Han skulle bo hos oss
Et høyt klikk fra dørklokken brøt stillheten; noen hadde kommet. Liv kastet av seg forkleet, tørket hendene på et håndkle og gikk for å åpne. På dørstokken sto datteren, Lene, med en ung mann ved siden av. Liv lot dem inn i leiligheten.
Hei, mamma, såret Lene leppene mot Livs kinn, møt Vegard, han skal bo hos oss.
Hei der, hilste den unge mannen.
Og dette er min tante Liv, korrigerte Lene datteren.
Så, mamma, hva er til middag?
Ertestmos og pølser.
Jeg spiser ikke ertestmos, svarte Vegard, tok av seg skoene og gikk inn på rommet.
Å nei, Vegard spiser ikke ertestmos, utbrøt Lene med store øyne.
Vegard slapp fra seg sekken på sofaen og satte seg.
Dette er egentlig mitt rom, sa Liv.
Vegard, kom, så viser jeg hvor vi skal bo, ropte Lene.
Jeg trives her, mumlet han og reiste seg fra sofaen.
Liv, du må finne på noe å mette Vegard med, ropte Lene.
Jeg har nesten ingen pølser igjen, bare en halv pakke, trakk Liv på skuldrene.
Det holder med sennep, ketchup og brød, svarte han.
Greit, kunnet Liv si mens hun gikk mot kjøkkenet. Hun pleide å ta inn kattunger og valper, men nå er det denne gutten som skal mates.
Hun skålte opp ertegrøt, la to stekte pølser på tallerken, dyttet en salat til side og kastet seg over middagen med appetitt.
Mamma, spiser du alene? kom Lene inn på kjøkkenet.
Jeg har nettopp kommet fra jobb og er sulten, svarte Liv mens hun tygget på en pølse. Den som vil ha mat, lager den selv eller tar det fra kjøleskapet. Og forresten, hvorfor skal Vegard bo hos oss?
Hvorfor? Han er min ektemann.
Liv ble nesten kvalt.
Ektemann?
Ja, sånn. Datteren er jo voksen nok til å bestemme om hun vil gifte seg eller ei. Jeg er nemlig allerede nitten år gammel.
Vi har ikke fått noen invitasjon til bryllup.
Det ble ingen seremoni, vi skrev bare under og så er vi mann og kvinne, så vi bor sammen, svarte Lene mens hun så på den spisende moren.
Gratulerer, da. Hvorfor uten bryllup?
Hvis du har penger til et bryllup, kan du gi dem til oss, så finner vi noe å bruke dem på.
Jeg skjønner, fortsatte Liv å sluke maten. Hvorfor akkurat hos oss?
De har kun en ettromsleilighet, men bor fire personer der.
Så dere vurderte ikke å leie et sted?
Hvorfor skulle vi leie når jeg har mitt eget rom, undret datteren.
Det gir mening.
Så du skal gi oss noe å spise?
Lene, gryten med grøt står på komfyren, pølsene steker i pannen. Hvis det ikke er nok, er det en halv pakke i kjøleskapet. Hent og spis.
Mamma, du har fått en ny svigersønn, la Lene vekt på siste ordet.
Og hva nå? Skal jeg danse en liten ritualdans for dette? Jeg har kommet fra jobb, jeg er sliten, la oss droppe de tradisjonelle dansene. Bruk hender og føtter til å rydde opp selv.
Sånn er du fortsatt ugift! sa Lene sint og smalt døren bak seg. Liv spiste ferdig, vasket opp, tørket av bordet og gikk dit hun pleide å skifte. Hun skiftet om, tok med seg en veske med klær og satte kursen mot treningssenteret. Hun var en fri kvinne som flere kvelder i uka trent på treningsstudio og svømte i bassenget.
Rundt klokken ti på kvelden kom hun hjem. På kjøkkenet møtte hun et totalt kaos, som om noen hadde forsøkt å lage mat uten å vite hvordan. Lokk fra grøtgryten lå savnet, så grøten hadde tørket inn og sprukket. Pakken med pølser lå på bordet, ved siden av brød som var blitt gammelt og uten emballasje. Pannen var brent, og noen hadde brukt en gaffel på det non-stick belegget. Vasken var full av oppvask, og på gulvet lå en søtlig klatt. Røyklukt fylte leiligheten.
