Håp finnes ikke mer
Jeg vil ikke ha pengene dine! utbrøt Helene opprørt, og slengte de krøllete sedlene rett ned på det slitne parkettgulvet.
Det var jo dine penger, svarte leilighetseieren rolig tilbake. I det som har skjedd, bærer jeg ingen skyld. Vær så snill, ikke lag noe opptrinn, du vekker bare naboene.
Helene sendte et blikk fullt av mørk vrede mot kvinnen som stod i døråpningen, snudde ryggen til henne og gikk mot trappa.
Da hun kom ut i den regnbløte forgangen, flimret alt for øynene hennes, og beina bar henne bare så vidt frem til en benk utenfor blokkens inngang.
Der satte hun seg, skjulte ansiktet i hendene og gråt. Tyst, nesten lydløst. Hun skammet seg. Skammet seg bittert for det hun hadde gjort.
«Om jeg bare hadde visst at alt skulle ende slik, ville jeg aldri reist til det bryllupet!»
*****
Helene, jeg skal gifte meg! ropte venninna Oda spent i telefonen. Bryllup om en måned, og så kirkebryllup etterpå. Kommer du?
Gratulerer, Oda! Jeg unner deg dette så inderlig. Men Helene sukket tungt.
Si nå bare hva det er!
Unnskyld, men jeg tror ikke jeg får det til. Jeg vil så gjerne, men
Skjønner ikke?! Hvordan kan du ikke komme? Vi har holdt sammen siden første klasse, gjennom storm og stille, regn og sol, og du vil ikke være med den viktigste dagen i mitt liv? Vil du såre meg?
Jeg har aldri ønsket å såre deg. Men både bryllup og kirkebryllup går jo over flere dager.
Tre dager, Helene. Det må gå an å få fri fra jobb.
Det er ikke jobben. Det er pusen min. Lukas. Jeg kan ikke la ham være alene, og å ta ham med deg Nei, det går bare ikke.
Kjære deg, du må bare finne noen som kan passe ham, eller så finnes det dyrepensjonat. Jeg kan hjelpe deg lete opp noen. Men du MÅ komme!
Jeg vet ikke, Oda
Du har en hel måned på deg! Ikke svikt meg, vær så snill. Jeg trenger deg der!
Helene grunnet lenge etter samtalen med Oda. På den ene siden ville hun ikke såre sin beste venninne, på den andre visste hun ikke hva hun skulle gjøre med Lukas.
Å forlate ham alene hjemme var umulig han ville ikke overleve bare med mat og vann mens hun var borte. Lukas den mest sosiale katt i hele Sandefjord tålte ikke ensomhet. Tre dager alene ville knuse ham.
Etter mye om og men bestemte hun seg for å dra i bryllupet. Lukas skulle få komme til en erfaren dame Helene hadde lest gode omtaler om på Finn.
Ragnhild Stenersen, som hadde annonsert for kattepass, hadde selv jobbet på dyreklinikk. Helene leste alle tilbakemeldinger nøye folk var fornøyde, flere brukte henne hver ferie. Hun ringte, avtalte besøk, og fant en lys og stor leilighet der en hel stue var viet kattens trivsel. Kattene så ut til å trives, og Ragnhild selv var vennlig og tillitvekkende.
Lukas, min kjære, jeg er borte bare tre dager. Hold ut, vær så snill.
Den unge katten strøk seg med halen mot leggbena hennes og så henne dypt inn i øynene. Helene skjønte blikket han ville i armene hennes, men tiden ran ut.
Du må ikke engste deg, smilte Ragnhild varmt. Han får det fint her.
Takk, her er pengene, sa Helene og ga henne tusen kroner i to femhundrelapper. Ring meg om noe skjer!
Selvsagt.
*****
Tre dager forsvant så underlig fort.
Oda strålte av lykke over venninnens tilstedeværelse, og Helene gledet seg på hennes vegne. Hennes nye ektemann virket ålreit, stødig.
Men Helene tenkte på Lukas hver kveld. Hun ringte Ragnhild daglig:
Hei, hvordan har Lukas det? Oppfører han seg ordentlig?
Hei på deg, Helene, svarte kvinnen. Ja, her går det bra. Han spiser, bruker doen, er sosial. Kommer du fortsatt hjem om tre dager?
Ja Hvorfor?
Bare for å sjekke. Noen blir forsinket og sier ikke fra før i siste liten, og jeg må bokke plass til andre. Ville bare være sikker.
Jeg hadde uansett ikke kunnet la ham bli lenger. Savner ham så fryktelig.
Endelig, da hun kom hjem til Sandefjord, hastet hun til Ragnhild. Hun hadde ringt og sagt fra.
Ja, jeg venter på deg, hørte hun det triste sukket.
