Pappa! Kom og se på dette. Venke har dratt hjem en hel familie…
Venke var en katt med den klassiske «marquis»-tegningen: ryggen glinset i mørkeblått, samme nyanse på ører og hale, mens brystet med manke, kinnene, de små hvite «sokkene» på potene, magen, haletuppen og den hvite trekanten i pannen lyste nesten blendende. Sammen med kattens naturlige eleganse, fikk det meg alltid til å tenke «grasiøs som et flygel». Og øynene til Venke var grønne, litt tankefulle blikket til en respektabel utøver av katte-serenader under nattens vinduer.
Venke var usedvanlig veloppdragen. Han hoppet aldri opp på bordet, klorte ikke møbler, og hadde ikke Newtonske eksperimenter med å dytte ting fra kommoden for å observere hvordan de falt. Hva slags kattunge han hadde vært, kan jeg bare gjette: kanskje krabbet han i gardinene, veltet juletre, jaget etter leker. Men hos oss kom han som voksen, med ferdig personlig kattetro og han hadde heller ikke bodd i leilighet før.
Venke hadde tidligere bodd i et garasjelokale til en fiskeribedrift på andre siden av elva. Men så ble det ny sjef i garasjen, en glødende hundeelsker og like så avvisende av katter. Slik ble Venkes skjebne avgjort. Min svoger kom med ham til oss, han jobbet som sveiser der.
Sjefens huskyer hadde drept ham om han ble igjen. Kan dere ha ham? Han ba nesten om det.
Så vi sa ja. Venke, ung og flott, tok fatt på å «forbedre kattegenetene» i nabolaget.
Og ikke døm meg nå for slipp-katt og risiko. Dette var slutten av 80-tallet, langt opp i Nord-Norge… Veterinærtjenester, og kastrering av katter, var ukjente begreper. Skulle noen våge å nevne det for den halvt brisne veterinæren på bygda, ville han sett rart på en, som om man var gal.
Selv med Venkes romantiske eventyr, fikk ingen av nabokattene en plass i hans hjerte. Han var like overfor alle. Det varte til hun kom… Musikka.
Den dagen kom jeg hjem etter nattevakt, dusjet og sovnet. Rundt lunsj vekket datteren min meg forsiktig, hun var kommet hjem fra skolen.
Pappa, stå opp, dette må du se. Venke har med seg hele familien inn…
Jeg tuslet bortover gangen, inn på kjøkkenet og ble stående som om noen hadde slått meg av. Venke satt der, stolt som en konge: ryggen som en hvelving, potene pent under seg, halen rundt de fremre potene, ører og værhår rett frem…
Og foran ham på gulvet tumlet tre kattunger. De hadde de samme mørke ryggene, hvite sokker, manke på brystet og hvite haletupper tydelig hans etterkommere. Jeg gikk noen skritt videre og ble helt satt ut av det neste jeg så.
Fra Venkes matskål, og ikke bare spiste, men slukte mat, fisk sammen med grøt, satt en tynn og herjet katt med «tabby»-mønster: gråstripete, bitt på ørene og med et jaget uttrykk.
Da hun løftet hodet og så på meg stivnet jeg. Hun hadde bare ett øye.
Jeg skulle bare åpne døren, begynte datteren, og der satt de alle fem, Venke i front. Ville jage dem ut, men så så jeg at hun har problemer med øyet…
Det var bra du tok dem inn! svarte jeg straks.
Jeg forsøkte forsiktig å stryke katten, men hun strammet seg, trakk seg unna og freste. Det var tydelig: Hun hadde mistet tilliten til mennesker for lenge siden. Kanskje hadde hun aldri fått treffe folk som Venke, og jeg tør ikke tenke på hvordan det ville gått hadde bygdas huskyer funnet henne og ungene. Bare det at hun var enøyd sa mye om livet hennes.
Vi beholdt hele familien. Og det rare var: Katten ble plutselig helt hjemmekjær! Der han tidligere sloss med andre katter om hunnkattene i borettslaget, sloss han nå kun for territoriet. På vei hjem, sliten og rufsete, var han alltid på vei til sin enøyde venn.
Om kvelden la de seg sammen i en stor eske under kjøkkenbordet. Der vasket Venke Musikka med det største omtanke, særlig rundt hennes skadde øye.
Etter hvert greide jeg, med langt om lenge og mange diskusjoner og en flaske brennevin til dyreansvarlig på gården, å få henne litt veterinærhjelp. Ikke enkelt det, med da tidens «tørre» alkoholpolitikk.
Kattungene ble lett plassert fiskerne fra kombinatet, da de fikk vite at Venke var far, tok dem straks, som om de var kongelige rasekatter. Noen ventet til og med i kø, sikker på at Musikka snart kom med nye.
Alt fant sin plass: Musikka fikk kattunger to ganger til, før hun en dag forsvant og kom aldri igjen. Loyal mot Venke var hun nok aldri, det fant vi ut.
Vi lette etter henne i dagevis: Ropte under vinduene, sjekket gården, kikket i gamle boder og busker på åsen. Forgjeves. Heldigvis var siste kullet lignet på Venke, men ikke helt allerede store. Også de ble hentet av nye eiere.
Men Venke ble trist. Han kunne sitte i vinduskarmen, i timevis, stirre ut, som om han ventet på noen. Eller liste seg sakte rundt ute, noen ganger havnet han i knallharde slåsskamper med andre katter. Men ingen av de nye venninnene brakte ham lykke aldri kom en ny mor til døren vår.
Det eneste som vitnet om hans «manneslaver» var at hver vår og høst kom det små katter med den typiske «marquis»-tegningen. De var levende bevis på at gamle Venke fortsatt hadde litt kraft igjen.
Venke gikk inn i pensjonisttilværelsen rundt 1998. Til slutt sluttet han å gå ut, sov meste av dagen, spiste lite. Det var tydelig at han ble eldre, både i kroppen og sjelen.
Men sommeren 1999 skjedde noe underlig: Han begynte å pipe ved døren, klore på dørstokken og ville ut. Jeg skjønte at det ikke var tilfeldig, og fulgte ham men fryktet han skulle havne i klørne på hunder.
Venke gikk tungt ned fra tredje etasje, som en gammel mann; stanset ofte, potene ville ikke alltid. Deretter rundt huset, opp mot en bratt ås noen få meter bortenfor. Jeg prøvde å løfte ham, men han strittet imot «ikke gjør det, jeg må gå selv», sa blikket.
Da han nådde toppen, stoppet han ved et svingete gammelt dreneringshull, med mange små groper og søkk. Plutselig snudde han seg mot meg og så meg dypt inn i øynene som om han ville si noe eller huske meg for alltid. Et grønt blikk som trengte helt inn. Så, raskere enn ventet, snek han seg inn i en tunnel under kanten. Og ble borte i mørket.
Jeg ropte og lyttet, prøvde følge etter, men i de trange jordgangene fikk jeg bare jord i nakken og møkk på hendene. Jeg kom ingen vei, så jeg ga opp og gikk hjem.
Hjemme vasket jeg hendene og tok med en lommelykt og matpakke kattefôr som nå fantes i butikken. Jeg gikk tilbake, ropte sårt, ventet. Men Venke kom ikke tilbake, og jeg måtte innse at det nok var siste gang jeg så ham.
Han kom aldri igjen. Kanskje ikke bare myte at gamle katter drar bort for å dø langt fra hjemmet. Vi må bare tro eller håpe at den ville rosebusken med purpurblomster som vokste på sørsiden av skrenten neste sommer, ikke var bare en plante. Men Venke selv, i sitt nye praktfulle liv.
