Helt å glemme gikk ikke
Hver dag tok jeg T-banen hjem fra jobben, deretter buss, og så var jeg hjemme. Reisen tok over en time fram og tilbake. Bilen stod mer stille enn den ble brukt, for på morgenen og ettermiddagen i Oslo var det slik kø at det var mye bedre og raskere å reise kollektivt.
For omtrent to år siden endret livet mitt seg; jeg og kona skilte oss. Datteren vår ble med henne, da var hun sytten. Vi skilte oss stille og rolig, for jeg har vel aldri likt krangel og bråk. Jeg så for lenge siden at kona hadde forandret seg og ikke til det bedre. Hun ble nervøs uten grunn, kom og gikk som hun ville, og kom ofte hjem sent under påskudd av å ha vært hos en venninne.
En dag spurte jeg:
Hvor går du så sent? Vanlige koner sitter hjemme på denne tiden.
Det angår ikke deg. De vanlige konene er høner. Jeg er ikke sånn, jeg er smart og sosial og får klaustrofobi hjemme. Og jeg er ingen bygdejente, slik som deg. Du har vært bondegutt hele livet.
Så hvorfor giftet du deg med en fra bygda da?
Jeg valgte det minste av to onder, svarte hun, og lot det bli med det.
Senere søkte hun om skilsmisse og kastet meg ut. Jeg måtte leie meg en liten leilighet. Jeg har vent meg til det, og har ingen hast med å gifte meg igjen. Men jeg er jo på utkikk.
På T-banen satt jeg ofte slik de fleste gjør med blikket limt til mobilen mens tiden gikk. Så scrollet jeg gjennom nyheter, så noen morsomheter og korte videoer. Plutselig traff et bilde meg som lyn, jeg scrollet tilbake og leste annonsen.
Folkekureren Maren, behandling med urter.
Hun på bildet var min første kjærlighet. Kjærligheten var riktignok uoppnåelig og håpløs. Men første kjærlighet det glemmer man aldri. Jeg husker henne godt, den jenta fra klassen. Hun var litt annerledes, men så vakker.
Jeg holdt på å glemme å gå av på min stasjon, hoppet ut av vogna og gikk hjem i raskt tempo i stedet for å vente på bussen. Alt gikk automatisk, jeg kom inn, hang fra meg jakka og satte meg på krakken i gangen uten å slå på lyset og bare stirret på mobilen. Så reiste jeg meg, noterte nummeret fra annonsen, og så meldte mobilen om lite strøm.
Mens den fikk lade, skulle jeg spise kveldsmat, men matlysten var borte. Etter litt pirking satt jeg på sofaen, og minnene strømmet på.
Maren skilte seg ut fra første klasse, stillferdig og beskjeden med en tykk, lang flette, og med kjolen like under knærne, ikke som de andre jentene. Bygda vår var liten, alle kjente hverandre, men ingen visste noe om henne. Hun bodde med bestefar og bestemor utenfor bygda, ved skogen, i et hus som lignet et eventyrslott, utskåret og vakkert.
Da jeg så Maren første gang, ble jeg barnslig forelsket, men for meg var det alvor. Hun hadde så mye ved seg som var annerledes. Ute gikk hun ofte med skaut på hodet og en liten ryggsekk, vakker og praktisk, ingen andre hadde lik. Senere skjønte jeg at den var hjemmesydd, med broderi.
I stedet for «hei» sa hun alltid høytidelig: «God helse». Som tatt ut fra eventyr, den Maren. Aldri løp hun rundt eller ropte, alltid høflig og rolig.
En dag kom hun ikke på skolen, så vi besøkte henne etter undervisningen. Jeg var med. Vi gikk ut av bygda, veien svingte til venstre og bak svingen dukket det eventyrhuset opp.
Oi, det står folk der, sa Veslemøy, alltid nysgjerrig.
Nærmere så vi det var begravelse. Mariannes bestemor var død. Hun stod med skaut og tørket tårer, mens bestefaren stirret mørkt fremfor seg. Hele følget dro til kirkegården, og vi hang med. Etterpå fikk vi komme inn og spise litt.
Dette husker jeg godt det var min første begravelse. Maren kom tilbake på skolen et par dager senere. Tiden gikk, vi vokste opp; jentene ble vakre siste årene, de sminket seg og kappet om klær. Bare Maren gikk med rett rygg, aldri sminke, alltid mild og med roser i kinn.
Guttene begynte å flørte, jeg også prøvde meg på Maren. Hun svarte ikke, men i slutten av tiende klasse sa jeg:
Kan jeg følge deg hjem fra skolen?
Maren så alvorlig opp på meg og sa med lav stemme, nesten uhørlig:
Jeg er lovet bort, vet du. Slik er tradisjonen hos oss.
Jeg ble skuffet jeg skjønte ingenting av den tradisjonen eller hvem hun var. Senere fikk jeg vite at besteforeldrene var gammeltroende. Foreldrene døde da hun var liten, så Maren ble oppdratt av bestemor og bestefar.
Maren var flink på skolen, alltid blant de beste. Hun brukte aldri smykker som andre. Jentene hvisket og sladret bak ryggen hennes, men hun lot som ingenting.
Årene gikk, hun ble bare vakrere. I tiende var hun den flotteste, slank og grasiøs, guttene beundret henne i smug, men aldri ertet eller lo.
