Hei, Lise! Gjør deg klar for besøk, sier søsteren og triller en koffert inn i gangen med foten.
Det er lørdag, rundt lunsjtider, og Lise sitter hjemme uten å tenke på noe spesielt, da det ringer på døra.
To ganger. Så tre til. Og så lenge, uten å slippe.
Eirik, mannen hennes, tar ikke blikket fra TV-en, men sier rolig:
Noen er ivrige der ute.
Utenfor døra står Nina, lillesøsteren. Med to digre kofferter, en skulderveske, og et blikk som sier at en viktig livsbeslutning er tatt og alt føles riktig.
Hei, Lise! Gjør deg klar for besøk, sier hun og trekker inn kofferten. Profesjonelt. Som om hun har gjort det i årevis.
Lise flytter seg helt instinktivt. Førti år som søstre gjør noe med en kroppen rekker å reagere før tankene kommer.
Hvor lenge, da? spør hun og ser på koffert nummer to.
Nina tar av seg jakka og henger den på akkurat samme krok som Lises kåpe henger på, og ser seg nøye rundt, som en byggmester på befaring.
For godt, Lise. Jeg flytter inn. Dere har så stor leilighet, tre rom, bare to folk. Det er ett rom for mye. Da tok jeg avgjørelsen.
Lise stirrer på søsteren en stund. Hun bestemte seg, altså.
Fra stua skrur Eirik opp lyden på TV-en noen hakk, som i et diskret innlegg i saken.
Er du seriøs nå, Nina?
Klart jeg er, Nina er allerede i korridoren og titter inn i alle rommene. Se her, dette rommet er flott! Så lyst, og vindu mot bakgården stille og fint.
Dette er gjesterommet det hvor den gamle sovesofaen står, symaskina og tre pappesker med ting Lise aldri får rotet seg til å rydde i.
Nina. Lise tar henne igjen i døråpningen. Dette har vi ikke diskutert engang.
Hva er det å diskutere? sier Nina, oppriktig forundret Vi er familie, Lise. I familien deler man alt. Det sa jo mamma alltid. Ikke sant?
Lise kjenner at hun kanskje helst ikke burde tenke på mamma akkurat nå.
TV-en surrer i bakgrunnen om ukas værvarsel. Eirik virker veldig opptatt av akkurat det.
Imens har Nina åpnet kofferten og begynt å rigge seg til. Ikke sånn som gjester gjør, men som en som mener det er hennes rett.
Først flytter hun senga. Vil ikke ha hodeenden inn mot vinduet «Lise, jeg tåler ikke trekk, nakken min blir helt stiv». Så skyver hun symaskina inn i et hjørne. «Du syr jo ikke uansett? Nei? Da kan den jo like gjerne stå der». Lise sier ikke noe. Ser bare på.
Ut på kvelden står Ninas tøfler, store og lodne med dusker på, i gangen. Sånne man finner i overopphetede småbutikker på lokalmarkedet. Ved siden av står Lises pene sko og ser ut som en bibliotekar ved siden av en sirkusbjørn.
Under middagen sitter Eirik taus og stirrer ned i suppebollen sin, som om han analyserer innholdet.
Det er god kjøttsuppe, sier han.
Helt vanlig suppe, svarer Nina, og plusser på: Eirik, har dere en bordvifte? Det er så klamt på mitt rom.
Eirik kikker opp. Først på Nina, så på Lise.
Jeg skal lete, sier han.
Lise sukker så tungt i sitt stille sinn at hun nesten kjenner det helt ned i føttene.
På den tredje dagen tar Nina for seg kjøleskapet.
Og det interessante er at hun ikke bare åpner og ser. Hun studerer. Som en forsker i felt.
Lise, kulturmelka di er gått ut på dato.
Jeg vet det, skulle nettopp kaste den.
Hvorfor kjøper du tre pakker smør på én gang? De tar jo bare plass.
Nina, det er mitt kjøleskap.
Og? Jeg er jo ikke fremmed!
Denne setningen, den er Ninas universallås. Lise hører den minst fem ganger om dagen og tenker hver gang skulle jeg svare ærlig? Kanskje ja, Nina, akkurat nå føles du faktisk fremmed. Men hun sier det ikke.
Nina har nå for alvor inntatt plassen.
Hun vet når Eirik drar på treskjæringskurs og når han kommer hjem. Hun vet hvilket tidspunkt Lise setter på favorittserien, og da dukker hun opp med en kopp te og en ustoppelig trang til å snakke. Om livet, om naboene hun ikke lenger har, om været, om at ungdommen ikke kan oppføre seg, og helst om politikk et tema uten bunn for Nina.
Lise nikker, skuler mot TV-en der hovedpersonen hennes går igjennom sitt store drama, og lurer på om hennes eget drama egentlig er noe mindre.
Nina står opp først av alle.