Hun satt i drosjen, men det sukket la seg som et tjukt lag uro på hjertet hennes.
«Det er sikkert ikke noe, hun sa jo at alt var bra» tenkte Helene og forsøkte berolige seg selv. Men magen var tung av engstelse.
Katten din rømte sa Ragnhild plutselig.
Hva?! Hvordan?!
Det var sånn naboene over pusset opp, og det bråker slik at kattene blir livredde. Jeg tenkte først å varsle dem, men så åpnet jeg utgangsdøra for å be om ro, og da løp Lukas ut i oppgangen og forsvant. Jeg prøvde å fange ham, men lyktes ikke.
Hvorfor sa du ikke ifra med en gang? skrek Helene. Hvorfor løy du?
Jeg håpet jeg ville finne ham selv. Slike ting kan skje, spesielt når man har mange dyr samtidig. Jeg har alltid funnet igjen rømlinger før, men denne gangen gikk det ikke. Jeg la ut etterlysning på nettet, men har ikke fått svar. Men ikke gi opp håpet ennå, han kan dukke opp.
Hvordan kunne du la dette skje? Du lovet han skulle være trygg!
Er det noe, kan du få pengene tilbake.
Jeg vil ikke ha pengene dine! utbrøt Helene og slengte igjen sedlene på gulvet.
Men det er jo dine penger, svarte Ragnhild med rolig stemme og dette er ikke min feil. Men skrik ikke sånn, du vekker folk.
Helene så mørkt på kvinnen, snudde og gikk i trapper. Da hun gikk ut, svimlet det for henne, og hun måtte støtte seg til en benk så hun ikke falt. Alt føltes absurd og meningsløst. «Hvorfor dro jeg på det bryllupet? Hvorfor etterlot jeg Lukas?»
Hun tenkte tilbake til kvelden før nyttår, da hun hadde funnet en forkommen kullrød kattunge på fortauet foran boligblokka. Kalenderen viste 30. desember. Han hadde krabbet opp på henne, og hun tok ham med hjem for ingen andre tanker fantes.
Helene og Lukas feiret nyttår sammen, og siden var han en trofast følgesvenn. Hun hadde ikke merket før det var for sent, hvor glad hun ble i ham.
Du burde heller finne deg en kjæreste, ikke dra inn katter fra gaten, lo mamma.
Tja, pusen kom først, så får en eventuell kar klare å leve som nummer to.
På jobben fortalte Helene kollegaene om Lukas:
Jeg tror katter velger selv når de skal bli reddet gjerne på en regnværsdag, eller i sprengkulde. De bare dukker opp, ser på deg med de store øynene sine og sier med blikket: «Det er så kaldt, vil du ikke ta meg med hjem?» Og så gjør du det.
Du burde bli forfatter, Helene! fniste jentene.
Kollegaene unnet henne lykken, men forsto seg ikke på denne kjærligheten til dyr. Men det kommer kanskje med tiden, tenkte Helene.
Med Lukas fikk Helene leiligheten full av ikke bare hår, men også varme og ro. Han satt alltid ved døra når hun kom hjem, hilste med et mjaau og dunket pannen mot henne. Han elsket å sove på hennes fang, eller under dyna mot brystet hennes, med motoren malende som en gammel Ferguson-traktor.
Men nå er det ingen som venter. Ingen som maler i mørket. Og Lukas, hennes beste venn, er borte.
Egentlig håpet hun fortsatt at han fantes et sted. Men hvor, det ante hun ikke.
Nei! sa hun og reiste seg fra benken. Å sitte her hjelper ikke. Jeg MÅ finne ham.
*****
Hallo! Har du funnet ham?! ropte Helene, da en av frivillige ringte henne.
Kanskje En dame ringte nettopp og sier hun har funnet en katt som ligner på din Lukas. Jeg sender deg adresse på SMS. Hun venter deg i kveld.
Tusen takk!
Helene var takknemlig mot alle som hjalp. Alene hadde hun ikke klart det. Halvannen måned var gått siden Lukas forsvant ut fra Ragnhilds oppgang. Hver kveld trålte hun nettsider med savnede katter, la ut innlegg, hang opp lapper. Uten resultat.
Den eneste hun hadde, var mobilbilder fra da Lukas var liten. Selvfølgelig hadde hun ikke forutsett at noen gang skulle trenge et godt bilde av ham. Nå var han voksen, utseendet forandret. Kanskje derfor ingen kjente ham igjen.
Hun steg ut av taxien, løp til riktig adresse, tastet inn tre tall på porttelefonen.
Hvem? lød en kvinnestemme.
Det er Helene. Den røde katten jeg fikk adressen fra frivillig. Kan jeg komme?
Selvfølgelig.
