Lars var bare 16 år da han brakte henne med hjem Jenta som tydelig hadde vært gravid en stund, ett år eldre enn ham.
Solveig gikk på samme yrkesskole som ham, bare på et annet år. I flere dager hadde Lars sett hvordan den ukjente jenta krøp sammen i et hjørne og gråt stille. Han la merke til den rundede magen, de samme klærne brukt i to uker og det tomme, håpløse blikket.
Som det viste seg, kjente nesten alle hennes historie Barnebarnet til en kjent forretningsmann i Oslo gikk ut med henne, og så forsvant han bare, reiste «i en viktig sak» til Bergen. Foreldrene hans ville ikke høre om henne. De sa det rett ut til henne.
Og hennes egne, som om de levde i middelalderen, redd for «skam», kastet henne ut av huset og reiste til hytta. Noen hadde sympati for Solveig, andre spottet henne bak ryggen.
Hun er selv skyldig. Man burde ha tenkt med hodet!
Lars kunne ikke se på det lenger. Han tenkte og gikk bort til henne.
Det blir ikke lett, slutt å gråte. Jeg foreslår at du flytter inn hos meg, vi kan til og med gifte oss. Men jeg sier det med en gang jeg kan ikke lyve og vil ikke late som alt er perfekt. Jeg vil bare være ved din side og lover at vi skal klare det.
Solveig tørket tårene og så på gutten. Hva skulle man si En helt vanlig gutt, uten finesser. Og hun drømte om en helt annen ektemann! Men i hennes situasjon var det ingen valg, og Solveig gikk med ham.
Foreldrene var i sjokk, mamma ba Lars om å besinne seg, men han var bestemt.
Mamma, ikke overdriv, vi klarer oss på en eller annen måte. Jeg har to stipend, det ordinære og det sosiale. Jeg skal jobbe litt ekstra, vi greier det!
Men du ville jo studere videre!
Og hva så? Vi lever på en måte. Pappa har jobbet hele livet i fabrikken, du i butikken. Folk uten høyere utdanning lever også på en eller annen måte. Mamma, det er ikke verdens ende!
Solveig flyttet inn i rommet til Lars. Han ga henne sengen sin, og flyttet selv til den ubehagelige uttrekkbare sofaen. I flere dager var hun veldig stille. Som en skygge fulgte hun ham hånd i hånd til skolen og hjem, helt til hun til slutt brast ut.
Jeg har fått mer enn nok! Hvorfor ser foreldrene dine skjevt på meg? De liker meg ikke! Og hvorfor tilbringer du ikke tid sammen med meg? Du sitter med bøkene eller forsvinner et sted!
Lars ble overrasket.
Synes du ikke det er normalt? Nei, de liker deg ikke, men de har tatt imot deg og plager deg ikke. Ser de skjevt? Dine egne vil ikke engang se deg. Og foreldrene til faren til barnet ditt? Hvor er de? Jeg sitter med bøkene fordi jeg studerer og ikke vil bli kastet ut etter første året. Og stipendet trengs også. Forsvinner? Fordi jeg jobber ekstra og ikke har lyst til å se på gråtende serier med deg.
Solveig brast i gråt.
Hvorfor snakker du sånn?
Hvordan? Jeg sa at jeg ikke kan lyve. Og forresten, når skal vi til folkeregisteret?
Jeg kan ikke gå slik, kjøp en fin kjole til meg, med høy midje så magen ikke synes.
Hva snakker du om? Vi tar med en attest om graviditet, hvilken kjole? Jeg må fortsatt spare til barnevogn og barneseng
Mamma grep etter valeriana, men ble gradvis vant til situasjonen og kikket oftere på barneklær. Tross alt skjer det ikke noe forferdelig La dem leve, la dem gifte seg, og de med pappa skal hjelpe så godt de kan. Bare denne jenta er litt utakknemlig, alltid misfornøyd med Lars, med dem, med den trange leiligheten. Kanskje hun endrer seg når hun har født.
Men Solveig hadde ikke planer om å endre seg. Da Lars kom tilbake skitten og sliten fra bilvasken, og brakte en utmagret katt inn i rommet, ble hun rasende.
Du idiot! Hvorfor trenger vi denne fillebiter katten? Kast henne ut! Kast henne ut av leiligheten!
Men Lars bare smilte.
Nei, hun er gravid. Hun blir her, så ikke begynn engang. Bedre hold munn og varm opp middagen min.
Å, er det sånn?! Solveig nesten skrek. Velg! Enten henne eller meg! Det beistet ser også skjevt på meg!
Hvorfor? Lars så på henne med vantro. Dette er mitt hjem og jeg trenger ikke å velge. Det er min katt, og hvis det plager deg, kan du gå. Selv mamma stilte ikke slike krav til meg. Kanskje det er på tide å slutte å se ned på alle?
