Hei, jeg må bare fortelle deg hva som har skjedd i helga, så sett deg godt til rette mens jeg snakker. Det var en irriterende dørklokke som ringte, og jeg skjønte med en gang at noen var på trappen. Jeg, Lise, dro av meg forkleet, tørket hendene og gikk for å åpne døren. På dørkarmen sto datteren min Sofie med en ung mann ved siden av. Jeg lot dem inn i leiligheten.
Hei, mamma! ga Sofie meg et kjærlig smekk på kinnet. Dette er Vidar, han skal bo hos oss.
Hei, hyggelig å møte deg sa han med et nervøst smil.
Og dette er min tante Liv la jeg til for å introdusere familiens “tante”.
Så bra, så bra svarte Vidar. Så, Lise, hva er på menyen i kveld?
Ertestuing og pølser, da.
Jeg spiser ikke ertestuing, sa Vidar, tok av seg skoene og gikk inn på rommet.
Å nei, mamma, Vidar spiser jo ikke ertestuing! utbrøt Sofie med store øyne.
Vidar slapp fra sekken sin på sofaen og satte seg. Jeg påpekte at rommet egentlig var mitt, men Sofie ropte: Vidar, kom, jeg viser deg hvor du skal bo!
Jeg trives her nok, mumlet han mens han reiste seg.
Mamma, du må finne på noe å servere Vidar, sa Sofie.
Jeg har bare en halv pakke pølser igjen, sukket jeg og trakk på skuldrene. Kanskje med litt sennep, ketchup og brød?
Det holder, svarte han, og den enkle planenen fikk meg til å nikke. Jeg gikk til kjøkkenet med en kortere gang og tenkte på at jeg pleide å ha en haug med katter og valper i leiligheten, men nå var det bare Vidar som trengte mat.
Jeg lagde ertestuing, stekte to pølser, rykket salatfatet nærmere og begynte å spise med god appetitt.
Mamma, hvorfor spiser du alene? ropte Sofie fra kjøkkenet.
Jeg kom nettopp fra jobb og er sulten, svarede jeg mens jeg tygde på pølsa. Hvem vil ha mer, kan ta for seg selv eller lage noe. Forresten, hvorfor blir Vidar boende hos oss?
Han er min mann, svarte Sofie med et smil.
Jeg ble nesten helt stum.
Din mann? spurte jeg, litt forundret.
Ja, sånn er det. Jeg er 19 år nå, og du er voksen nok til å bestemme eget liv, så her er vi. Vi har bare sagt ja til hverandre, ingen stor bryllupsfest, bare en enkel vielse. Så nå er vi ektepar og skal bo sammen, sånn.
Gratulerer så mye! Hvorfor uten bryllup da?
Om du har penger til en bryllupsfest, kan du gi dem til oss, så finner vi på noe å bruke dem til, svarte hun.
Jeg skjønner, sa jeg mens jeg fortsatte å spise. Hvorfor akkurat hos oss?
De har en ettromsleilighet og bor fire i den, så vi tenkte å flytte inn her. Leie ble ikke vurdert, tenkte vi.
Hvorfor ikke leie?
Hvorfor skulle vi leie når jeg har mitt eget rom, spurte Sofie.
Jeg ser, nikket jeg.
Så kan du gi oss noe å spise? spurte Sofie.
Kjøkkenet har en gryte med erter på komfyren, pølsene steker i panna. Hvis det ikke er nok, er det fortsatt en halv pakke pølser i kjøleskapet. Ta det og spis, sa jeg.
Mamma, du har jo en ny svigersønn! sa Sofie med en ekstra betoning på siste ord.
Og så hva? Jeg skal danse en liten dans for den anledningen? Jeg er sliten etter jobb, så la meg slippe de ritualene. Bruk hendene og beina på egenhånd, svarte jeg litt irritert. Det er derfor du aldri har giftet deg!
Sofie så sint på meg, smalt døren i rommet sitt og forsvant. Jeg spiste opp, vasket opp, tørket av bordet og gikk til rommet mitt. Der skiftet jeg til treningstøy, tok med meg en veske med klær og dro til treningssenteret. Jeg er en selvstendig kvinne, og går på treningsstudio og svømmehall et par kvelder i uken.