Ti minutter senere var Helene ute på gata igjen. Uten benk å sette seg på, ble hun stående og gråte stille.
Katten var rød men ikke hennes Lukas. Veldig søt, ja, men ikke hennes.
Da får jeg beholde ham, sa damen blidt, og strøk katten over ryggen. Jeg ønsker deg lykke til videre. Håper virkelig du finner Lukas.
For første gang kjente Helene et grønnstikk av misunnelse. Så hun gikk.
I månedene som fulgte ringte telefonen innimellom. Hver gang spratt Helene av gårde, med håp i halsen men møtte aldri på sin katt.
Jeg forstår, vennen min, du elsket ham sa mamma i telefonen. Du kan alltids finne en ny rød katt. Eller kom på besøk til bygda, nabokatten har fått kull igjen, tror jammen en er rødaktig.
Takk mamma, men det er ikke det samme
Da et halvt år hadde gått og Lukas fortsatt ikke var funnet, sank håpet. Til slutt ba Helene bare stille om at han måtte leve. Kanskje med noen andre. Kanskje ute. Bare han lever.
*****
Hvordan gå videre, visste hun ikke.
Hun følte en usigelig skyld for det som skjedd. Skjønner du, tenkte hun, alt for en eneste fest det var det ikke verdt.
Hadde hun bare latt være, ville han vært hos henne nå.
Nå visste hun verken hvor han var eller om han i det hele tatt levde. Denne uvissheten var verre enn alt.
På helgene klarte hun ikke være hjemme alt påminte henne om Lukas. I stedet vandret hun gatelangs i Sandefjord, så under blokker, kikket ved containere.
Hun skjønte det sikkert ikke nyttet. Likevel gikk hun. Hver helg.
En gang hadde hun plutselig forvillet seg helt ut mot utkanten av byen, der kjerreveiene forsvant bak gamle fabrikklokaler. På et blikk over gjerdet så hun skiltet: Dyrebeskyttelsens kattehjem.
«Mamma har kanskje rett, jeg bør kanskje ta en annen katt?» tenkte hun. Men nektet straks for seg selv. «Hva om Lukas dukker opp? Vil han tro at jeg har glemt ham?»
Akkurat da åpnet en ansatt porten.
Skal du inn? Vise deg noen av kattene, kanskje?
Helene ville egentlig ikke. Men klarte ikke si nei.
Dette er Truls. Og der nede har vi Hårek. Ikke sant de er søte? smilte kvinnen.
Ja, veldig.
Noe i Helene lettet. Ikke mye, men litt. Kattene og hundene, som satt og så på henne med store håpefulle øyne, lindret smerten. Hun ville nesten ikke gå derfra.
Og der borte? pekte Helene på et bur på enden.
Der bor Ermitten. Katta vi aldri får nærme oss. Han kom hit for seks måneder siden, hardt skadet nå er han frisk, men ingen får han tam. Maten må stå på avstand.
Helene kjente et stikk i brystet.
Er det lov å se på ham?
Ja, bli med.
Idet damen nærmet seg buret, snudde den røde katten ryggen demonstrativt til. Ville ikke se.
Han ser aldri på oss, bare vender seg bort, forklarte ansatt.
Helene brydde seg ikke om damens ord. Hun bare stirret. Foran henne satt nemlig en katt som
nei, det måtte være et under.
Lukas? hvisket hun fortumlet. Lukas, er det deg?
Katten snudde motvillig hodet til henne. Hun så inn i et par vaktsomme gule øyne.
«Nei, det kan ikke være sant »
Lukas! ropte hun, hørbar og sikker. Kjære vene, lever du! Kom hit, vennen. Kjenner du igjen stemmen min?
Katten så på henne. Tankene løp. «Er det henne? Forlot hun meg? Men hvorfor er hun her nå da? Hva sier magefølelsen min?»
Magefølelsen ropte: «Løp!» Og katten løp. Løp rett i favnen hennes.
Ansatt rakk så vidt å åpne buret før de var i armene på hverandre.
Alt så på dem: damen, dyrene, alvorlige skyer, til og med solen gløttet frem og gliste. Slike dager får selv skyer og sol lyst til å smile.
Helene, med Lukas trygt inntil seg, gikk hjemover og lovte å støtte kattehjemmet de hadde jo reddet vennen hennes.
*****
På vei hjem malte Lukas høyere enn noen gang, og mjauet alvorlig om ulykkesdagen: «Jeg ble så redd den dagen. Alt bråket, og du var borte. Jeg løp for å finne deg. Men havnet under en bil. Takk og lov at du fant meg til slutt. Ikke forlat meg igjen?» Han stoppet og så henne dypt i øynene.
Nei, Lukas. Jeg forlater deg aldri. Aldri mer.