Etter videregående dro alle hver til sitt, jeg reiste til Oslo og begynte på universitetet. Om Maren visste jeg lite, bare at hun giftet seg, og jeg dro sjelden hjem. Om sommeren jobbet jeg i ungdomslaget.
Hun giftet seg med den hun var lovet bort til, flyttet til en annen bygd, stelte med hus og gård, og fikk en sønn. Ingen av oss har sett henne siden.
Så Maren driver med urtemedisin nå, tenkte jeg, der jeg satt og hun er blitt enda finere.
Var nesten umulig å sovne, neste morgen sto jeg opp, tok frokost og dro til jobben, men fortiden slapp ikke taket; der stod Maren for mitt indre.
Ja, første kjærlighet det rører hjertet, og man glemmer aldri, tenkte jeg.
Første kjærlighet glemmer man aldri, den skaper uro i hjertet
Dagene gikk som i en tåke før jeg ikke holdt ut lengre; jeg skrev til henne.
Hei, Maren.
God helse, svarte hun hun hadde ikke forandret seg. Hva kan jeg hjelpe deg med, eller er det noe som plager deg?
Maren, det er Geir, din gamle klassekamerat, husker du? Vi satt ved samme pult. Jeg så deg på nett og måtte bare skrive.
Selvsagt husker jeg deg, Geir, du var den flinkeste gutten i klassen.
Maren, jeg så at du la ut telefonnummeret ditt, kan jeg ringe deg? spurte jeg forsiktig.
Det kan du, bare ring.
Etter jobb ringte jeg. Vi pratet litt, fortalte om livene våre.
Jeg bor og jobber i Oslo, sa jeg, fortell heller om deg, Maren; stor familie? God mann? Hvor bor du?
Jeg bor i det samme huset, der jeg gikk på skolen, vet du. Jeg kom tilbake etter at mannen min døde. Bjørnen i skogen … og bestefar døde for lenge siden.
Unnskyld, Maren det visste jeg ikke…
Ikke tenk på det, det er lenge siden, jeg har gjort meg ferdig med sorgen. Livet går videre, og du kan jo ikke vite alt. Ringer du bare for å snakke, eller trenger du råd om urter? Jeg gir gjerne råd innimellom…
Jeg ringer bare for å høre stemmen din, ingen urter trengs. Minnene kom, fikk hjemlengsel, har ikke vært hjemme siden mor døde.
Vi snakket om gammelt og nytt, mimret om klassen vår og så var det farvel. Stillheten kom tilbake, arbeidsdagen og hjemmet. Etter en uke lengtet jeg enda mer, og ringte Maren igjen.
Hei, Maren.
God helse, Geir, savner du noen eller har du blitt syk?
Savner, Maren, jeg håper du ikke blir sint kan jeg komme på besøk til deg? spurte jeg forsiktig og nervøst.
Kom bare, du kom når du vil, svarte hun plutselig.
Jeg har ferie om en uke, sa jeg glad.
Flott, bare kom du husker adressen, sa hun. Jeg kjente hun smilte i stemmen.
Den uka brukte jeg på å finne en passende gave til Maren. Var usikker, visste ikke hvordan hun var blitt om hun var lik seg selv. Og snart satt jeg i bilen og kjørte nordover til hjembygda, seks lange timer, men det gledet meg; jeg liker jo langkjøring.
Innover mot bygda så jeg alt var forandret. Veiene var utbedret, flere hus var bygget. Jeg passerte supermarkeder og kafeer og stoppet ved butikken.
Jøss, jeg trodde bygda vår var like gamle og slitne som alle andre småsteder, men her har det virkelig blomstret, sa jeg høyt mens jeg så meg omkring.
Det er ikke lenger noen bygd, men stillet opp til småby, sa en eldre mann stolt, han stoppet opp. Det er mange år siden, du ser ut som du ikke har vært her på lenge?
Ja, det er riktig, far, sa jeg.
Vi har en god ordfører, han gjør sitt beste, og derfor har plassen vokst og forbedret seg, sa han.
Maren ventet ute i hagen, jeg hadde ringt da jeg var nær bygda. Hun så bilen komme rundt svingen, og hjertet hennes banket som om det skulle hoppe ut. Ingen visste at Maren hadde elsket meg i all hemmelighet siden skoleårene. Hun bar det med seg, og hadde jeg ikke kommet tilbake, ville hun tatt det med seg i graven.
Møtet vårt ble fylt av glede. Vi satt lenge i lysthuset, huset hadde blitt eldre, men var like varmt og innbydende.
Maren, jeg har kommet fordi jeg har noe på hjertet, sa jeg, og hun ble plutselig alvorlig og litt bekymret.
Hva er det? spurte hun, litt spent.
Jeg har elsket deg hele livet, og nå håper jeg du endelig kan svare meg. Jeg elsker deg, Maren, sa jeg bestemt.
Hun hoppet opp og kastet seg om halsen min.
Geir, jeg har jo elsket deg like lenge!
Ferien min tilbrakte jeg hos Maren. Da jeg dro, sa jeg:
Jeg skal ordne opp på jobben, ta hjemmekontor, og så flytter jeg tilbake hit. Jeg skal aldri reise bort igjen. Her er jeg født, her hører jeg hjemme, sa jeg og smilte.
