Kjære dagbok,
I dag fikk jeg oppleve den aller mest urovekkende scenen på den private klinikken på St. Olavs plass i Oslo. En ung kvinne lå stille i en av de dempede pasientrommene, omringet av leger som beveget seg i en slags forsiktig balanse, som om de fryktet å forstyrre selve døden. På skjermene flimret livssignaler som svake lysglimt. Det var tydelig for dem at selv en formue på flere millioner kroner ikke nødvendigvis kan trekke noen tilbake fra den andre siden.
På den samme etasjen, i lederenes kontor, pågikk et spent møte. I det halvmørke satt leger i skarpe hvite frakker. Ved bordet ved siden av dem satt Ole Hansen, en velkledd forretningsmann med en krystallklar dress, nyklippet hår og en gullklokke som glinset i lyset. Den unge kirurgen Kjetil var tydelig oppglødet: han presset på for en operasjon med en nesten religiøs iver.
«Denne salven koster knapt noen kroner, men den kan få bena hennes på beina på en uke!» ropte han, mens han slo lett på bordet med pennen.
Da tok Ole ordet: «Jeg er jo ikke lege, men jeg er den nærmeste man kan være til Solveig, min kone. Jeg er helt imot operasjonen. Hvorfor påføre henne mer lidelse? Det vil bare forlenge hennes pinefullt lange ventetid», sa han med en tone så tung at flere av de mest kyniske kollegaene fikk en tåre i øyekroken.
Lederlegen mumlet usikkert: «Kanskje du tar feil»
Men Kjetil sprang opp, stemmen vibrerte av raseri: «Forstår dere ikke at dere fratar henne den siste sjansen?»
Ole, som var så fast som fjellet Dovrefjell, svarte rolig: «Operasjonen gjennomføres ikke. Jeg signerer enhver avvisning», og han la sin signatur på papiret. Ett raskt strekk med pennen bestemte skjebnen til Solveig.
Kun noen få kjente til motivene bak denne harde beslutningen. Faktisk var Ole blitt rik på grunn av Solveigs nettverk, hennes penger og hennes skarpe hjerne. Nå, mens hun hang mellom liv og død, så han allerede for seg hvordan han enkelt kunne overta hennes virksomhet. Hans egen vinning i hennes død var åpenbar og han skjulte den ikke for de som kunne true ham.
Ole ga lederen et «godt» bestikkelse, noe som gjorde det umulig å nekte. Som om det ikke var nok, hadde han allerede valgt en gravplass på Vestre gravlund for sin levende kone.
«Et flott hjørne», mumlet han mens han gikk blant gravsteinene med en eiendomsmeglers selvsikre holdning. «Et tørt sted med litt høyde. Fra her vil Solveigs ånd få utsikt over Oslo.»
Gravplassvokteren, en eldre mann med dype, trøtte øyne, spurte forvirret: «Når planlegger du å bringe kroppen?»
«Det vet jeg ennå ikke», svarte Ole likegyldig. «Hun er fortsatt på sykehuset. Hun lever videre.»
Vokteren pustet tungt: «Du mener altså et sted for en levende person?»
«Nei, jeg har ikke tenkt å begrave henne levende», fnøs mannen. «Jeg er bare sikker på at hun snart vil gi opp.»
Diskusjonen var forgjeves. Ole hastet videre han hadde en tur til Kristiansand med sin lange, slanke elskerinne og håpet å komme hjem akkurat i tide til begravelsen.
«Perfekt beregning», tenkte han mens han satte seg i sin Mercedes, «Kommer hjem, alt er klar, begravelse og frihet.»
Vokteren protesterte ikke. Alle papirer var utfylt, pengene betalt ingen spørsmål, ingen krav.
I mellomtiden kjempet Solveig for livet i sin seng. Hun kjente at kreftene ebbet, men hun nektet å gi opp. Ung, vakker og livsglad, kunne hun virkelig bare gå av? Legene senket blikket, som om hun allerede var et dødt blad.
Den eneste som stod ved hennes side til slutten, var Kjetil, den unge kirurgen. Han nektet å gi opp operasjonen til tross for stadig press fra avdelingslederen. Lederen selv, for å ikke skade forholdene, tok alltid partiet til avdelingssjefen, som han kalte som en egen sønn.
Uventet dukket en ny beskytter opp gravplassvokteren Ivar. Noe i historien om den reserverte graven vekket hans mistanke. Da han så på papiret, kjente han igjen etternavnet til en tidligere elev: Emma, en briljant elev hun selv hadde lært opp. Hennes foreldre hadde dødd for noen år siden, og hun hadde siden blitt en suksessfull forretningskvinne. Nå var hennes navn på gravsteinen.
«Og nå er hun syk, og denne parasitten prøver å begrave henne levende», tenkte Ivar, men han så også at Ole hadde fått all sin rikdom takket være Emma. Noe var åpenbart galt.
Ivar kastet seg inn på sykehuset, i håp om å si farvel eller i det minste påvirke saken. Den slitne sykepleieren avfeide ham: «Hun er i en medikamentell koma. Det gjør vondt for henne å bli oppdaget.»
