Jorda var på plass. Sigurd hadde jevnet ut plenen, laget blomsterbed til Marit og fått snekret en flott pergola i hagen. I huset var det også tydelig at det var en mann med snekkerferdigheter som bodde der. Nei, Marit hadde virkelig truffet blink når det kom til valg av ektemann. Helt korrekt. Samtidig tjente Sigurd penger han prøvde stadig å glede Marit med overraskelser og små presanger.
Du elsket meg jo ikke først. Giftet deg med meg uten følelser. Kommer du til å dra fra meg nå, når jeg er blitt syk?
Jeg drar ingen steder! svarte Marit og ga ham en god klem. Du er verdens beste mann! Ikke tale om at jeg forlater deg
Sigurd klarte ikke helt å tro på det. Han var i dårlig humør for tiden
Marit hadde vært gift i tjuefem år, og fortsatt fikk hun oppmerksomhet fra mennene rundt seg. Hun var den mest populære jenta også i ungdommen.
Ja, hvem lurer vi allerede på barneskolen var alle guttene småforelsket i Marit. Selv om hun, objektivt sett, aldri ble kronet til bygdas skjønnhet.
Hun skilte seg aldri fra mannen sin, selv om han kunne være noe spesiell.
Nei, hun levde med Odd i alle de årene. De oppdro datteren, fikk henne godt gift. Den unge mannen tok med seg Tone til Italia, og nå sender de bilder med prosecco i hånden og inviterer på besøk. Men Marit og Odd fikk det aldri til hun har kanskje fortsatt lyst til å rusle nedover italienske smug en dag. Odd, derimot han fikk aldri reist.
Odd døde i en bilulykke. Så typisk meningsløst Senere fikk Marit høre at det mest sannsynlig var hjertet hans som stoppet mens han kjørte. Han ble forvirret og mistet kontrollen.
Kanskje han besvimte? foreslo hun.
Vi får aldri vite, sukket venninnen hennes, Ann-Kristin, som var lege. Dødsårsaken: flere skader, ikke forenlig med liv.
Marit var helt satt ut, sjokkert. Heldigvis hjalp Ann-Kristin til med alle de praktiske tingene.
Hun gravde litt ekstra gjennom sykehuskretser, fikk oversikt over alt. Odd ble begravet, så ble Marit alene igjen i det store huset de hadde brukt livet på å bygge opp sammen.
Vel, for to var huset akkurat passe, særlig med besøk. Men for én alene og spesielt en dame ble huset plutselig voldsomt stort og en byrde.
Et hus er og blir et hus. Man merker fort fraværet av en nevenyttig kar
Tone kom tilbake for å si farvel til faren. Hun startet forsiktig en samtale med moren om å selge huset, kjøpe leilighet, eller kanskje Marit kunne flytte ned til Italia med dem?
Aldri i livet! utbrøt Marit. Jeg har ikke bygd dette huset for å selge det, og Italia klarer jeg meg uten. Har sett det landet nok på bilder
Mamma!
Du er søt, vesla! smilte Marit gjennom tårene. Jeg bare tuller.
Vel, hvis du klarer å tulle, er det ikke så ille.
Ja, det var mye som var tvetydig. Akkurat som Odd hadde vært. På den ene siden var han omsorgsfull og glad i familien.
På den andre et følelsesmenneske. Avhengig av dagsformen kunne han virkelig tappe Marit for alle krefter, for så å angre og beklage, men Marit var heldigvis et lystig og pragmatisk menneske hun ble ikke liggende og gruble. De holdt ut. I tjuefem år! Man kan jo bli sprø for mindre
Tone besøkte, men dro hjem igjen mannen hennes jobbet mye og hun måtte hjem for å holde det italienske hjemmet gående. Så Marit ble alene.
Men, kjenner man Marit rett, var det bare et tidsspørsmål før noe skjedde.
