Hele familien fulgte den gamle bestemoren til døra. Ingen prøvde engang å skjule at de hadde blitt lei av å ha henne rundt seg. Alt ble sagt rett ut, uten blygsel. Og nå som våren endelig kom, gledet de seg åpenlyst da skulle bestemoren reise til hytta på landet og bli borte lenge.
Barnebarna var likegyldige i blikket. Svigerdatteren la heller ikke skjul på at hun ikke likte henne. Sønnen var for det meste på forretningsreiser, og når han endelig kom hjem, var han like kald som de andre. For dem var bestemoren bare til bry, det følte hun tydelig. Hun bar det i stillhet, talte dagene frem mot våren hennes eneste håp, hennes lille glede.
Det året kom varmen ekstra tidlig. Bestemoren satt ofte ute på benken foran blokka, varmet hendene sine i solskinnet og så opp mot den lyse himmelen. Hun var skjør og tynn, i en gammel slitt kåpe og noen utgåtte sko som en liten, våt spurv.
Familien hadde ikke mye varme å gi henne, men naboene var alltid hyggelige. De hilste, spurte hvordan hun hadde det, og hjalp henne gjerne med å komme seg opp de fem etasjene. Ungene fra naboblokka sprang av og til bort og bar handleposene hennes når de traff henne på vei hjem fra butikken.
Til tross for alder og helse satt bestemoren aldri stille. Hun laget mat, vasket og ordnet alt som måtte gjøres i huset. Men hver gang svigerdatteren kom hjem fra jobb, sa hun bare det samme:
Når du nå bare går hjemme hele dagen, får du klare alt selv.
Barnebarna snakket sjelden til henne. Når de hadde venner på besøk, satt hun stille for seg selv på rommet sitt. En gang hadde hun overhørt vonde ord:
Bestemor, du gjør oss flaue.
Hun svarte aldri tilbake, hun tok det ikke til motmæle. Hun bare tigget stillheten. Om natten, når huset sov, gråt hun lydløst av ensomhet og sårhet.
Da avreisedagen endelig kom, tok de taxi til Oslo S. Hun hadde nesten ingen bagasje en gammel veske og en liten pose med filler. Sakte, støttet til stokken, vandret hun ut på perrongen. Hun satte seg på en benk og hvilte litt. Da toget suste inn, løftet hun seg stille og gikk ombord.
I vognen satt hun ved vinduet og så fremover med milde, rolige øyne. Da toget satte seg i bevegelse, fant hun frem et krøllete bilde fra veska. På det sønnen hennes, svigerdatteren og barnebarna. Alle smilte. Sist hun hadde sett deres smil slik, var kun på dette bildet. Forsiktig kysset hun det, og la det tilbake.
Da toget stoppet på hennes lille stasjon, steg hun av og satte kursen mot hytta. Noen gav henne skyss nesten helt frem til tunet. Den gamle porten knitret da hun åpnet den, og hun trådte ut på den kjente stien frem til huset. Her kjente hun hvert hushjørne. Her var hun ønsket om ikke av mennesker, så av veggene, den gamle gjerdestolpen og det skeive trappetrinnet.
Denne grenda var alt for henne. Her ble hun født, her vokste barna opp, her hadde hun gravlagt sin kjære mann. Nesten hele livet med gode og vonde stunder var levd her.
Hun åpnet vinduslukene og fyrte i ovnen. Satt seg på benken under vinduet og lot minnene strømme på. En gang satt hennes barn på denne benken. Rundt dette bordet spiste de. Små barneføtter løp barføtt over gulvet. I tankene hørte hun fremdeles latteren deres. Da var hun mamma det viktigste mennesket i verden for noen.
Sola kysset vindusglasset, slik den alltid hadde gjort. Våren var like mild og livsnær som før. Bestemoren smilte stille for seg selv.
Neste morgen våknet hun aldri mer. Hun ble der hun alltid ønsket å være hjemme, på egen jord.
På bordet lå gamle bilder, og øverst den nye, litt krøllete. Det samme bilde der hennes kjære smilte.
Så lenge vi lever, har vi tid. Til å si «takk». Be om tilgivelse. Fortelle familien at vi er glade i dem.
For når noen går bort, kommer de ikke tilbake. Da kan sorgen bli tung å bære.
Lev med tro. Vær ærlig. Gjør godt av hjertet. Elsk og sett pris på dem du har rundt deg.
Og utsett aldri fine ord til i morgen for kanskje blir det ikke noe i morgen.