Solveig ble hysterisk, gråt, var sjalu på den tynne, forsømte katten. Hvor i all verden hadde Lars sett en mage på henne? Men magen kom katten var virkelig gravid.
Gutten var sliten, men når angeren begynte å komme, jaget han bort tankene. På en eller annen måte skulle de klare det. Solveig skulle føde, roe seg ned, og tidligere skulle katten underholde dem. De pelskledde kattungene skulle få alle i bedre humør.
Men alt utviklet seg annerledes Bestefar, en kjent entreprenør i Oslo, kom tilbake fra en lang tjenestereise og fikk vite alt. Han oppsøkte barnebarnet, ga ham en overhaling og meddelte at han ville kutte ham av fra «pengene» hvis oldebarnet ble oppdratt i en fremmed familie. Og å miste en slik «lomme» var gutten svært redd for.
Solveig reiste med ham samme dag, uten engang å ta farvel med Lars. Heldigvis hadde hun papirene med seg (hun skulle til legen etter timene). På tingene sine vinket hun med hånden de skal kjøpe nye til henne! Og til den kjedelige yrkesskolen skulle hun ikke gå tilbake!
Lars var knust Hvordan kunne hun? Hun sa ikke engang farvel, ringte ikke, sa ikke et ord. Han kastet ut alle sakene hennes og satt lenge alene i mørket, mens han klemte katten sin.
Katten forsto alt. Hun krøp stille inntil ham, følte at hun var nødvendig. Hun sympatiserte, spant og trøstet.
Lars selv tok seg av hennes fødsel, og lot ikke den nervøse mammaen og den forvirrede pappaen komme nær katten. Han satt ved siden av henne, snakket rolig til henne og beroliget henne. Han passet på at alt gikk bra, og holdt telefonen klar til å ringe veterinæren hvis nødvendig.
Alt gikk bra, katten fødte fire små. Lars skiftet underlaget, brakte ferskt vann og mat. Han sjekket enda en gang at alt var i orden, og utmattet lukket han øynene, og følte hvordan den minste kattungen krøp inn i hånden hans, og innså at noen ganger viser dyr mer takknemlighet enn mennesker. Dette ga ham innsikten at i livet er ekte vennskap og lojalitet ikke alltid å finne hos mennesker, men ofte hos de mest uskyldige skapningene rundt oss.Lars var bare 16 år da han brakte henne med hjem Jenta som tydelig hadde vært gravid en stund, ett år eldre enn ham.
Solveig gikk på samme yrkesskole som ham, bare på et annet år. I flere dager hadde Lars sett hvordan den ukjente jenta krøp sammen i et hjørne og gråt stille. Han la merke til den rundede magen, de samme klærne brukt i to uker og det tomme, håpløse blikket.
Som det viste seg, kjente nesten alle hennes historie Barnebarnet til en kjent forretningsmann i Oslo gikk ut med henne, og så forsvant han bare, reiste «i en viktig sak» til Bergen. Foreldrene hans ville ikke høre om henne. De sa det rett ut til henne.
Og hennes egne, som om de levde i middelalderen, redd for «skam», kastet henne ut av huset og reiste til hytta. Noen hadde sympati for Solveig, andre spottet henne bak ryggen.
Hun er selv skyldig. Man burde ha tenkt med hodet!
Lars kunne ikke se på det lenger. Han tenkte og gikk bort til henne.
Det blir ikke lett, slutt å gråte. Jeg foreslår at du flytter inn hos meg, vi kan til og med gifte oss. Men jeg sier det med en gang jeg kan ikke lyve og vil ikke late som alt er perfekt. Jeg vil bare være ved din side og lover at vi skal klare det.
Solveig tørket tårene og så på gutten. Hva skulle man si En helt vanlig gutt, uten finesser. Og hun drømte om en helt annen ektemann! Men i hennes situasjon var det ingen valg, og Solveig gikk med ham.
Foreldrene var i sjokk, mamma ba Lars om å besinne seg, men han var bestemt.
Mamma, ikke overdriv, vi klarer oss på en eller annen måte. Jeg har to stipend, det ordinære og det sosiale. Jeg skal jobbe litt ekstra, vi greier det!
Men du ville jo studere videre!
Og hva så? Vi lever på en måte. Pappa har jobbet hele livet i fabrikken, du i butikken. Folk uten høyere utdanning lever også på en eller annen måte. Mamma, det er ikke verdens ende!
Solveig flyttet inn i rommet til Lars. Han ga henne sengen sin, og flyttet selv til den ubehagelige uttrekkbare sofaen. I flere dager var hun veldig stille. Som en skygge fulgte hun ham hånd i hånd til skolen og hjem, helt til hun til slutt brast ut.
