Han bøyde seg ned mot schäferen. Hun så på ham med et fortapt blikk og vendte hodet bort. Håpet hadde forlatt henne for lenge siden. Hun kjente altfor godt til menneskers vesen…
På gata kalte de dem bare hundeflokken. Men mannen som bodde i en av blokkene i dette bydelstrøket, pleide alltid å si: «Det er ingen bande. Det er fem hunder som holder sammen for å overleve.»
Den eldste blant dem var den gamle schäferen tydeligvis en gang en familiehund, mest sannsynlig forlatt da eierne flyttet og aldri så seg tilbake. Det var hun som samlet de andre, passet på dem, ledet dem, og holdt denne lille gatenfamilien samlet.
Hver dag ga han dem mat. På vei til arbeidet om morgenen og på vei hjem om kvelden. Hver gang han kom til hjørnet ved blokka si, begynte fem haler noen krøllet som ringer, andre rett ned å logre som enkle propeller. Gleden i blikkene deres var så varm at hjertet verket. De hoppet, trykket våte neser inn i håndflatene hans og slikket hendene hans. I øynene deres lå alt takknemlighet, tillit, håp.
Hva kan en hund som er forlatt til å dø på gata, egentlig håpe på? Likevel håpet de. De trodde. De elsket. Derfor gikk han aldri ut til dem med tomme hender de ventet alltid på ham. Og de fikk alltid vente.
Men den morgenen var det bare fire som kom løpende mot ham. De pep, og så engstelig bort mot enden av den lange gata. Med en gang forstod han noe var galt.
Han sukket tungt, ringte jobben og sa at han kom til å bli forsinket.
Helt i enden av den lange gata, i et boligstrøk utenfor Oslo, under noen busker, lå den gamle schäferen. En bil hadde kjørt på henne. Det var en sving i veien der, og bilister pleide ofte å kjøre forbi i stor fart. Denne gangen gikk det galt.
De fire små hundene sto tett og ulte stille mot ham han var den eneste de virkelig stolte på.
Han bøyde seg ned mot schäferen. Tårer rant fra øynene hennes. Hun så på ham, resignerende, og vendte seg vekk. Hun forstod at hun ikke hadde mer håp igjen. Alt hun bekymret seg for, var dem hun hadde tatt ansvar for.
Sånn er det altså Gjør det vondt? spurte mannen lavt og tok opp mobilen igjen.
Han ordnet seg fri fra jobben, hentet bilen og løftet forsiktig hunden til baksetet. De fire andre løp ved siden av, strøk seg inntil ham, som om de forsøkte å vise takknemlighet.
Hos dyrlegen i klinikken på Majorstua, så veterinæren på henne og sukket:
Det beste er nok å la henne få sovne inn. Altfor mange brudd. Sjansen for at hun overlever er liten, behandlingen koster mye penger
Men er det et håp? avbrøt mannen.
Håp finnes alltid, svarte veterinæren. Men hun vil lide. Hva er poenget?
Poenget er at hun betyr noe for meg, svarte mannen bestemt. Og for henne selv. Dessuten venter fire andre hunder på henne. Hvordan skulle jeg se dem i øynene etterpå?
Veterinæren målte ham med et blikk og nikket:
Da setter vi i gang.
En uke senere hentet han den gamle schäferen på klinikken. Hele denne tiden hadde de fire andre hundene sovet utenfor oppgangen hans. Da han kom hjem med henne, var småhundene i ekstase, gledeshylene deres så høye at selv den gamle schäferen kviknet til og prøvde å slikke vennen sine.
Han bar henne inn, og deretter gikk han ut til de andre og holdt en alvorlig tale. Han snakket om at et hjem er et ansvar. Og at nå måtte de alle vende seg til et annet liv enn gatens.
Hundene satt foran ham, med øyne store som fullmåner. Plutselig stoppet mannen, smilte til dem og sa:
Hva venter vi på? Kom inn.
Så åpnet han porten.
Schäferen kom seg overraskende fort. Hun ville stadig reise seg og gå ut til vennene sine, men mannen passet godt på at hun ikke overanstrengte seg. Da beina var leget og hun sto stødig igjen, fikk hun et spesielt halsbånd av gyllen farge, med en liten bjelle hengende i det.
Nå sto han tidligere opp om morgenen. Gikk den lange, stille gata, fem hunder i bånd: fire små, lubne med bøyde haler, og én stor, gammel schäfer med gyllent halsbånd og bjelle som klang.
Og du skulle sett hvordan de kika seg omkring. Nå har de et hjem. Hun har et halsbånd. Og schäferen går med hodet hevet, stolt.
Det kan være vanskelig å forstå for deg, som kanskje aldri har gått med et slikt halsbånd med bjelle. Men enhver hund vet: Dette er måten en respektert hund går på.
Sånn går de mannen som ikke kunne gå forbi uten å hjelpe, og fem hunder som aldri sluttet å håpe og elske, selv etter menneskers svik.
De går, og de gleder seg. Hva de gleder seg over, vet jeg ikke sikkert. Kanskje hverandre. Kanskje den lyse dagen. Eller kanskje bare dette: Det finnes ennå kjærlighet igjen i verden.
Ser du inn i øynene deres, forstår du: Så lenge slike øyne finnes, er det fortsatt håp.
