Det sies ofte at jo lenger et par venter med å gifte seg, desto dårligere går ekteskapet…
For lenge siden levde et ungt par i Oslo som hadde vært sammen i syv år før de til slutt bestemte seg for å gifte seg. I alle disse årene hadde de aldri bodd sammen en hel dag de trivdes begge med å ha sitt eget liv og rom. Men da jenta uventet ble gravid, hadde de ikke lenger noe valg og giftet seg.
I starten var det spennende for dem å flytte sammen. Først pusset de opp den lille leiligheten midt i byen, bestemoren til jenta flyttet sammen med foreldrene hennes og ga plass til de nygifte, og så dro de ut sammen for å kjøpe møbler og alt de ellers trengte i hjemmet… Men når alt var på plass, oppdaget de plutselig en uro hver gang de var alene sammen innenfor de fire veggene.
Ektemannen begynte snart å be sin kone om lov til å ta seg en pils med kompisene, noe hun gladelig gikk med på hun satte like mye pris på å ha litt tid for seg selv. Etter hvert ble dette hverdagen for dem, akkurat som i de sju årene før giftermålet. De så knapt hverandre bortsett fra sent på kvelden hjemme i leiligheten.
Tiden nærmet seg da barnet skulle bli født, og mannen ble mer innesluttet og nedstemt for hver dag. Kona la ikke merke til det før den dagen en fremmed kvinne ringte henne. Den fremmede fortalte at mannen hennes skulle flytte inn hos henne. Og ganske riktig han hadde pakket sakene sine og dratt mens kona var på sitt rutinebesøk hos jordmor.
Det verste var ikke sviket i seg selv, men at ektemannen ikke engang hadde hatt mot til å forklare noe. Han ble bare borte. Til og med på skilsmisseforhandlingen uteble han… Jenta ordnet raskt, med hjelp fra sine foreldre, at det ikke sto noe navn under «far» i papirene da barnet kom til verden.
Så kom sønnen hennes til verden, en vakker stor gutt med smilehull i kinnene. Og da hun først så ham, kjentes alle gamle sår og fornærmelser ubetydelige. Foreldrene hennes hjalp henne med å oppdra gutten. Hun var ferdig med å tenke på kjærlighet og menn; den sorgen i hjertet virket som om den aldri ville leges.
Da gutten var tre år gammel, en regntung ettermiddag, ringte det på døren. Jenta ventet sin mor, så hun tittet ikke engang i dørspionen før hun åpnet. Der stod hennes tidligere ektemann en enorm bukett røde roser i hånden, akkurat slik hun alltid hadde elsket, og en stor lekebil den aller første gaven til sønnen på tre år.
Hun sto stille og så på ham. Han sa lavt:
Jeg er lei for det… jeg skal gjøre hva du vil, bare du tilgir meg …
Tror du virkelig jeg tilgir deg nå? Det har gått så mange år…
Guttungen løp ut i gangen.
Nei. Og kom aldri tilbake. Vi har klart oss uten deg i alle disse årene, og slik skal det forbli…
Det var ikke lenger vondt. Årene hadde fjernet bitterheten, alt som stod igjen var en stille medlidenhet for mannen som hadde mistet sønnen sin.