Og ganske riktig. Et halvt år seinere, etter at tårene var tørket, hadde det allerede samlet seg en liten heiagjeng med beilere rundt henne.
Faktisk hadde Marits mor alltid lurt på dette med datterens popularitet.
Hva i alle dager finner de i deg? De legger seg omtrent på rekke! Ikke er du noen skjønnhet heller eller er det noe jeg ikke skjønner?
Du er søt, mor, lo Marit, mens hun sminket seg. Utseende har vel aldri vært det viktigste. Tomme kalorier, det der. En dame skal være sjarmerende og passe seg for å bli kjedelig.
Nå får du komme deg ut, kvinne! gapskrattet moren. Kjæresten blir vel lei av å vente, han også.
Da får det komme en ny en, sa Marit lett som bare det.
Snart hadde det gått tretti år siden den praten, og ingenting hadde forandret seg. Damene klaget fortsatt over at det ikke fantes en fri mann å oppdrive, spesielt ikke etter førti.
Marit forsto ikke at det var et problem. Hun var førtiseks og hadde hele to beilere på en gang, og begge var hyggelige!
Det var mot Diderik hjertet hennes dro seg mest. Han var både staselig og morsom, med et glimt i øyet. Kunne prate om alt mulig, og man kunne trygt vise seg offentlig med ham.
Men, Diderik var vel mest en mester i småprat. Marit likte ham, men etter et halvt livs erfaring visste hun: denne mannen var ikke en man satser hage og murstein på. Ikke for hennes store hus.
Den andre frieren, Sigurd, var en sånn ekte tøffing. Han kunne sikkert helle i seg ei tønne øl på fest, men han svingte hammeren så spikeren sprutet, fikset, bygde, og fikk fart i sakene. En kraftkar med snille øyne, godmodig, men med rett ryggrad under skjorta.
Hjemme var han som en liten valp, men trengtes det, kunne han flytte fjell for kona si. Likevel likte Marit ham litt mindre merkelig logikk, men sånn kan det være.
Han holdt sjelden vakre taler. Edru Sigurd var ganske taus. Om han fikk et glass for mye, så kom både vitser og røverhistorier.
Jo, Sigurd kunne virkelig feste, men neste dag var han på beina før fuglene. Kaldt vann i nakken, og han var i gang igjen. Han sa lite, men gjorde desto mer. Det var han Marit valgte.
Diderik ble lei seg da sukkersøte replikkene hans ikke slo an, og takket for seg.
Marit giftet seg med Sigurd. Han var lykkelig helt ut til øreflippene. I bryllupet drakk han litt vel mye, sang og danset til han nesten gikk i bakken.
Jøss, utbrøt Ann-Kristin. Sånn har du alltid vært! Et år etter Odd, og du er allerede gift på nytt. Andre kvinner klager høyt og lavt over at de må tenne bål på torget for å finne en mann etter førti, du bare går ut døra så vips!
Nå kommer du vel med det gamle: “Hva ser de egentlig i deg, du som ikke er noen skjønnhet?”
Neida, jeg skal la være Men altså, du har alltid hatt draget. Det må jeg innrømme.
Ikke spør meg hvorfor, Ann-Kristin. Snakk med mamma om det!
Så blunket Marit og gikk for å danse med mannen sin han hadde nettopp spurt om en svingom. Hun danset og jagde bort de siste fnugg av tvil.
Ja, ja Sigurd var kanskje litt enkel, men han var så sterk og nevenyttig. Og han var da slett ikke verst å se på ennå. At han var taus det meste av tiden gjorde vel ikke stort.
Hadde hun valgt Diderik, ja, da hadde det blitt mye prat men verken blomst eller gryte blir ferdig av fine ord.
I løpet av noen få måneder forvandlet Sigurd Marits hage til et eventyr. Han rensket ut gamle trær, spadde, jordet, ordnet blomsterbed, bygde pergola. Til og med inne var det blitt orden og system.
