– Hei, Unni! Unnskyld at jeg forstyrrer, jeg er naboen din i etasjen under.
– Jeg skal skru ned musikken litt, svarte den unge kvinnen med et lett smil i morgenkåpen. Hun holdt et glass vin i hånden.
– Nei, nei, ikke nødvendig for min del. Greia er at mannen min ble ringt opp av jobben og måtte dra dit med én gang.
– Er han syk?
– Det sa de ingenting om. Bare at det hastet veldig. Det tar for lang tid å dra til mamma. Kunne du kanskje holde et øye med sønnen min? Han er sju og et halvt, klarer seg jo egentlig alene, men jeg er så urolig. Allerede på tuppa…
– Det går helt fint! Skal bare skifte, så kommer jeg ned.
– Han er veldig rolig, altså. Sitter enten med nettbrettet, eller spør om alt mulig rart.
***
Den unge kvinnen satt nå i dongeribukse og enkel, hvit singlet ved kjøkkenbordet, hun drakk te og snakket lavt i mobilen:
– Den der Arnesen på regnskap er virkelig ei sur ei. Ser man jo godt hvordan hun smisker med Geir Rune.
Inn kom en gutt med et nettbrett i hendene. Fra nettbrettet kunne man høre intens diskusjon “MythBusters”-versjonen med norske stemmer i strid. På T-skjorta til gutten sto det: “Fremtiden er robotene!”
– Vent litt, ringer deg opp igjen. Nå må jeg jo være litt godhjertet. avsluttet kvinnen samtalen. Hei, jeg er tante Unni. Har du lyst på te?
– Nei, takk. Jeg heter Olav. Mamma sa du skulle passe meg. Og du er pen Selv om mamma sier at alle pene damer er uheldige. Og pappa sier at om det stemmer så er mamma enten stygg eller gift med feil mann.
– Dere har mye humor, skjønner jeg. Takk for pen-kommentaren! Men på det andre
– Hvor er mannen din da?
– Uff da, la oss si at han gikk ut for å handle. For omtrent tre år siden.
– Aha, skjønner! Han dumpa deg!
– Du, finnes det noe sterkere enn te her i huset? For slike samtaler trenger jeg litt styrkedråper
– Vin tror jeg står i kjøleskapet.
– Takk, men vi tar det senere. Jeg er jo tross alt på besøk.
– Tante Unni, du trenger en ny mann.
– Olav, jeg får kanskje vente til du er voksen, da! Men hvor skal jeg finne ham?
– Hva leter du etter, egentlig? Jeg så på et program om at man må kunne forestille seg akkurat det man vil ha.
– Send meg lenke til det programmet! Men ja, la oss si: Rik, pen, snill. En som elsker meg og sørger for alt
– Hva får han igjen for deg da?
– Hva mener du med det? Jeg skal jo elske ham, gå på spa og sånn.
– Ja, men hva har han igjen for det? En smart mann vil ha en som hjelper han fram. Ikke en som bare surrer rundt i leiligheten
– Hvor sa du vinen sto, sa du? Hun åpnet kjøleskapet, helte ut teen og spanderte et glass vin i koppen i stedet.
– Og jeg så en dokumentar om koner til rike menn; alle sammen blir visst alkiser til slutt. Sitter i digre hus og drikker.
– Det kaller vi, kjære Olav, ensomhet. Skal du ha litt vin? Neida, bare tuller!
– Vet du hvem jeg skal gifte meg med?
– Svarte jeg ikke allerede at det blir meg?
– Neida, det blir Anne. Hun går på samme robotikkurs som meg. Skikkelig smart, smartere enn meg faktisk. En gang på en konkurranse kobla ikke modulene sammen via bluetoothen. Vi er på lag, ikke sant, jeg får panikk når roboten vår ikke funker. Men hun bare tar det med ro og prøver på nytt, drar opp utstyret vårt og ut av bygget. Vi løper ut i skogen rett ved skolen, null signaler, og BOOM modulene samarbeider igjen. Vi vinner! Hun er på laget mitt, jeg kan stole på henne. Det er kjærlighet, det!
Kvinnen drakk opp glasset i ett drag. Fylte på.
– Ja, ja, da har Anne stukket av med en supermann, da. Mener du jeg burde lete etter mann på jobben, kanskje?
– De sterke finner du selv. Det er ikke som å lete etter tomater på Rema 1000
– Du er en liten psykolog, skjønner det ikke!
– Bli selv rik, pen og snill! Skjønner du?
– Hva skal jeg med noen da? Da hadde jeg reist, lært engelsk, begynt på dans, kanskje kakekurs. Lært meg å lage taco ordentlig!
– Hva stopper deg nå, da?
– Har jo ikke noen mann som betaler for det.
– Da er du akkurat som en kakkerlakk. Lever på andre.
– Nå må du gi deg! Jeg vil bare ha litt vanlig kvinnelykke.
– Mindre drømmer, mer handling! Jakten på drømmemannen tar all tid, da glemmer du å LEVE!
– Nå må du gi deg, Olav! Gå til rommet ditt og legge deg. Klok gutt!
Olav gikk. Unni satt igjen med tårer i øynene. Hun drakk opp vinen. Telefonen ringte, hun avviste anropet. Ytterdøra gikk opp, og inn kom et lykkelig ektepar, litt smått på en snurr, smilende fra øre til øre.
– Tusen takk, Unni, for at du passet på, sang naboen.
– Bare hyggelig. Jeg drakk litt av vinen deres
– Ingen fare!
– Ser at det gikk bra med mannen din?
– Ja, han fikk bare med seg noen kollegaer på tull. I dag er det nemlig jubileum for vårt første kyss. Jeg dro til kontoret hans, og han lå på gulvet med en lapp på brystet: “Jeg er Tornerose. Kysse meg!” Etterpå kjøpte vi vin og gikk på kino, akkurat som da vi studerte.
– Har dere avtalt å rote litt med hodet mitt? Jeg må gå.
– Hvordan gikk det med Olav? ropte moren i døråpningen.
– Å, han oppførte seg riktig dårlig. Kan jeg passe han oftere? Så kanskje han lærer meg noe om livet.
Moralen: Man kan håpe på det gode livet, men noen ganger er det en sjuåring som minner oss om å leve det selv.
