Gå vekk fra meg! ropte Ingrid til Liv, som sto med tårer i øynene. Bygg ditt eget liv uten ham!
Men Henrik er mannen min. Vi oppdrar ei datter sammen. Du kan ikke finne lykken din i andres ulykke.
Nå må du ikke begynne med det der! Det er ikke normalt å leve uten følelser. Det er ikke Henrik som forlater barnet, det er du. Jeg har ikke noe imot at han har kontakt med datteren sin.
Ingrid snudde seg og gikk. Den kvelden bestemte Henrik seg for å sette punktum for alt. Han pakket sakene sine og forlot Liv. Hun ba ham innstendig om ikke å gjøre noe dumt. Til slutt bestemte Liv seg for å finne ut hva det egentlig var rivalen hennes gjorde bedre enn henne selv.
Jeg kan ikke fortsette med deg. Følelsene mine for deg er borte. Det er annerledes med Ingrid. Først sammen med henne har jeg begynt å leve, sa Henrik.
Månedene gikk. I starten føltes alt meningsløst for Liv. Men etter hvert skjønte hun at livet måtte gå videre uansett hvor tungt det var. Datteren hennes vokste. Liv jobbet som økonom.
Hun bestemte seg for å prøve seg som regnskapsfører. Under jobbintervjuet la daglig lederen merke til henne og viste henne forståelse. Han var imponert over Livs ansvarlighet og vilje til å utvikle seg. Heldigvis hadde moren til Liv sagt ja til å passe barnebarnet mens Liv var på jobb.
Liv fokuserte på karrieren og la privatlivet på is. Etter noen år med hardt arbeid, viste Liv seg som en dyktig ansatt, og etter hvert fikk hun rollen som assisterende direktør.
Den eneste mannen Liv hadde mye kontakt med, var sjefen hennes. Han var svært høflig og lyttende. Også Liv kjente på en sympati for ham. Men han hadde kone og barn, og Liv ville ikke engang vurdere muligheten for at det kunne bli noe mer mellom dem.
Det samme kunne ikke sies om sjefen, som het Arne. En dag sa han rett ut til Liv at han var klar til å forlate kona si, og at han hadde vært forelsket i Liv lenge. Han ønsket heller ikke å svikte sine plikter overfor barna sine.
Den tidligere kjærlighetssorgen hadde satt spor hos Liv, og hun visste ikke helt hva hun skulle gjøre.
Hun husket ordene hun en gang hadde sagt til elskerinnen til eksmannen sin: Du kan ikke bygge din lykke på andres smerte.
Men Arne ga seg ikke. Etter hvert utviklet forholdet seg fra noe profesjonelt til noe mer. Arne gjentok om og om igjen han elsket ikke kona lenger, ekteskapet deres hadde vært en feil, og hans likegyldighet hadde bare såret dem begge. Likevel holdt Liv igjen. Hun hadde hørt Arnes samtale med kona, og visste akkurat hvordan det føltes for henne. Liv kunne ikke få seg til å bryte opp en familie. Hun skjønte at konfrontasjonen med Arnes kone var uunngåelig, men hun fryktet det.
En kveld hun dro fra jobb, så hun en kvinne nærme seg henne. Liv forsto straks hvem det var.
Kvinnen ble stående lamslått foran henne, uten et ord.
Er det deg? spurte hun.
Det er meg, svarte Liv lavt. Ingrid sto foran henne.
Ingrid begynte å overtale Liv om at hun hadde hatt rett hele tiden. Du kan ikke bygge ditt liv på andres ulykke.
Husker du hva du sa til meg for noen år siden? sa Liv kaldt.
Ja, jeg tok feil. Jeg hadde ingen rett til å ta mannen din fra deg. Alt slår tilbake til deg før eller siden, som en boomerang. Men vær så snill, ikke ta Arne fra meg. Jeg har aldri elsket noen slik jeg elsker ham. Det var derfor jeg forlot Henrik. Jeg kan ikke leve uten Arne. Du har vært i mine sko før, du vet hvor vondt det er. Du må forstå meg. Livet slår tilbake, du har et barn.
Hold opp, ropte Liv.
Liv hadde ingen ønske om å hevne seg på sin tidligere rival, selv ikke når det gjaldt Ingrid. Men Arne overbeviste henne om at hun også hadde rett til lykke.
Liv, om jeg blir hos henne, er det tre som blir ulykkelige: meg, deg og Ingrid. Ingenting vil endre seg. Jeg elsker henne ikke, og ærlig talt har jeg aldri gjort det. Jeg lot meg overtale. Jeg kommer til å forlate Ingrid før eller siden.
Liv tenkte lenge, og skjønte at Arne virkelig ville hatt det vondt med Ingrid. Og hvem hadde det egentlig bedre av det? Selv om han ble hos kona, ville Liv lide. Til slutt våget hun å gi seg selv en sjanse til lykke.
Livet lærte henne at ingen vinner på andres smerte men lykken må likevel få en plass, så lenge man handler med ærlighet og omsorg.