Rundt klokken ti på kvelden kom jeg hjem igjen. Da jeg skulle lage meg en kopp varm te, oppdaget jeg at kjøkkenet var total kaos det så ut som om noen hadde prøvd å lage mat og mislyktes helt. Lokk fra ertegryten var borte, så suppen hadde tørket og krøplet seg. En pakke med pølser lå på bordet, alt sammen med tørt brød uten pose. Pannen var brent, og noen hadde gnidd inn non-stick belegget med en gaffel. Disken sto i vasken, og på gulvet var det en søtlig flekk. Røyken fra sigaretter hang i rommet.
Å, dette er noe nytt. Sofie har aldri latt så mye rot stå igjen, tenkte jeg.
Jeg åpnet døren til Sofies rom. De unge to drakk vin og røyket.
Sofie, gå og rydd kjøkkenet! Kjøp en ny panne i morgen, sa jeg og gikk tilbake til rommet mitt uten å lukke døren.
Sofie sprang opp fra sengen sin og stormet etter meg.
Hvorfor må vi rydde? Hvor får jeg penger til en ny panne? Jeg jobber ikke, jeg studerer. Er du redd for oppvasken?
Sånn er reglene i dette huset: spis rydd, gjør rot rydd, ødelegg erstatt. Alle rydder etter seg selv. Jeg er lei meg for pannen, den var ikke dyr, men nå er den ødelagt, svarte jeg.
Du vil ikke at vi skal bo her, sier hun.
Nei, sånn er det, svarte jeg rolig. Jeg vil helst ikke krangle med deg, for jeg har aldri hatt problemer med deg før.
Men jeg har min del, sa hun.
Nei, hele leiligheten er min, jeg har tjent til den, kjøpt den. Du er bare satt inn på adressen. Ikke ta på min økonomi. Hvis dere vil bo her, følg reglene, sa jeg vennlig men bestemt.
Jeg har alltid levd etter reglene dine. Jeg er gift nå, du kan ikke fortelle meg hva jeg skal gjøre, ropte hun. Du er gammel nå, du må gi fra deg leiligheten.
Jeg gir deg korridoren i bygningen og en plass på benken, svarte jeg. Så, er du gift? Jeg ble ikke spurt. Du overnatter her alene eller med mannen din, men ikke her. Han skal ikke bo her, sa jeg bestemt.
Du får beholde leiligheten! Vidar, vi drar, ropte Sofie og begynte å pakke ting.
Et par minutter senere stormet den nye svigersønnen, Vidar, inn på rommet mitt.
Slapp av, mamma, alt blir bra, sa han mens han svaier fra alkoholen. Vi skal ikke dra med Sofie i natt, så lenge du oppfører deg bra, kan vi holde det koselig, la oss til og med ha litt kjærlighet i natt, sa han.
Hvem tror du du er, mamma? protesterte jeg. Du har mor og far hjemme hos deg, så hold deg til din nye kone.
Ja, jeg kommer nå, svarte han og slo meg i nesen med knyttneven.
Jeg grep tak i knyttneven hans med neglene mine og trakk den av.
Slipp meg, du er gal! ropte Sofie og prøvde å dra meg bort fra ham.
Jeg dyttet Sofie til side, og sparket Vidar i låsen. Så slo jeg ham i låsen med albuen.
Jeg vil anmelde dere, sa han. Jeg skal gå til politiet for å dokumentere dette.
Vent, jeg ringer politiet, så kan vi ta opp alt, svarte jeg.
De unge forlot den velstelte to-roms leiligheten.
Du er ikke min mor lenger, ropte Sofie, og du vil aldri se barnebarn, sa hun.
Så synd, svarte jeg ironisk. Jeg får i det minste leve for meg selv.
Jeg så på hendene mine noen negler var knuste.
Bare tap, svarte jeg med en knurring.
Etter at de var gått, vasket jeg kjøkkenet, kastet ertesuppen og den forferdelige pannen, og byttet låser på leiligheten. Tre måneder senere, på vei til jobb, møtte jeg Sofie. Hun så tynnere ut, kinnene hadde sunket inn, og hun så ulykkelig ut.
Mamma, hva er på menyen i kveld? spurte hun.
Jeg vet ikke, har ikke tenkt på det ennå. Hva vil du ha? svarte jeg.
Kylling med ris, svelget hun. Og rømmegrøt.
Da drar vi og kjøper kylling, svarte jeg. Rømmegrøt lager du selv.
Hun spurte ikke om noe annet, og Vidar dukket aldri opp igjen i livet vårt.
Sånn har helgen vært, og jeg tenkte du skulle vite hva som foregår. Håper du har det bra!
