeg ser ingen mann ved hennes side.
Synnøve var knapt ti år gammel da, og forsto ikke helt ordene til den gamle damen, men de festet seg i minnet hennes.
Årene gikk. Synnøve ble en flott kvinne, høy og vakker. Alle guttene i bygda var smått betatt av henne. Likevel knyttet hun seg aldri for alvor til noen, og det var alltid rykter om hvem hun sås sammen med.
Etter videregående reiste hun ikke til Oslo eller noen større by som folk ventet selv om karakterene var gode. Hun ble igjen, fikk jobb på det lokale meieriet. Snakket gikk: muligens hadde hun et forhold til en sjef der, men ingen kunne bekrefte det med to øyne.
Damene på meieriet advarte nyansatte:
Pass deg, Synnøve, ikke bli værende her slik at livet bare suser forbi. I byen kunne du fått deg både mann og alt mulig, så flott dame som du er!
Synnøve bare smilte og svarte sjelden.
Så, plutselig, gikk det et gisp gjennom bygda: Synnøve var blitt gravid!
Nå startet gjettleken: Hvem var så heldig å være far til barnet? Folk spekulerte i det vide og brede, men ingen kom til bunns i saken.
Moren til Synnøve sa rett ut:
Nå har du fått som fortjent. Du har skjemt oss ut! Nå får du ordne deg selv. Ikke regn med noe fra meg. Dere får finne et annet sted å bo. Jeg gir deg en måned.
Greit, mamma, svarte Synnøve rolig. Jeg finner ut av det. Men ikke kom og be meg hjem igjen.
To uker senere hadde hun kjøpt et lite hus med alt inventar. Folk sa hun hadde vært utrolig heldig, for barna til den gamle enka som bodde der før, hadde solgt huset for småpenger fordi de skulle flytte til byen. Men hvor hadde Synnøve fått de pengene fra? Ingen visste, og det ble ny bygdegåte.
Nå skjedde det underlige ting. Huset ble raskt pusset opp og så nærmest nytt ut. Rundt tomta kom nytt stakittgjerde, og i hagen sto snart en brønn. Folk kom og jobbet, alt ble gjort raskt.
Like etter ble nye hvitevarer og møbler levert på døra til Synnøve. Hun gikk smilende og blid rundt, så absolutt ikke ut som ei ulykkelig, forlatt jente.
Utpå høsten kom sønnen Even til verden, og en splitter ny, lyseblå barnevogn pyntet det lille tunet. Etter fødselen blomstret Synnøve opp enda mer. Hun var alltid velstelt, gikk rakrygget gjennom bygda og strålte av selvtillit.
Det var nok å gjøre hjemme: Med en liten gutt, kjøkkenovn som måtte fyres, jordlappen å stelle, handling og klesvask. Men Synnøve lot seg ikke knekke. Hun hadde vært vant til å ta i et tak fra barnsben av og klarte seg selv uten klaging.
Nabokonene, som så hvor flittig og hyggelig hun var, ble etterhvert venner med Synnøve og passet Even nå og da når hun måtte noe. De hjalp til med kjøkkenhagen, sendte over mannen for å spa eller var innom for å luke men det var mest småting. Synnøve klarte det aller meste selv.
Da Even var rundt to år, kom ei nabodame løpende til en annen:
Har du sett?
Sett hva da?
Synnøve er gravid igjen!
Det kan da ikke stemme!
Joda, sjekk selv!
Atter en gang gikk sladderen i bygda. Folk tenkte, snakket og undret seg. Men hvem som var far, forble ukjent. Ikke en sjel kunne si de hadde sett henne med noen mann.
Synnøve brydde seg lite om snakket, gjorde sitt og tross alt nyte livet på sitt vis. Nå kom det ny vedovn i huset, rørleggere la inn gass, og et splitter nytt drivhus i moderne polykarbonat dukket opp i hagen. Ingen små investeringer, og bygdefolket spurte seg: Hvor hadde ei aleine-mor fått slike penger fra? «Må være en direktør som er hemmelig beundrer,» ble det sagt, men Synnøves hemmelighet forble skjult.
Det gikk ikke lang tid før samme lyseblå barnevogn rullet over tunet. Even fikk en lillebror, Henrik. To år senere enda en bror, Martin.
Tre sønner fikk Synnøve, og ingen visste hvem fedrene var.
Noen lo bak ryggen på henne, andre beundret hvor tøff og standhaftig hun var, så velstelt som guttene hennes alltid var. Noen pekte og sa stygge ord, brukte Synnøve som skrekkeksempel overfor sine egne døtre.
Mor til Synnøve snakket ikke med henne lenger og ville ikke vite av barnebarna. Likevel gikk Synnøve alltid rak i ryggen, lot seg ikke kue.
Årene suste videre. Så, en dag, stoppet en flott bil foran huset til Synnøve. Ut steg meierisjefen, Olav Nilsen, med en diger blomsterbukett. Han gikk inn, og folk begynte straks å stimle sammen, for dette var jo midt på lyse dagen!
Alle visste at sjefen hadde mistet kona året før. Kvinnen hadde vært syk og bundet til senga i mange år. Olav hadde selv tatt vare på henne, og ikke overlatt henne til fremmede før det siste.
Da Synnøve fulgte Olav ut, sto halve bygda rundt huset av nysgjerrighet. Olav dro henne inntil seg og kysset henne foran alle, og så sa han høyt, så alle hørte:
Synnøve har sagt ja til å gifte seg med meg. Vi og guttene våre inviterer hele bygda til bryllup.
Den lille folkemengden sto pinlig tause av undring. Først nå skjønte alle hvem guttene til Synnøve liknet på.
Så ramlet gratulasjonene inn fra alle kanter.
Etter det store bryllupet flyttet Synnøve og sønnene inn til Olav. Hele bygda hjalp til med å bære og flytte.
Og et år senere kom endelig den etterlengtede jenta til verden.
Så mye for spådommer, sier jeg bare. Livet går sine egne veier og hemmeligheter varer ikke evig. Jeg har lært at det viktigste er å stole på seg selv, stå rak, og aldri la andres meninger styre mitt liv.
