For lenge siden, da jeg og kjæresten min flyttet til Oslo for å studere, leide vi et rom hos en eldre dame. Vi har bodd sammen med henne i åtte måneder nå, og minnene fra den tiden sitter fortsatt sterkt i meg.
Kjøleskapet delte vi med henne. Hennes hyller var nesten alltid tomme. Den eneste faste gjesten var en gryte med havregrøt kokt på vann. Såpe brukte hun kun til klesvask, olje alltid billig og luktet sterkt. Skoene som sto i gangen, var reparert så mange ganger at det var vanskelig å se hvordan de opprinnelig så ut. Hele leiligheten vitnet om trange kår.
Vår vertinne holdt seg alltid for seg selv. Fra tidlig morgen til sen kveld var hun på farten hun samlet tomflasker og hang opp plakater. Hver søndag unnet hun seg et måltid laget av råtne frukter hun fikk billig på markedet.
Jeg syntes så synd på henne at jeg kunne gråte. Da hun en dag fikk besøk, kom tårene virkelig.
Har du gjort klar pengene? spurte en kvinne rundt 45 år, som låste seg inn døren uten å banke.
Ja, jenta mi. Her, ta dem, svarte vår vertinne med lav stemme.
Dette er ikke nok. I morgen tar jeg med datteren min, sa kvinnen bestemt.
Hvem sine klær er dette? Har du gjester?
Jeg leier ut et rom, jeg må jo ha noe å leve av. Hele pensjonen går til deg, forsøkte den gamle damen å forklare.
Ja vel, så får jeg se hvem du har leid ut til. Jeg har hørt dere har svindlere, sa kvinnen uanmeldt før hun åpnet døren inn til vårt rom.
Ja vel da, hvem har vi her?
Å få sitt private rom invadert på denne måten, på et sted hvor vi betalte alt vi skulle, fikk meg til å utbryte:
Du kan være så snill å lukke døren etter deg!
Hvem er du som skal fortelle meg det? Jeg er faktisk huseier her! Du skal betale meg direkte fra nå, her er mitt kontonummer og telefon. Hun tråkket inn med sko og la fra seg to lapper på bordet. Ikke vær sein med betalingen, om ikke, kaster jeg dere ut! Når betalte du husleie sist?
Vær så snill, jenta mi, la henne være. Jeg brukte noe av pengene for å betale strømmen, ellers truet de med å stenge den av. Hvordan skal jeg klare meg uten lys? sa vår vertinne og tørket tårene.
Ta ingen leie av dem lenger, la dem sende det til meg. Det er det hele. I morgen tar jeg med datteren min som avtalt.
Kvinnen forlot oss, og den gamle damen sank sammen på en stol i gangen og begynte å gråte. Jeg gikk bort til henne, la armen rundt skuldrene hennes og trøstet:
Ikke gråt, det skal nok gå bra.
Kan du lage meg litt te, vær så snill?
Aldri før hadde jeg sett te hos vår nabo hun brygget alltid tørkede bringebær- og solbærblader, som hang i bunter på kjøkkenet.
Med koppen i hånden begynte hun å fortelle meg:
Jeg oppdro datteren min alene, mannen min forlot oss og kom aldri tilbake. Jeg la hele hjertet mitt i henne. Men hun vokste opp til å bli kald og egoistisk, alltid på jakt etter menn. Hun giftet seg sent, da hun var 35, og ga meg et barnebarn. Men mannen hennes er gjerrig og grisk. Så jeg begynte å hjelpe dem, inkludert mitt barnebarn.
Men den frivillige hjelpen ble snart et krav. Hun tar pensjonen min, og hvis jeg ikke gir den til henne, får jeg ikke se barnebarnet mitt. Jeg trodde at med et leid rom kunne jeg i det minste ha mat, men nå vil hun ta det også. Hva har jeg oppdratt?
Hun brast i gråt, glemte teen. Jeg hadde vondt av henne.
Nå vil hun flytte meg også selge denne leiligheten og kjøpe en liten ettroms langt ute i Groruddalen. Kanskje hun til og med vil at jeg skal ende opp på gaten. Hun har begynt å true med det. Og om jeg nekter, bruker hun barnebarnet mitt som pressmiddel. Jeg hadde solgt alt bare for å få se henne, mitt hjertebarn.
Da kjæresten min, som studerte juss, kom hjem fra universitetet, spurte jeg ham om det fantes noe vi kunne gjøre for henne. Hvordan kunne vi hjelpe denne stakkars gamle damen?
Vi gikk rundt til naboene som hadde hørt hvordan datteren ropte om penger, og ba dem vitne for seg i retten. Sammen skrev vi en søknad om besøksrett, slik at bestemoren kunne møte barnebarnet sitt.
Vi rådet henne også til å få en erklæring fra en psykiater til retten, ingen vet jo hva datteren kunne finne på å si.
Vi vant saken, og nå får bestemoren treffe sitt kjære barnebarn, lovlig, annenhver uke i tre timer av gangen. Pensjonen hennes er ikke lenger et pressmiddel, og datteren kan ikke true med å holde barnebarnet borte. Vår kjære vertinne har begynt å spise kjøtt igjen, og normale frukter dukker oftere opp på bordet hennes. Vi hjelper til så godt vi kan med småoppussinger. Større ting får vente, men male og bytte ut den 30 år gamle tapeten klarer vi fint.
Som takk har hun nektet å ta imot leiepenger fra oss, men vi gir dem henne nærmest med makt.
Hvordan kan noen behandle sin egen mor på denne måten? Å ta den lille pensjonen hun har, uten å bry seg om hva kvinnen som bar deg frem og oppdro deg, skal ha å leve av? Åpenbar utakknemlighet.
Ta vare på foreldrene deres! Vi eksisterer kun takket være dem.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