Lise trodde søsteren var et B-menneske. Men hun er en supermorgenfugl og har som mål å bruke det som sjefskokk. Klokken seks klirrer det med tallerkener, stekepanna freser, og hele leiligheten fylles av klassisk leirskole-stemning:
Eirik, vil du ha eggerøre? Lise, med eller uten tomat? Jeg fant litt ost i kjøleskapet, litt hard er den blitt, men jeg rev den opp, kan jo ikke kaste slik mat!
Eirik tusler inn på kjøkkenet som en som blir vekket uten helt å vite hvorfor det er ille. Han setter seg, spiser egg, sier pent «takk».
Lise står i døra i slåbrok og følger scenen.
Hun serverer frokost til min mann. I min egen leilighet.
Og dette er kanskje morgenen da noe klikker på innsiden av Lise.
Hun skjenker kaffe, setter seg ved vinduet og ringer datteren.
Signe, har du tid?
Ja, mamma. Hva er det?
Kom innom. Jeg trenger å snakke.
Signe dukker opp søndag til lunsj. Har med kake. Gir mammaen sin en god klem og sier lavt:
Nå må du fortelle.
Lise forteller. Alt sammen. Koffertene, tøflene, symaskina i hjørnet, den revne osten, eggene om morgenen.
Signe lytter uten å avbryte, bare løfter øyenbrynene så høyt at de nesten møter luggen.
Mamma. Betaler hun egentlig for seg? Strøm, mat og sånt?
Hun sier hun skal betale for maten.
Sier, men gjør hun det?
Lise blir stille.
Hun sier.
Signe kikker mot gangen, der gjesterommet er bak lukket dør.
Akkurat da kommer Nina ut av rommet. Hun ser Signe, lyser opp i et bredt smil, sånn bare folk uten skjulte agendaer smiler.
Signe! Så koselig at du kom! Lise, hvor har du sukkeren? Den er tom i skåla.
I skapet, sier Lise.
Kan jeg ta?
Bare ta.
Nina henter sukker, rører i kaffen, smaker, nikker fornøyd til seg selv.
Signe sitter stille og ser på henne med en ro som bare folk med allerede tatt beslutning kan ha.
Nina, sier hun, når var det du solgte leiligheten din?
Pause. Knappt merkbar, men talende.
Hvordan vet du det? spør Nina.
Tante Eli nevnte det. Det bare kom opp.
Nina kikker på Lise. Lise ser ut av vinduet.
Ja, jeg solgte, sier Nina, og nå kommer den kjente tonen: litt såret, mest bestemt, som en som er avslørt, men mener hun har rett uansett. Jeg har penger. Venter til markedet er bedre. Det lønner seg ikke å kjøpe nå. Så jeg bor her en stund og sparer litt til.
Hvor lenge er «en stund»? spør Signe.
Ett år, kanskje. Kanskje to. Ser det an.
Lise snur seg fra vinduet.
Nina, sier hun. Mykt, rolig. Du har fått pengene for leiligheten, men velger å bo hos meg for ikke å bruke dem opp. Stemmer det?
Lise, vær sånn
Stemmer det?
Vi er jo familie, sier Nina. Det er siste universallåsen. Den mest pålitelige.
Men denne gangen preller det av Lise.
Signe og familien hennes skal ha dette rommet. Jeg ba dem. De flytter inn neste lørdag.
Nina stirrer på Signe. Signe drikker te og studerer koppen som en som vet mer enn hun sier.
Når ordnet du det? begynner Nina.
Det er ordnet, sier Lise.
Det er ikke sant. Signe bor i sin egen leilighet og har ingen planer om å flytte. Men Lise ser på søsteren like rolig som hun aldri før har gjort.
Nina blir stille. Så reiser hun seg. Retter på slåbroken.
Skjønner, sier hun kort. Uten mer å tilføye.
Så går hun inn på rommet sitt.
Nina bruker to dager på å pakke.
Ingen hast, samme nøyaktighet som da hun ankom. Først rasler plastposene, så klirrer det i kleshengere, så blir det møbler som skrus tilbake sikkert senga til gamleplassen. Lise går ikke inn. Ei heller Eirik.
Onsdag morgen kommer Nina ut på kjøkkenet med begge koffertene. Setter dem ved døra.
Jeg skal til Toril, sier hun. Hun har mast lenge nå.
Greit, sier Lise.
Du ringer vel noen ganger?
Jeg skal nok ringe.
Nina griper kofferten.
Lise, sier hun i døråpningen, uten å snu seg. Du har endret deg.
Lise tenker et sekund.
Ja, sier hun. Det har jeg nok.
Døra lukkes.
Lise står noen øyeblikk i gangen. Ser på kroken der Ninas jakke hang, på gulvet der det ikke lenger ligger noen lodne tøfler. Plutselig føles det luftigere.
Hun går inn på gjesterommet. Åpner vinduet.
Så skyver hun symaskina tilbake under vinduet der den alltid har stått.
Om kvelden ringer Signe:
Har hun reist nå?
Ja.
Hvordan går det med deg?
Lise tenker seg om.
Det går fint, sier hun. Veldig fint.
Ute blåner det mot kveld, Eirik klirrer med tallerkener inne på kjøkkenet, og lyden er vanvittig god og kjent.