«Får hun egentlig fullstendig behandling? Hun er jo så ung», spurte Ivar bekymret. Svaret fra både avdelingssjefen og lederen var det samme: «Pasienten er håpløs, men vi gjør alt vi kan.»
Uten å gi opp, kontaktet Ivar en tidligere elev som nå var høytstående helsepolitiker, Rolf Viken. Han forklarte situasjonen, og Rolf lovte å gripe inn.
«Du må forstå, Rolf, livet hennes ligger i dine hender», trykket Ivar på.
Rolf, med et glimt i øyet, svarte: «Takk for at du minnet meg på hvorfor jeg ble helsepolitiker! Jeg ringer lederen med en gang.»
Et kort samtale førte til at operasjonen ble godkjent. Kjetil og resten av teamet fikk grønt lys, og Solveig ble trukket ut fra dødens rand.
Mens alt dette skjedde, slapp Ole av på en strand i Kristiansand, badet i sol og tenkte: «Bra gjort! Jeg har sikret meg en rik enke mens hun var i sorg, og nå får jeg hennes formue uten konkurranse.»
Men hans egen hvile ble kortvarig. En telefon fra sykehuset skar gjennom hans behag: «Operasjonen er utført, hun lever. Hun er utenfor fare.»
«Hva er dette?!» ropte han, mens de andre ferierende så på ham med forundring. Han måtte snuble seg hjem, mens elskerinnen hans ikke forsto: «Hvor er du, Dimi?»
På hjemmebane krevde han svar fra lederen. Han hadde betalt for å få Solveig død, men hadde i stedet fått henne levende. Lederen smilte bare: «Vi er også avhengige av folk med makt. Noen andre tok over.»
Da ble Kjetil skylden lagt på ham, og han mistet stillingen. Heldigvis ble han reddet av Ivar, som tilbød ham en jobb på gravplassen. «Det er bedre enn å falle helt ned,» sa Ivar.
Kjetil takket ja. Ingen annen vei var igjen.
Solveig ble sakte sterkere for hver dag. Døden hadde trukket seg tilbake, men hun merket at Ole var kald og sjelden besøkte henne. Arbeidskollegene holdt seg tilbake, men den gamle læreren Ivar og Kjetil var hennes eneste støttespillere.
En dag fikk hun høre fra sin regnskapsfører, Marte, at Ole hadde tatt kontroll over selskapet. «Alt er i hans hender, men vi ser til deg. Når du blir frisk, vil du kunne gjenerobre alt», sa hun i tårene.
Solveig forsøkte å holde roen: «Jeg vil bli frisk, så alt blir som før. Men jeg må være forsiktig og ikke vise ham at jeg er på vakt.»
Det var lettere å trøste andre enn seg selv. Bare Ivar og Kjetil var ved hennes side. Men de sluttet plutselig å komme. Ole betalte igjen bribe til legene for å begrense besøksrunden, og hindret Ivar og Kjetil i å komme inn.
Ivar minnet seg om sin tidligere elev Rolf, men tenkte: «Det er pinlig å be om hjelp igjen. La oss vente.» Kjetil, som nå jobbet med graver, advarte: «Hvis hun blir svakere, er hun i fare.»
Solveig kjente døden slå på døren, og Ole begynte å samle dokumenter for å erklære henne ute av stand. Hun fikk sjelden lov til å snakke med ham; han avviste henne kaldt: «Kanskje medisinene dine er for sterke.»
Hun skjønte at han planla å fremstille henne som en person som ikke kunne ta egne beslutninger.
Legene holdt munnen, og hun hadde ennå ikke nok krefter til å slå tilbake. Kjetil var nå gravarbeider, men hans hjerte rev seg i to over Solveig.
En dag, på en begravelse i Oslo, ble en eldre forretningsmann funnet levende. Kjetil så raskt at pulsen var der, om enn svak. Han ropte: «Flytt dere! Vi trenger plass for ambulanse!» og fikk mannen fraktet til sykehus. Det viste seg at hans nye kone hadde forsøkt å forgifte ham for arv. Mannen var en av Solveigs største forretningspartnere. Da han fikk vite at Kjetil hadde reddet ham, kontakter han straks Solveig og overfører kontrollen over selskapet tilbake til henne.
Ole, uten makt, og hans elskerinne forsvant som om de aldri hadde eksistert. Lederen og avdelingssjefen ble fyret og mistet lisens. Kjetil fikk en ny sjanse: han ble ansatt som daglig leder i et privat medisinsk senter som Solveig opprettet. Etter hvert vokste et ekte forhold mellom dem, og de giftet seg seks måneder senere. Gravplassvokteren Ivar var æresgjest i bryllupet, og snart skulle barnet deres komme.
Nå ser jeg tilbake på alt dette fra min lille leilighet i Oslo, og kjenner en blanding av lettelse og skyld. Jeg har sett hvordan penger, makt og ego kan ødelegge liv, men også hvordan mot og ærlighet kan snu skjebnen. Jeg vet at jeg fortsatt har en vei å gå for å forstå hva jeg har gjort mot Solveig, men i dag er jeg takknemlig for at hun fikk en ny sjanse og at jeg, på en eller annen måte, ble en del av den.
Dagbok, jeg skriver dette for å bearbeide alt som har skjedd, i håp om at ord kan lette hjertet.