Nei, det var det rette valget. Helt uten tvil.
Sigurd knallet til, tjente greit med kroner på jobben og prøvde alltid å glede Marit med små gaver.
Når Marit sammenlignet denne delen av ekteskapet med de tjuefem årene med Odd, angret hun oppriktig på at hun ikke hadde møtt Sigurd før. En gullgutt!
Om sommeren grillet de i hagen om kveld, spiste i pergolaen hvor Sigurd hadde snekret benker og bord i heltre.
Marit satt blid og mett og knep øynene som en fornøyd katt. Sigurd smilte, lykkelig over livet.
Hva ser du sånn på meg for, Sigurd?
Ingenting. Bare glad.
Hans første kone hadde vært en surpomp. Han trodde aldri han skulle treffe ei så flott dame som Marit.
De gledet seg sammen fire år til, før Sigurd plutselig begynte å bli uvanlig sliten.
Han orket mindre, gikk ned i vekt uten grunn, og ble helt elendig av bare en slurk øl (som han av og til synes var et must).
Nå må du til legen, Sigurd! sa Marit strengt. Hva er det du venter på? Noe er galt!
Bare tull, Marit! Det går over!
For et steinalderopplegg! Hva om det ikke går over? Er du også en av de gutta som er livredd legen?
Nei, det er ikke det
Sigurd ville ikke si det rett ut, men det han fryktet mest var at Marit ville dra sin vei hvis han ble alvorlig syk. Hun gadd vel ikke stelle med en syk mann
Han var ikke dum, Sigurd. Han skjønte godt at Marit hadde giftet seg med ham av praktiske grunner, ikke akkurat av evig romantisk kjærlighet. Men han elsket henne mot all fornuft.
Han hadde sett ei forvirret dame i butikken som ikke fant lommeboken i veska, og forelsket seg på flekken. Den mildt stressa usikkerheten var helt uimotståelig.
Han fikk bare lyst til å ta vare på henne for alltid. Selv om mora hans ristet på hodet og sa:
Skjønner ikke hva du ser i henne, gutten min. Ikke særlig pen. Ikke særlig ung, heller. Du kunne fått deg ei på min alder, du!
Men Sigurd ville ikke ha noen andre. Bare Marit. Nå var han redd han ikke var god nok lenger, nå som kroppen svikta.
Marit fikk ham aldri til legen. Det var en lørdagskveld, og Ann-Kristin og mannen hennes, Bjørn, var på besøk. Guttene var ute og grillet, damene laget salat.
Sigurd ser ikke særlig frisk ut, eller hva? spurte Ann-Kristin.
Nei, jeg skjønner ikke hva som skjer! Jeg har mast og mast, men han nekter. Du som er lege synes du han virker syk?
Ja han har blitt tynnere, og jeg synes huden hans ser litt gulaktig ut, sa Ann-Kristin.
Å, du store! Kan ikke du prøve å overtale ham til legen? Kanskje han hører mer på deg!
Ann-Kristin så alvorlig på venninnen sin.
Marit Er du glad i ham egentlig? Jeg husker jo du var i tvil
Marit bet seg i leppa uten å svare.
Så rakk ikke Ann-Kristin å overtale Sigurd. Han svimte av ved bordet. De ringte 113, Marit ble med ham til sykehuset. Han kom ikke til seg selv, og hun satt og holdt ham i hånda.
Han ble operert nesten med en gang.
Svulst i leveren.
Kreft?! Marit stivnet.
De venter på prøver
Svulsten var godartet, men stor som en god, gammel geitost da den ble fjernet.
Legene forbød Sigurd nesten alt, og forklarte at det ville ta tid å komme seg igjen hvis han noen gang ble helt frisk. Han begynte tross alt å bli voksen.
Sigurd ble virkelig nedfor. Moren hans kom på besøk på sykehuset.
