Synnøve satte seg på den ledige benken, etter å ha forsikret seg om at den var ren, at ikke så mye som et støvkorn truet den lyse kjolen. I hånden holdt hun den nye, hvite håndvesken. Her på sanatoriet, høyt oppe i fjellheimen, hadde det blitt en vane etter middagen å iføre seg noe av festtøyet og gå ut en tur. De fleste gjestene viste også fram antrekkene sine, som i en langsom, drømmende parade. Én kvinne hadde betrodd henne: «Hvor ellers kan man egentlig «lufte» kjolene sine enn her? Hjemme fins det jo ingen steder å gå.»
I øyekroken så hun at Sverre kom gående. Han satte seg langsomt ned ved siden av henne. «La oss være stille sammen,» sa han med en lav og inntrengende stemme; en stemme som smeltet inn i all denne harmonien av stillhet og vakre omgivelser, som om tausheten selv hadde funnet ord. Under den beige blazeren kunne hun så vidt ane en hvit skjorte, buksene var presset til perfeksjon, og det mørke håret var stelt som om han nettopp hadde vært hos frisøren. De grå tinningene, som sølvtråder, skjemte ham ikke det spor – tvert imot ga de ham et visst preg av trygghet og tyngde.
For to dager siden hadde Synnøve lagt merke til at han, når de møttes, så på henne på en helt spesiell måte, som om han skilte henne ut blant alle de andre damene.
«Det var vakkert sagt: la oss være stille sammen,» bemerket hun, fornøyd med frasen.
«Med deg, Synnøve, er det godt å tie, selv om jeg alltid har glede av å snakke.» Sverre vendte seg halvt mot henne for å fange hele den pene brunetten inn i blikket. Han hadde festet seg ved henne fra første stund.
Hun dreide seg også mot ham, med varmen strålende fra blikket.
«Forresten ventet jeg på deg på dansen i går, men du kom ikke … Liker du ikke å danse?»
«Jo, dans er jeg glad i, men i går gikk jeg tur. Kveldsluften er så fylt av friskhet at man bare vil puste og puste.»
«Jeg visste ikke at du var så glad i kveldsturer,» sa Sverre og rørte nesten umerkelig ved hånden hennes. Hun kjente et lite støt fra berøringen. De brune øynene hans hvilte på henne med et håp om noe mer.
«Jeg inviterer deg med på en kveldstur i kveld, langs en privat rute jeg har oppdaget. Der er utsikten praktfull – fjellene ligger åpne som en bok. Men jeg har ikke hatt noen å dele skjønnheten med … før nå.» Han klemte så vidt hånden hennes, som om han ga signal om videre, pågående oppvartning.
«Hvorfor ikke,» tenkte Synnøve. «Det er bare en tur. Og det er ikke trygt å gå langt alene; ved siden av en mann er man tryggere.» Hun kastet et blikk på et par som gikk forbi benken – mann og kvinne i ivrig samtale. Man kunne se at de hadde møtt hverandre her på sanatoriet og nå koste seg sammen.
«For en vakker hånd du har, Synnøve,» hvisket Sverre mer enn han sa. Han flyttet seg enda nærmere, betatt av profilen hennes.
Hun hadde ikke lyst til å spørre om han var gift. Her var de fleste som regel ikke frie, og de unnskyldte sine små eskapader med et ønske om noe nytt og spennende. Men akkurat nå var det underlig deilig å sitte på en benk med en mann som tydelig likte henne, og som hadde valgt nettopp henne framfor alle andre.
«Skal vi ta en liten tur med en gang?» foreslo han. «Vi kan prate sammen, og i kveld inviterer jeg deg på kafé.» Sverre rakte henne elegant hånden for å hjelpe henne opp.
Hun sa ja uten betenkeligheter, tok den hvite håndvesken og la sin arm i hans. Etter fem skritt viftet hun med vesken, sorgløst som en jentunge, og mistet den. Vesken falt i en liten vannpytt etter regnet. Synnøve utstøtte et oi av overraskelse og kontrast: den kritthvite vesken lå der i sølen.
«Det er ikke noe farlig. Den blir som ny,» sa Sverre og løftet forsiktig vesken bort i gresset. Synnøve fant fram servietter og begynte å gni, men de matte flekkene ble sittende.
«Jeg får vaske den på rommet,» sa hun.
«Da venter jeg på deg,» foreslo Sverre. – «Eller la oss gjøre det slik,» han hadde allerede gått over til «du»: «Jeg venter på deg etter middag på samme sted … Er det greit?»
Hun nikket og hastet mot rommet, holdt vesken langt fra seg for ikke å bli skitten. Synnøve vasket den nye, hvite håndvesken, som hun hadde kjøpt spesielt rett før avreisen. Og selv om alle spor etter sølen syntes borte, følte hun likevel at vesken var blitt skitten, at den hadde mistet nyheten.
