Dette skjedde for omtrent halvannet år siden, en kald vinter, da sønnen min bare var fem måneder gammel. Broren til mannen min spurte om han og kjæresten hans kunne bo hos oss i en uke. Hvordan skulle jeg klart å si nei? Jeg gledet meg vel ikke akkurat til det barnet vårt var jo nettopp kommet til verden, jeg fikk ikke sove, jeg spiste knapt, tiden strakk ikke til, og slektninger kan være krevende. Men det er jo ofte slik, tenkte jeg, kanskje de kunne hjelpe litt, slik at jeg fikk hvilt, og at det ble noen å drikke te sammen med og prate litt.
De kom uten noe annet enn seg selv, ikke en gang en liten rangle til barnet. Jeg har en regel om at når man besøker noen med barn, da har man med seg noe slik ble jeg oppdratt. Men dette var tydeligvis en annen situasjon, tenkte jeg.
De hadde visst noen ærender i byen, men sa ikke nøyaktig hva det dreide seg om.
Jeg gjorde mitt beste som vertinne lagde mat, vasket, gjorde det hyggelig, og ble kjent med dem på en ny måte. Alt så ut til å gå greit, men i de dagene de bodde hos oss, tilbød hun seg aldri å hjelpe til verken med matlaging eller rengjøring, og ikke en gang å hjelpe litt med barnet mens jeg ordnet hjemmet.
Hun dro ut på ærender om morgenen, kjæresten lå og sov til langt utpå dagen, mannen min var på jobb, og jeg sprang rundt i leiligheten med barnet vårt. Når hun kom tilbake, slo hun seg ned på sofaen hele ettermiddagen og kvelden, slappet av og så på TV.
Jeg passet den lille, vasket gulv for ute var det vinter og slaps, så skitt overalt inne mat skulle lages, ungen skulle mettes og stelles.
På den tredje dagen var jeg kjørt. Jeg betrodde meg til mannen min om hvordan jeg følte det, men han bare trakk på skuldrene; det var vel ikke hans plass å blande seg i krangel mellom kvinner. På den fjerde dagen, da mannen min kom hjem fra jobb, dro det “heldige” paret i kinoen.
Vi lagde middag i en fei sammen, spiste, og så kom de hjem fra kinoen. Med seg hadde de flere typer øl, snacks, men ingenting til den ammende moren ikke så mye som et kakestykke…
Så satte det fornøyde paret seg til bords, spiste og ruslet avgårde for å se film, og ringte til mannen min og ba ham bli med. Da kjente jeg meg virkelig tilsidesatt, og jeg tok henne til side:
Jeg beklager, men kunne du ikke hjulpet til bare én eneste gang? Jeg har en liten baby og er så sliten. Kanskje skrelle poteter til suppa eller i det minste tilby en hånd?
Mener du å kjefte på meg nå? Jeg synes ikke det passer. Jeg er også sliten, svarte hun (sliten av å ligge på sofaen, antar jeg…).
Men kjære, du er i min leilighet. Det er ikke jeg som er din gjest, det er du som gjester meg, sa jeg.
Dette gidder jeg ikke høre på!
Vet du hva, pakk sakene dine og dra, sa jeg.
De pakket sammen og dro. Lenge etter det gråt jeg av skuffelse og urettferdighet.
Hva synes dere, var det riktig av dem å oppføre seg slik?
