«Der kom han, den vi ikke ventet!» ropte Dmitri Petrovitsj. «Så kan du like godt stikke av igjen!»
«Pappa, hva er det med deg?» sa Andrè forbløffet. «Jeg har ikke vært hjemme på tjue år, og dette er hvordan jeg blir møtt?»
«Hadde det stått til meg, ville jeg tatt beltet til deg!» Dmitri Petrovitsj grep etter beltet sitt. «Men ikke tenk på det! Vi skal rette opp dette med én gang!»
«Hei, rolig nå!» Andrè tok et skritt tilbake. «Jeg er ikke fem år lenger, jeg kan svare for meg selv!»
«Der ser man hva slags person du er!» snerret Dmitri Petrovitsj uten å slippe beltet. «Du angriper de svake, stikker av fra de sterke, lurer de snille og tjener de onde!»
«Hvorfor er du egentlig så sint? Hva beskylder du meg for?» Andrè trakk på skuldrene. «Hvis jeg noen gang gjorde noe galt, så er det tjue år siden! Det burde vært glemt for lenge siden!»
«Det er lett å si når det var din feil! Selvfølgelig vil du at alle skal tilgi deg! Men ikke vent tilgivelse fra meg!» sa Dmitri Petrovitsj.
«Hva er det jeg egentlig har gjort mot dere? Jeg satt på skolen og lurte på hvorfor foreldrene mine kalte meg forræder og forbød meg å komme hjem! Dere svarte aldri på brevene mine! Og jeg skrev!»
«Skal du late som du ikke vet det?» sa Dmitri Petrovitsj hånlig.
Andrè så fullstendig forvirret ut og ville ha en forklaring, men bråket mellom far og sønn tiltrakk seg morens oppmerksomhet.
«Nei, nå holder det!» ropte Marija Mikhajlovna. «Hva i all verden har du med deg? Kast ham ut, Dmitri! Skam over oss!»
Andrè var så overrasket at han sto som lammet. Moren la til:
«Gud gi meg styrke, så skulle jeg ha jagd deg med kosten! Men ser man det, Gud straffer slemminger selv!» Hun pekte på blåmerket under Andrès øye.
«Noen har virkelig gitt deg en omgang!» smilte Dmitri Petrovitsj. «Jeg skulle hilse på den personen!»
«Foreldre, hva er det som foregår?» ropte Andrè. «Har dere mistet forstanden? Jeg har ikke vært her på tjue år! Hvorfor dette mottaket?»
«Hvem slo deg?» spurte Dmitri Petrovitsj. «Vi skal jage deg bort, men vi skal takke ham når vi får sjansen!»
«Hvordan skal jeg vite hvem det var?» Andrè ble sint. «Jeg kom med bussen! Naboen Petter kjente meg igjen og hilste. Men da bussen stoppet, kom det en ung fyr, ga meg en på kjeften, spyttet på meg og stakk av! Da jeg kom til meg selv, var han borte!»
«En ukjent helt!» smilte Dmitri Petrovitsj. «Vi får spørre Petter hvem som klappet til deg!»
«Pappa, er det virkelig det eneste du bryr deg om?» ropte Andrè. «At jeg ikke har vært her på tjue år betyr ingenting?»
«Hvorfor skulle vi ønske en forræder her?» svarte Marija Mikhajlovna.
«Hvorfor kaller dere meg forræder?»
«Fordi!» ropte en tredje stemme fra kjøkkenet.
«Hvem er denne modige personen?» Andrè ble rasende.
En skikkelse kom fram.
«Det var denne idioten som ga meg blåmerket!» ropte Andrè og pekte på gutten.
«Godt gjort, barnebarn!» smilte Dmitri Petrovitsj. «Du passet på anledningen!»
«Hvilket barnebarn?» Andrè rykket til.
«Dette her!» Marija Mikhajlovna stilte seg foran gutten. «Din sønn! Den du forlot!»
«Jeg har ingen sønn!» svarte Andrè opprørt. «Og har aldri hatt det! Hadde jeg hatt det, ville jeg visst det!»
«Kanskje du husker hvorfor du stakk av fra landsbyen for tjue år siden?» sa Dmitri Petrovitsj med en stemme full av bitterhet.
***
Andrè ville ikke kalle avreisen fra landsbyen for tjue år siden en flukt. Det var planlagt. Han reiste bare litt tidligere enn forventet. Og det var flere grunner til det.
Han skulle reise langt, nesten over hele landet, for å studere. Han reiste tidligere for å skaffe seg jobb i tillegg til studiene.
Han fikk stipend, men det var neppe nok til et normalt liv. Å be foreldrene om penger var pinlig. De kunne bare sende mat, men hvordan skulle de sende den?
Men det var en annen grunn også. Like før avreisen ble det urolig i bygda. Hadde han blitt to uker til, kunne han kanskje ikke ha reist i det hele tatt. Ungpiker var på jakt etter ektemenn. Derfor valgte Andrè å dra.
På spørsmålet «Hvorfor?» kunne han svare:
«Jeg vil knytte livet mitt til havet! Å etterlate en kone hjemme mens jeg er på sjøen det er ikke rett. Jeg vil ikke være en slik mann!»
Havet kom tilfeldig inn i Andrès liv.
Etter skolen bestemte han seg først for å tjene landet, og deretter finne ut hva han skulle bli. Han ble sendt til marinen. Et år der var nok til å forstå at landlivet ikke var for ham.
Da han kom hjem, hadde han allerede papirene til skolen der han hadde tjenestegjort. Når han var ferdig, ville han bli skipsmaskinist.
Men før studiene begynte, ville han nyte friheten.
Ungkarer som nettopp er ferdig i militæret trenger ikke stoppeklokke. De holder på til de kollapser.
Andrè hadde sett nok av slike.
De kommer hjem som stolte ørner, men ender som hønsebonder, bundet til kone, barn og gårdsarbeid.
Det ville ikke Andrè. Selv om han festet, passet han på å holde buksesmekken lukket. Han bandt til og med beltet med ståltråd.
Det var litt ubeleilig, men bedre det enn et liv i elendighet.
Han ble populær blant bygdepikene. Ung, lovende, med en plan for livet. Og viktigst ingen rykter om at han var utro.
Andrè ble jaget fra alle kanter. Invitasjoner, smiger, løfter om kjærlighet. Foreldrene hans fikk besøk av delegasjoner som ville arrangere ekteskap.
Andrè så hva som foregikk. Han forsto at han ikke kunne holde stand. Enten ville tvilen seire, eller foreldrene ville overtales. Så han reiste halvannen måned før planlagt.
Som de sier Gud hjelper den som hjelper seg selv.
Han kom frem, fikk jobb i havnen, leide seng på kollektiv, leverte dokumenter og skrev hjem at alt var bra.
Svaret var et sint brev der foreldrene kalte ham forræder, feiging og andre stygge ord.
De skrev at han ikke lenger hadde foreldre. Ingen hjem. At hans plass var på havets bunn.
Andrè skrev hjem for å få en forklaring. Men ingen svarte.
Han kunne ha dratt hjem, men studiene holdt