Hun tenkte på forslaget om kveldsturen, på blikket hans som antydet noe mer, og kjente en ubehagelig bismak. Hele uken hadde hun ikke kjent noe så ubehagelig, noe som irriterte henne selv. Plutselig sammenlignet hun det spirende forholdet til Sverre – ved første øyekast helt ufarlig – med håndvesken som falt i sølen.
Telefonen ringte. «Mamma, Sindre og Vetle vil ikke la meg få gjort leksene,» hørte hun stemmen til Veslemøy i røret, og latteren som klang i bakgrunnen.
«Hva driver dere med der?» spurte hun, som om hun våknet fra en drøm.
«Synnøve, det er meg,» sa mannen. «Jeg har med meg barnebarna. Vi fant ut at vi skulle bake pai, men Veslemøy protesterer og sier at vi griser ned hele kjøkkenet.»
«Anders, kjøp noe godt til ungene i butikken, så kommer jeg hjem og baker pai – kanskje en bløtkake.»
«Kom hjem snart, vi savner deg alle,» sa Anders. Så la han lavt til: «Og jeg savner deg mest. Skal jeg sette meg i bilen og kjøre etter deg?»
«Det er ikke lenge igjen, hold ut. Jeg savner dere også. Gi telefonen til Veslemøy.»
Da hun hadde snakket med datteren og barnebarna, og sagt til Anders at hun også elsket ham, oppdaget hun at hun var forsinket til middag. Hun skiftet raskt, tok håndvesken og snudde og vendte på den – ikke en eneste flekk. «Nå er den fin,» sa hun fornøyd til seg selv. Og hun trengte slett ikke løpe av sted på tur med en eller annen Sverre – det hadde hun skjønt med en klarhet som etter en drøm, ved å sammenligne vesken i sølen med deres så vidt begynnende tiltrekning.
Synnøve kjente hvor mye hun savnet mannen, barna og barnebarna … Hun som hadde reist for å hvile fra dem, nå ble hun glad bare av å høre stemmene deres, og hun ville gjerne se Anders på kjøkkenet, i ferd med å bake pai til ungene. Hun husket da Anders på kvinnedagen hadde villet overraske henne med et kulinarisk mesterverk – det hadde vært morsomt og rørende med alle hans klønete grep. Morsomt, men så varmt og deilig.
«Jeg tar ikke bussen. Jeg skal si til Anders at han kan komme og hente meg når oppholdet er over, så får jeg vist ham hvor vakkert det er her, og vi kan gå tur sammen. Og vi trenger ingen «skitten håndveske».»Hun ble stående et øyeblikk med den hvite vesken i fanget. Så løftet hun den opp, åpnet den og tok ut telefonen. Anders svarte i andre tone. «Kom i morgen,» sa hun uten å nøle. «Jeg vil ikke vente lenger.» Det ble stille et par sekunder. «Er du sikker, Synnøve? Du sa du trengte denne tiden.» «Jeg trengte den for å forstå at jeg har alt jeg trenger allerede hjemme.» Hun hørte at han trakk pusten. «Da er jeg der i åttetiden.» «Da står jeg klar. Med koffert. Og klem.» Hun smilte da hun la på.
Hun gikk ned til middag med lett kropp. Sverre satt ved bordet og så opp med et spørsmål i blikket. «Kveldsturen?» «Den går dessverre ikke,» svarte hun rolig. «Jeg har fått en bedre invitasjon.» Han nikket, og noe i øynene hans lukket seg hurtig – men det gjorde ikke lenger noe. Hun hadde allerede snudd blikket mot vinduet, mot veien som Anders skulle kjøre neste morgen.
Om kvelden pakket hun sakene. Den hvite vesken la hun fra seg på kommoden. Den var pen, nesten som ny. Men det var ikke den hun ville bære når hun møtte mannen sin. Hun tok den gamle, myke skuldervesken som Anders hadde gitt henne for mange år siden – slitt i kantene, men full av minner. Perfekt som den var.
Tidlig neste morgen sto en bil og ventet nedenfor sanatoriet. Anders lente seg mot panseret, hendene i lomma, og da han så henne komme, åpnet han armene. Synnøve løp de siste metrene, inn i lukten av ham, inn i alt det kjente. «Du har ikke lagt på deg,» hvisket han muntert i håret hennes. «Kom, la oss gå en tur før vi drar. Du skulle jo vise meg utsikten.» Hun tok hånden hans og førte ham oppover stien. Fjellene var der, villere og vakrere enn noen gang. Men det hun så, var ham ved siden av henne. Og hun tenkte at noen invitasjoner tar man feil av – men hjemveien tar man aldri feil av. Den hvite vesken kunne gjerne bli igjen. Hun bar allerede det eneste hun trengte: et hjerte som visste hvor det hørte hjemme.
