Du, jeg må fortelle deg noe helt spesielt om en katt vi hadde, det er så typisk norsk småby-hjem, altså. Pappa, kom og se det her, ropte datteren min en gang. Vår katt, Venjar, hadde tatt med seg hele familien hjem!
Venjar hadde den klassiske «marquis»-fargen som mange norske katter har: ryggen var mørkeblåaktig med samme fargetone på ørene og halen, mens brystet, «skjorten», kinnene, små sokker på potene, magen, tuppen av halen og en hvit trekant på panna var strålende lyse. Med den fine, katteaktige bevegeligheten minna han om «grasiøs som et flygel». Og øynene hans, grønne og ettertenksomme, kunne passet perfekt til en respektabel nattlig serenade under vinduene på Gjøvik.
Han var virkelig godt oppdratt, altså Venjar hoppet aldri opp på bordet, ødela ikke møbler med klørne, og han drev ikke som Newton og dyttet ting ned fra kommoden for å utforske tyngdekraften. Hvordan Venjar var som kattunge, kan vi bare gjette kanskje han klatret i gardiner og veltet juletrær og jaget lekemus. Men til oss kom han voksen, ferdig med ungdomsopprøret, og allerede en solid kattepersonlighet. Han hadde heller ikke alltid bodd i leilighet.
Før han kom til oss, bodde Venjar i et verkstedlokale hos den lokale fiskesamvirket på andre siden av Mjøsa. Men en dag fikk de ny sjef der, og han var skikkelig hundemenneske, og skulle ikke ha katter i det hele tatt. Så skjebnen ville det, at Venjar måtte ut. Det var svogern min, som var sveiser der, som tok med katten til oss.
Du altså, hvis ikke, så blir han revet i filler av sjefens elghunder. Kan dere ta vare på ham? spurte han nesten på gråten.
Og vi sa ja. Venjar, han var nesten som en ung norsk sjarmerende herremann, og straks begynte han å «forbedre generasjonen» blant de lokale kattene.
Forresten, ikke kjeft oss nå for såkalte «selvutflukter» og risikoen ved det dette var slutten av åttitallet, ikke Oslo, men Lillehammerkanten, og folk kjente knapt til veterinær for katt, eller kastrering for den saks skyld. Skulle noen snakke om det til den halvfulle bygde-veten, ville han bare tro du var gal.
Men til tross for alle Venjars eskapader, var det ingen katt som ble spesielt viktig for ham helt til hun dukket opp Mette.
En dag jeg kom hjem fra nattevakt og hadde fått meg en dusj, lå jeg og sov, og nærmere lunsj kom datteren min hjem fra skolen og vekket meg mykt:
Pappa, våkn opp, du må se det her! Venjar har tatt med familien hjem
Trøtt subbet jeg ut i gangen, inn på kjøkkenet, og ble stående helt stum. Der satt Venjar, i skikkelig kattestil: ryggen som en hestesko, potene pent under seg, halen rundt forpotene, ørene og værhårene fram. Og foran ham lekte tre små kattunger på gulvet. Fargen de hadde sa alt om trekket: mørke rygg, hvite sokker, samme skjorte på brystet, og hvite dusker på svart haletupp.
Et par skritt til, og jeg fikk hakeslepp. I Venjars matskål satt det ei tynn, oppskrapet «tabby» hunnkatt og slukte fisk og havregryn sliten, gråstripete, med sår på ørene og et skrøpelig utseende.
Og det mest slående: Hun hadde bare ett øye.
Jeg var bare på vei til døra, forklarte datteren min, hele gjengen satt på matta, Venjar foran. Ville jage dem ut men så så jeg det med øyet hennes
Det var rett å slippe dem inn! sa jeg bestemt.
