Dette skjedde for rundt halvannet år siden, midtvinters, da sønnen min var fem måneder gammel. Broren til kona mi spurte om han og kjæresten hans kunne bo hos oss i en uke. Hvordan kunne jeg si nei? Helt ærlig var jeg ikke særlig begeistret, barnet vårt var jo nettopp født, jeg sov dårlig, fikk knapt spist, hadde aldri tid til noe, og slektninger lar deg aldri være i fred. Men jeg tenkte det kanskje ble lettere de kunne kanskje hjelpe litt til, jeg ville få slappet av, hatt noen å prate med og drukket litt te sammen med.
De kom på besøk, uten å ha med noe som helst, ikke engang en rangle til babyen. Jeg har alltid hatt for vane å aldri dra på besøk til noen med små barn uten å ta med en liten gave, slik ble jeg oppdratt, men kanskje var dette annerledes.
De sa de hadde noen ærender i byen, men ville ikke helt forklare hva det gjaldt.
Jeg var en god vertskap. Lagde mat, holdt det rent og pent, og lærte dem å kjenne. Det virket greit på et vis, men i de dagene de bodde hos oss, var det aldri snakk om at hun kunne hjelpe til, verken med å lage mat, rydde, eller engang holde babyen litt mens jeg styrte rundt i leiligheten.
Hun dro ut på morgenene, ordnet sine saker, kjæresten lå og sov til lunsj, kona mi var på jobb, og jeg sprang rundt med ungen. Hun kom tilbake etter noen timer, la seg på sofaen og slappet av eller satt og så på TV resten av dagen.
Jeg gikk rundt og vasket gulv med babyen i armene, for ute var det slaps og sørpe, barna drasset inn skitt, det var mat som skulle lages, barnet skulle mates og vaskes.
Tredje dagen orket jeg ikke mer. Jeg fortalte kona mi hva jeg følte, men hun bare trakk på skuldrene «det passer seg ikke at en mann blander seg i kvinnekrangel.» Fjerde dagen kom kona mi hjem fra jobb, og heldiggrisene dro på kino.
Vi lagde middag sammen i all hast, spiste i ro og mak, og deretter kom de tuslende inn igjen. De hadde kjøpt masse øl, snacks av ymse slag, og selvsagt ikke noe som helst til en sliten, ammende far kunne de ikke i det minste kjøpt en liten kake?
Det lykkelige paret spiste middag, og dro ut for å se film, ringte så kona mi og lurte på om hun ville komme etter. Jeg ble såret og tok henne til side:
Unnskyld altså, men kunne du ikke hjulpet meg bare én gang? Jeg har en liten baby og er utslitt. Kunne du ikke skrelt noen poteter til suppen, eller i det minste tilbydd å hjelpe? Skal du straffe meg nå? Jeg synes ikke det passer seg! Jeg er også sliten. (Gudene veit av sofaen?) Hva skjer, kjære ven, du er i leiligheten min. Det er tross alt du som er gjest her, ikke jeg. Dette vil jeg slett ikke høre på! Du vet hva, pakk sakene dine og reis herfra!!!!
De pakket sammen og reiste. Jeg gråt lenge etterpå, bitter og såret.
Hva synes dere er det egentlig greit å oppføre seg slik?
