Rett før jeg skulle gifte meg, hadde venninnene mine advart meg: Når en mann gifter seg, ser han straks på kona som sin eiendom og viser sitt sanne jeg.
Men jeg, naiv som mange unge kvinner, nektet å tro det om min kjære. Før vi giftet oss, var han alltid så varm og omsorgsfull. Ikke et eneste hardt ord, han passet alltid på meg, fryktet å såre meg, ville ha meg nær hele tiden. Likevel tok jeg feil, slik så mange kvinner gjør. Det er sant at når en mann kjenner seg trygg, viser han sitt egentlige vesen.
Mannen min begynte å snakke stygt om mamma etter bare noen måneder. Hvorfor ringte hun så ofte, hvorfor kom hun på besøk hver uke? Jeg ga etter, redd for ekteskapet mitt, og ba moren min om å holde avstand, kontaktet henne kun når jeg var alene. Men det stoppet ikke der.
Da jeg ble gravid, mistet jeg jobben. Jeg var nødt til å holde sengen fordi svangerskapet var komplisert, og kontrakten på jobben ble ikke fornyet. Mannen min begynte å hakke på meg: “Du sitter hjemme hele dagen og gjør ingenting.” Jeg tidde stille gravid og sårbar, tenkte bare, hva hvis han forlater meg?
Halvannet år etter at datteren vår kom til verden, krevde han plutselig å bli behandlet som en konge. Når han kom hjem fra jobb, skulle jeg stå i døra, finne frem tøflene hans, ha middagen klar med varm og fersk mat på kjøkkenbordet.
Ingenting med barnet angikk ham det var alt sammen kvinnens ansvar. Det ble for mye for meg. Sliten og nedbrutt pakket jeg sakene og flyttet hjem til mamma med barnet. I to måneder snakket jeg ikke med ham. Livet gikk videre; jeg kom meg tilbake i jobb og blomstret igjen dag for dag.
En dag sto han plutselig utenfor, mager og sliten med hullete klær, og ba på sine knær om unnskyldning. Jeg sa at om han skulle få en ny sjanse, måtte han ta et matlagingskurs. Han skulle lage mat og rydde når jeg kom tilbake. Han gikk med på det, men hvordan det ville ende, gjensto å se.
