Siri, en jente som ble forlatt av faren sin på et barnehjem da hun bare var åtte år gammel, bestemmer seg til slutt for å møte ham og lære ham en lekse. Moren hennes døde tidlig, og faren giftet seg på nytt og stiftet en ny familie med Ingrid, sin andre kone, og hennes to barn. Fra det øyeblikket Ingrid kom inn i livet deres, snudde livet til Siri seg til det verre. Stemoren sendte Siri ut av hjemmet straks, med påstand om at guttene hennes trengte mer plass, og Siri havnet på barnehjem.
Gjennom oppveksten opplever Siri gjentatte overgrep fra sine stebrødre hjemme og de andre barna på barnehjemmet, som behandler henne hardt og ødeleggende. På hennes åttende bursdag lover faren at han skal hente henne hjem og gi henne en etterlengtet dukke, men han bryter løftet og lar henne være igjen på barnehjemmet. Siri slutter aldri å håpe at faren skal komme tilbake, men han gjør det aldri.
År senere tar Siri saken i egne hender og konfronterer faren under en lunsj med Ingrid. Hun ber om en forklaring for hans handlinger, og for dukken som ble lovet. Faren opptrer skyldbetynget, mens Ingrid forsøker å bøtelegge situasjonen. Siri er fast bestemt på å få fram sannheten og holder faren ansvarlig for smerten hun har gjennomlevd.
Ingrid prøver å roe henne, men møtet utvikler seg til en opphetet krangel. Siri avslører stemorens rolle i at hun ble sendt på internat, og holder henne ansvarlig for alt det vonde som har skjedd. Siri nekter å trekke seg, og blottlegger all bitterhet hun har båret på så lenge. Faren angrer på valget han tok og ser konsekvensene av sine handlinger og hvor mye hans datter har blitt såret.
Konfrontasjonen med Ingrid ender ikke med den forsoningen Siri har håpet på. I stedet ser hun tydelig at faren er uten håp. Skuffet bestemmer Siri seg for å bryte kontakten med ham, og innser at han aldri vil være en virkelig far for henne. Siri går fra lunsjen med en blanding av sorg og lettelse, klar over at hun må finne sin egen vei videre. Smerten og omsorgssvikten fra faren vil ikke lenger definere hennes fremtid.