Marit var på jobb. Moren hadde med seg mat Sigurd fikk lov til å spise lista var på størrelse med et t-banekart.
Gutt min, jeg kjenner deg nesten ikke igjen! sa Aud over små kjøttkaker. Du overlevde. Ikke kreft, ingenting. Smil litt! Spis litt!
Har ikke lyst på mat.
Det må du! Kommer Marit og besøker deg, da?
Ja enn så lenge, svarte Sigurd.
Men du, nå er du da rar. Er du redd for å bli forlatt? Da er hun i så fall dum, altså!
Alt er bare håpløst. Jeg kan jo ingenting lenger. Kan ikke jobbe, ikke løfte, ikke spise skikkelig. Jeg fyller femti i juni og er allerede pensjonist. Hvem trenger en sånn?
Hva er det som skjer her? Marit entret rommet og smilte høflig til Aud. Jeg tar over vakten, Aud!
Jeg går, jeg. Ha det, Marit. Og du, Sigurd, skjerp deg!
Marit vasket hendene og satte seg ved siden av Sigurd.
Hva er det med deg, da, pensjonist? Du har fortsatt armer og bein i behold det du mangler vokser ut igjen! Vet du, leveren er det eneste organet som faktisk vokser ut selv. Har du igjen femtien prosent, ja, da vokser resten ut. Du har seksti igjen. Skjerp deg, Sigurd!
Har jeg tid nok til det, tror du?
Hva mener du nå?
Tid.
Er det noe du ikke har fortalt meg? Har du bedt legene skjule noe?
Nei, ikke sånn
Sigurd fikk komme hjem igjen. Og da startet den verste delen. Hver gang han prøvde å gjøre noe fysisk, orket han nesten ingenting. Det irriterte vettet av ham.
Snart var det femtiårsjubileum. Det fikk ham ikke akkurat i feststemning. Ikke kunne han spise som før. Ikke en dråpe øl. Kjempegøy.
Marit late som ingenting, og gnagde friskt med på den kjedelige, sunne maten.
Marit begynte han forsiktig. Hva skjer egentlig med oss nå?
Hvordan da? skjønte hun ikke.
Altså jeg blir aldri helt meg selv igjen, ser det ut til. Kommer du til å gå fra meg?
Hvorfor skulle jeg det? Jeg har det kjempefint med deg.
Ja, det var da jeg gjorde alt. Nå kan jeg jo ikke gjøre stort. Det er utrivelig å være meg for tida.
Det er bare tull. Ta deg sammen nå!
Jeg prøver. Men to slag med hammeren og jeg er helt ferdig.
Marit gikk bort til ham, omfavnet ham bakfra og la kinnet mot nakken hans.
Jeg elsker deg. Og du slipper ikke unna. Ikke tenk på det du ikke klarer bare la tida gå.
Elsker du meg? Helt på ordentlig?
Helt på ordentlig.
Marit forlot ikke Sigurd. Han ble sakte, men sikkert bedre.
Hun ordnet jubileum uten verken akevitt eller rødvin, så ikke han skulle føle seg utenfor.
Noen venner kom, de satt i pergolaen, spilte brettspill og koste seg.
Du er jammen heldig, Sigurd, sa kameratene da de gikk.
Ja, og nå drar dere sikkert hjem og skåler for meg, he? svarte han og lo.
De lo sammen, sa takk for seg, og forsvant ut i natta.
Senere på kvelden satt Marit og Sigurd på trappa, så opp på stjernehimmelen og kjente på lykken. Den natta, for første gang på mange måneder, kjente Sigurd at han faktisk ble litt bedre.
Han begynte å tro at han skulle bli frisk og at kona ikke kom til å forlate ham. Han holdt Marit ekstra hardt.
Hva nå, Sigurd?
Ingenting! Alt er bra!
Endelig, mumlet Marit og kysset ham på kinnet.
De var lykkelige.
