Helt siden jeg var en liten jente, sa foreldrene mine til meg at ingen trengte meg, og at jeg ikke dugde til noe.
Det sies at familien er den nærmeste en har, særlig moren. Det var tross alt hun som bar barnet under hjertet sitt i ni måneder, fødte, gikk søvnløs om nettene og ga alt av seg selv for sitt eget barns beste.
I teorien stemmer det, men ikke i mitt tilfelle. Min mor og jeg har alltid vært som natt og dag. Vi har aldri forstått hverandre. Hun støttet meg aldri i noe jeg gjorde. Hver gang jeg tente en gnist av entusiasme for en idé, slukket hun meg med sitt negative blikk.
I hennes øyne var jeg et dumt og uintelligent barn, som ikke kunne noen ting og heller aldri ville lære det. Jeg forsto aldri hvorfor hun behandlet meg på den måten. Men så snart hun selv trengte noe ja, da ropte hun på meg. Ja, sin egen datter, som visstnok ikke kunne noe. Heldigvis fikk jeg støtte og kjærlighet fra min far i stedet.
Så bestemte jeg meg for å dra fra Lillehammer, min hjemby, til Oslo for å søke et bedre liv og finne lykken på mine egne premisser. Da mor fikk høre det, ble hun helt fra seg. Hun sa mye rart, men hadde tydeligvis mest lyst til å beholde sin praktiske “slavinne” hjemme. Men jeg lot meg ikke knekke av hennes psykiske spill, og valgte min egen vei.
Og her er jeg nå. Jeg bor i Oslo, i min egen store leilighet, har mitt eget firma, to barn og en flott ektemann. Da mor sa jeg aldri kom til å klare noe, tok hun feil. Jeg fikk det til, og det kan alle som klarer å lukke ørene for andres nedlatende ord og velger å stole på seg selv!
