Jeg husker den dagen da familien samlet seg i den lille leiligheten i Oslo etter at moren vår hadde gått bort. Det var kun noen få av oss: to søstre til moren, Lise og Eirin, vår kusine på seksten år, Kari, fetteren vår med sin kone, og tante Åse som hadde jobbet for moren. Etter begravelsen satt vi igjen for å finne ut hva som skulle skje med de to barna.
Liv, den eldste, hadde nettopp fylt nitten år og var i sluttåret på økonomistudiet ved universitetet. Hun fikk stipend, men måtte tjene litt ved siden av. Det var ikke lett, men hun kom seg gjennom. Det var derimot den tretten år gamle broren hennes, Kjell, som ingen kunne ta inn i hjemmet sitt.
Tante Lise forklarte: Vi har bare en liten fire-roms leilighet. Jeg bor sammen med mannen, to gutter og svigermoren min. Hvor skulle vi få plass til enda et barn?
Eirin protesterte: Vi har nettopp flyttet, og Borger er i en dyp drikkekrise etter at han ble sparket fra jobben. Vi kan ikke ha et barn i så kaotisk en situasjon.
Fetteren vår nikket kort: Det er bare vår egen familie vi må ta vare på.
Ingen av oss hadde tenkt på Kjell under møtet. Han satt på benken på lekeplassen i bakgården sammen med kompisen sin, Mats. De to var stille.
Har dere snakket så lenge? spurte Mats.
To timer nå. Liv vil bli vår foresatte, men tanteene hennes prøver å stoppe meg. De sier at jeg er en bølle og at hun ikke klarer meg, svarte Kjell.
Hva tenker du selv? spurte Mats.
Jeg vet ikke. Jeg vil ikke i barnehjem, jeg vil bli hjemme, gå på skolen og spille fotball, svarte Kjell.
Tantene fortsatte med sine siste argumenter: Liv, du er ung. Du må tenke på fremtiden, starte din egen familie, få barn. En bror som Kjell vil bli en tung byrde på skuldrene dine hvilken mann vil like en jente med så mye ansvar? sa Eirin. Ikke ta feil, la ham gå i barnehjem. Du kan besøke ham og hente ham i feriene. Vi tenker på deg. En bror som Kjell vil ødelegge livet ditt.
Da Liv stod fast, foreslo tante Lise: Selg denne gamle leiligheten, kjøp dere noe mindre, og lev av differansen mens du studerer.
Kvelden kom, og alle gikk hver til sitt. Liv ropte på broren: Kom og spis ordentlig, du har spist småbiter hele dagen.
Kjell satte seg ned, og Liv satte seg overfor ham, akkurat som mamma pleide.
Klarer vi dette, Kjell? spurte hun.
Han nikket stille uten å løfte blikket fra tallerkenen.
Neste dag begynte Liv å lete etter en jobb. Etter to år på økonomistudiet hadde hun sendt ut CVer til stillinger som økonomimedarbeider og regnskapsassistent, men fikk ingen svar. Hun senket kravet og søkte på kassererstillinger i nærbutikken. Etter to intervjuer ble hun avvist fordi hun planla å fortsette studiene på deltid: Du må være borte to ganger i året til eksamen, hvem skal da jobbe?
Til slutt fikk hun et tip fra naboen som jobbet i supermarkedet ved siden av. På vei hjem møtte hun sin tidligere mattelærer, Olga Sergejevna, som nå var klasseleder for Kjell. Olga visste om familiekonflikten og lovet å hjelpe med omsorgspapirene. Hun sa: Sekretæren vår går i foreldrepermisjon i tre år. Det er en midlertidig stilling, men den er i nærheten, så du kan passe på Kjell. Lønna er lav, men du får en fast inntekt.
Liv takket ja til jobben, fortsatte på deltidstudiet, og med den lille lønnen og omsorgspengene til Kjell klarte de seg beskjedent, men uten å bli fattige.
Kjell var en vanlig tenåring; de hadde konflikter og misforståelser. Noen ganger var han sint fordi Liv var for streng, og hun var redd for at han skulle havne i dårlig selskap. Likevel fungerte hverdagen. Liv lagde mat, vasket og støvsøkte, mens Kjell ryddet, tok ut søpla og vasket opp etter seg. Alt gikk fint, helt til kjæresten hans, Vidar, begynte å kritisere ansvaret hun hadde tatt på seg.
Jeg forstår ikke hvorfor du må bære denne byrden. Jeg ville ha et normalt liv med studier og frihet. Da vi skulle på hyttetur, avslo du fordi du måtte bli med Kjell, og jeg endte opp alene. På Lise sin bursdag ble du også avvist. Jeg er lei av dette, mente Vidar.
Liv brøt med Vidar og innså at han bare var egoistisk. Hun fant trøst i å vite at hun hadde gjort riktig for broren sin.
Kjell fortsatte i fotballskolen, og da han var fjorten, ble han tatt med i Alaget. En kamp mot et lag fra Bergen ble spilt i Oslo, og Liv kom for å heie. Kjell scoret ett av tre mål, men slo til slutt ankelen på slutten av kampen. Han fikk førstehjelp på stadion, og assistenttreneren Ivar tilbød seg å kjøre dem hjem.
Jeg visste ikke at du hadde en så ung mor, sa Ivar.
Det er ikke mor, det er søster, korrigerte Kjell.
Ivar ringte Liv dagen etter for å høre hvordan Kjell hadde det, og deretter flere ganger, før han inviterte henne på kaffe og senere på en date. Et år senere giftet de seg, og Kjell begynte på idrettslinjen på den olympiske videregående skolen.
Slik gikk livet vårt: med både sorger og gleder, men med et sterkt bånd mellom søster og bror.