Jeg har fått mer enn nok! Hvorfor ser foreldrene dine skjevt på meg? De liker meg ikke! Og hvorfor tilbringer du ikke tid sammen med meg? Du sitter med bøkene eller forsvinner et sted!
Lars ble overrasket.
Synes du ikke det er normalt? Nei, de liker deg ikke, men de har tatt imot deg og plager deg ikke. Ser de skjevt? Dine egne vil ikke engang se deg. Og foreldrene til faren til barnet ditt? Hvor er de? Jeg sitter med bøkene fordi jeg studerer og ikke vil bli kastet ut etter første året. Og stipendet trengs også. Forsvinner? Fordi jeg jobber ekstra og ikke har lyst til å se på gråtende serier med deg.
Solveig brast i gråt.
Hvorfor snakker du sånn?
Hvordan? Jeg sa at jeg ikke kan lyve. Og forresten, når skal vi til folkeregisteret?
Jeg kan ikke gå slik, kjøp en fin kjole til meg, med høy midje så magen ikke synes.
Hva snakker du om? Vi tar med en attest om graviditet, hvilken kjole? Jeg må fortsatt spare til barnevogn og barneseng
Mamma grep etter valeriana, men ble gradvis vant til situasjonen og kikket oftere på barneklær. Tross alt skjer det ikke noe forferdelig La dem leve, la dem gifte seg, og de med pappa skal hjelpe så godt de kan. Bare denne jenta er litt utakknemlig, alltid misfornøyd med Lars, med dem, med den trange leiligheten. Kanskje hun endrer seg når hun har født.
Men Solveig hadde ikke planer om å endre seg. Da Lars kom tilbake skitten og sliten fra bilvasken, og brakte en utmagret katt inn i rommet, ble hun rasende.
Du idiot! Hvorfor trenger vi denne fillebiter katten? Kast henne ut! Kast henne ut av leiligheten!
Men Lars bare smilte.
Nei, hun er gravid. Hun blir her, så ikke begynn engang. Bedre hold munn og varm opp middagen min.
Å, er det sånn?! Solveig nesten skrek. Velg! Enten henne eller meg! Det beistet ser også skjevt på meg!
Hvorfor? Lars så på henne med vantro. Dette er mitt hjem og jeg trenger ikke å velge. Det er min katt, og hvis det plager deg, kan du gå. Selv mamma stilte ikke slike krav til meg. Kanskje det er på tide å slutte å se ned på alle?
Solveig ble hysterisk, gråt, var sjalu på den tynne, forsømte katten. Hvor i all verden hadde Lars sett en mage på henne? Men magen kom katten var virkelig gravid.
Gutten var sliten, men når angeren begynte å komme, jaget han bort tankene. På en eller annen måte skulle de klare det. Solveig skulle føde, roe seg ned, og tidligere skulle katten underholde dem. De pelskledde kattungene skulle få alle i bedre humør.
Men alt utviklet seg annerledes Bestefar, en kjent entreprenør i Oslo, kom tilbake fra en lang tjenestereise og fikk vite alt. Han oppsøkte barnebarnet, ga ham en overhaling og meddelte at han ville kutte ham av fra «pengene» hvis oldebarnet ble oppdratt i en fremmed familie. Og å miste en slik «lomme» var gutten svært redd for.
Solveig reiste med ham samme dag, uten engang å ta farvel med Lars. Heldigvis hadde hun papirene med seg (hun skulle til legen etter timene). På tingene sine vinket hun med hånden de skal kjøpe nye til henne! Og til den kjedelige yrkesskolen skulle hun ikke gå tilbake!
Lars var knust Hvordan kunne hun? Hun sa ikke engang farvel, ringte ikke, sa ikke et ord. Han kastet ut alle sakene hennes og satt lenge alene i mørket, mens han klemte katten sin.
Katten forsto alt. Hun krøp stille inntil ham, følte at hun var nødvendig. Hun sympatiserte, spant og trøstet.
Lars selv tok seg av hennes fødsel, og lot ikke den nervøse mammaen og den forvirrede pappaen komme nær katten. Han satt ved siden av henne, snakket rolig til henne og beroliget henne. Han passet på at alt gikk bra, og holdt telefonen klar til å ringe veterinæren hvis nødvendig.
Alt gikk bra, katten fødte fire små. Lars skiftet underlaget, brakte ferskt vann og mat. Han sjekket enda en gang at alt var i orden, og utmattet lukket han øynene, og følte hvordan den minste kattungen krøp inn i hånden hans, og innså at noen ganger viser dyr mer takknemlighet enn mennesker. Dette ga ham innsikten at i livet er ekte vennskap og lojalitet ikke alltid å finne hos mennesker, men ofte hos de mest uskyldige skapningene rundt oss.