Å, dette er nytt. Lene pleier aldri å la det gå sånn, tenkte Liv.
Hun åpnet døren til Lene. De unge drakk vin og røyket.
Lene, rydd opp på kjøkkenet. Kjøp en ny panne i morgen, sa Liv og gikk tilbake til sitt rom uten å lukke døren.
Lene sprang opp fra stolen og raste etter henne.
Hvorfor skal vi rydde? Hvor skal jeg finne penger til en ny panne? Jeg jobber ikke, jeg studerer. Er du så redd for oppvasken?
Så, Lene, du kjenner husreglene: spis rydd, søle rydd, ødelegg betal for erstatning. Alle gjør opp sin egen vits. Og ja, jeg er lei meg for pannen, den kostet ikke en formue, men nå er den ødelagt.
Du vil ikke at vi skal bo her, ropte Lene.
Nei, svarte Liv rolig.
Hun ville ikke krangle med datteren. Det hadde aldri vært sånn før.
Men jeg har min del.
Nei, leiligheten er min, jeg har tjent den, kjøpt den. Du er bare registrert her. Ikke ta ansvar for mine kostnader. Hvis dere vil bo her, følg reglene, sa Liv med en mild stemme.
Jeg har levd etter dine regler hele livet. Jeg er gift nå, og du har ikke rett til å fortelle meg hva jeg skal gjøre, skrek Lene. Dessuten er du gammel; du burde gi oss leiligheten.
Jeg gir dere en korridor i oppgangen og en plass på benken. Så, har du gift deg? Jeg ble ikke spurt. Du overnatter her alene eller med mannen din, men han skal ikke bo her, svarte Liv hardt.
Du kan bare slite deg i egen leilighet. Vegard, vi drar, ropte Lene og begynte å pakke.
Fem minutter senere stormet den nygifte svigersønnen inn i rommet.
Så, mamma, slapp av, så blir alt bra, sa han, vaklende etter noen drinker, Vi drar ikke bort fra Lene i natt. Vær så snill, oppfør deg, så kan vi til og med ha litt stillhet om natten.
Hva slags mamma er jeg for deg? protesterte Liv, Mor og far blir hos deg, så tar du deg av din nygifte ektefelle.
Ja, jeg gjør det nå, ropte han, slo inn knoken i nesen hennes.
Liv grep knoken med neglfargede fingre og presset med all sin styrke.
Slipp meg, du galning.
Mamma, hva gjør du? ropte Lene, prøvde å dra moren bort fra den unge mannen.
Liv dyttet datteren bort, sparket Vegard i lysken og slo ham med albuen i nakken.
Jeg vil dokumentere dette, skrek han, Jeg vil gå til retten.
Vent, jeg ringer politiet så de kan dokumentere alt, svarte Liv.
De unge trakk seg tilbake og forlot den ryddige to-roms leiligheten.
Du er ikke lenger min mor, skrek Lene til slutt, Du vil aldri se barnebarnene igjen.
Så trist, bemerket Liv ironisk. Jeg får i det minste leve for meg selv.
Hun så på hendene sine; noen negler var knuste.
Bare tap, mumlet Liv.
Etter at de hadde gått, vasket hun kjøkkenet, kastet grøten og den ulykkelige pannen, og byttet låser på dørene. Tre måneder senere møtte datteren henne på jobben. Lene var slank, kinnene hadde sunket inn, og hun så ulykkelig ut.
Mamma, hva skal vi ha til middag? spurte hun.
Jeg vet ikke, trakk Liv på skuldrene, Jeg har ikke tenkt på det enda. Hva vil du ha?
Kylling med ris, svelget Lene, og en god salat.
Da drar vi og kjøper kylling, svarte Liv. Salaten lager du selv.
Lene spurte ikke mer, og Vegard dukket aldri opp igjen i deres liv.