Jeg prøvde å klappe henne forsiktig, men hun spente seg, trakk seg unna og freste. Det var tydelig: den katten stolte ikke på folk hun må ha møtt feile mennesker i livet sitt. Og grusomt å tenke, hvis hun og ungene hadde blitt møtt av de lokale elghundene tøffe, halvvill jaktbikkjer. Det sier mye om fortiden hennes, at hun bare hadde ett øye.
Vi beholdt familien. Og vet du hva som skjedde? Venjar ble plutselig som renslig, skikkelig huskatt! Før kunne han slåss ute på tunet mellom de tre blokkene her, for å vinne hjertene til damene, men nå var det bare territoriet han brydde seg om. Gjennomslått og bustete etter duellene, kom han alltid hjem til sin ettøyde venn.
Om kvelden la de seg sammen i en stor eske under kjøkkenbordet. Der vasket Venjar den tapre Mette med ekstra omtanke rundt øyet hennes.
Etter hvert klarte jeg å få bygde-veten til å hjelpe henne. Ikke uten kamp måtte dra ham i frakkekragen og spandere en flaske Linje, og det var slett ikke lett med datidens «tørre» tilstander.
Kattungene fikk vi ut som varme rundstykker fiskekarene borte på samvirket ville ha dem straks da de hørte det var Venjar sine. Resten sto og ventet på at Mette skulle få flere.
Så ble det sånn: den grå venninna til vår «marquis» fikk kull to ganger til. Men så gikk hun bort en gang hun var på streif og kom aldri tilbake. Hennes troskap var aldri det store det fikk vi erfare.
Vi lette etter henne ropte under vinduene, gikk på gården, kikket i gamle uthus og i krattet på den lille haugen bak blokkene. Men det var ingen hjelp. Heldigvis var siste kullet allerede store nok, og de ble plukket opp av folk som hadde stått på venteliste.
Men Venjar ble trist. Han satt ofte på vindusposten og stirret mot gata, som om han ventet på noen. Eller ruslet langsomt rundt på tunet, innimellom i basketak med andre katter, men de nye, erobrede damene ga ham ikke samme glede ingen ble med hjem til oss.
Nå og da kunne du se på tunet unge katter med den karakteristiske «marquis»-fargen, enten det var vår eller høst små levende bevis på at gamle Venjar fortsatt holdt koken og hadde beholdt litt av sin gamle energi.
Da han ble «pensjonist» rundt 1998, la han utfluktene på hylla, sov lenge 1819 timer om dagen, spiste lite. Du så at han ble gammel både kroppslig og på innsiden.
Så, en dag i juli 1999, begynte han å jamre sårt ved døra, skrape med klørne, tydelig ville ut. Jeg visste han ikke ropte uten grunn, så jeg fulgte ham, selv om jeg var redd for hundene.
Venjar gikk tungt ned trappa fra tredje etasje, som en gammel mann, snublet på hvert trinn, og ruslet rundt blokka mot den bratte knausen bak. Jeg prøvde å løfte ham, men han protesterte kraftig «ikke rør, jeg skal selv!»
Da han kom på flata oppe på haugen, stoppet han ved et krokete bekkeutløp med små hull og groper. Der snudde han seg, så meg dypt i øynene, som om han ville si noe eller aldri glemme meg. De grønne øynene hans gikk rett inn i sjela. Plutselig smatt han inn i et hull under kanten og forsvant.
Jeg ropte, ventet, prøvde å krype etter, men falt bare ned i gjørme og fikk jord nedover ryggen. Uten å finne ham, gikk jeg hjem.
Hjemme vasket jeg hendene, tok lommelykten og en pose med kattemat nå hadde de begynt å selge det på Coop og ropte igjen, men katten kom ikke.
Han kom aldri tilbake. Det stemmer kanskje, det folk sier: gamle katter går bort for seg selv. Vi satt igjen med bare ett håp eller i det minste et stille ønske at den ville rosebusken med purpurfargede blomster som vokste langs juvet neste sommer, kanskje ikke bare var en plante. Kanskje det var Venjar i sitt nye, vakre liv.
