Den morgenen våknet Solveig og skrudde telefonen opp til maksimalt volum, bare for sikkerhets skyld. Dypt inne visste hun at han ikke kom til å skrive. Følelsen var som den stille forvarselsen om regn tung, uunngåelig, som om luften tyknet før en storm. Likevel lot hun lyden stå på. Håpet er som et gammelt arr: det gjør vondt, men slipper aldri taket. Solveig trakk håret opp i en løs knute, med en letthet som fikk det til å se naturlig, men likevel pent ut. Hun tok på seg den mørkegrønne kåpen den hun en gang hadde fått høre at hun minnet om en høstskog. Siden den dagen hadde hun knapt brukt den, men i dag fant hun den frem fra skapet. Hun smurte leppene med en blodrød leppestift, altfor skinnende for en rolig morgenstur til apoteket og bakeriet.
Apoteket i Oslo var fullt av liv. En person hostet kraftig i et hjørne, en annen diskuterte med apotekaren om prisene på medisiner, og noen stod stille, vekslet fot fra den ene til den andre. Lukten av urter og en skarp, medisinsk aroma fylte rommet. Solveig tok tak i vitaminer de han hadde anbefalt for tre år siden, da de fortsatt drakk kaffe sammen hver morgen. Hun holdt pakken i hendene og leste den lille teksten. Utløpsdatoen var satt til neste høst, som om tiden også i denne esken telte sine siste måneder.
I bakeriet i Bergen var alt som vanlig: en ung mann med en tatovering på håndleddet bak disken, duften av nybakt brød og kanel, og en lavmælt melodi fra en slitt høyttaler. Solveig kjøpte en bringebærcroissant den samme som han en gang hadde kalt «morgenens smak» mens han smilte og børstet krummer fra haken. Hun tok to stk. En til teen hjemme, slik som før da livet var enklere. Den andre bare fordi. En liten bit av fortiden hun kunne gjemme i lommen.
Da hun kom hjem, stanset hun opp. Leiligheten var dyp og tung som støv som har lagt seg på gamle bøker. Luften stod stille, som om den fryktet å bevege seg. Telefonen lå på vinduskarmen med skjermen ned, som om den skammet seg over hennes blikk. Ingen meldinger, ingen samtaler. Verden så ut til å gå forbi uten å merke henne. Hun følte seg selv som en skygge som forsvant i det grå morgens lys.
Solveig satte på vannkokeren, tok av seg kåpen langsomt, som om hun fryktet å vekke stillheten. Hun plasserte støvlene pent ved døren, rettet opp kragen på knaggen. Den gamle radioen i hjørnet blåste av en nyhetsopplesning om køer, snøfall og en ny utstilling på lokalmuseet. Lyden kom dempet, som fra undervann. Hun tok en slurk av den brennende teen, svelget den uten å grimase. Så satte hun seg ved vinduet og presset pannen mot den kalde glassruten.
Utenfor dalte fint, krusete snø som la seg på paraplyer, skjerf og asfalt før den raskt forsvant. En ung far i en mørk park justerte hatten på sønnen med en omsorg som bare år kan gi. Eldre menn gikk side om side, som om deres hender hadde vokst sammen gjennom tiår. Noen hastet over den isete fortauet, andre lo mens de stirret på telefonen, og noen stod forstummet foran en butikk med julelys i vinduet. Livet strømmet forbi bråkete, levende, likegyldig. Som et tog som rullede av gårde mens hun stod på plattformen, uvillig til å hoppe på.
Han skrev ikke.
Likevel tok hun en feiekost og feide gulvet, selv om det knapt var støv. Hun ringte tanten, som fortalte om hagen, naboen og en ny oppskrift på eplekake. Hun vannet den gamle kaktusen, så nøye etter om den hadde blitt gul. Hun bestilte en time hos legen en liten oppgave hun hadde utsatt i måneder. Hun sjekket kvitteringene; alt var betalt, og hun satte en hake i dagboken. Hun vasket pleddet, tilførte litt mer duftmiddel så huset skulle lukte varmt og levende.
Om kvelden tente hun lys i alle rom. Ikke fordi hun var redd for mørket, men fordi huset da virket levende vinduene glødet og reflekterte den våte asfalten, som hvisket: «Her er noen». Livet var der.
Solveig så sitt eget speilbilde i glasset og tenkte: «Han skrev ikke. Men jeg er her». Ikke som en unnskyldning eller en provokasjon, men som en stille sannhet. Som et lys du tenner for deg selv, for å huske at du fortsatt finnes.
