Hallo Erling? Det er ikke Erling. Det er Maren Maren? Hvem er du? Unnskyld, men hvem er du? Jeg er kjæresten til Erling. Ville du noe spesielt? Mannen er ikke hjemme, han jobber overtid Det gikk rundt for meg, og jeg så røde dråper på gulvet. Magen strammet så kraftig at jeg krøp sammen av smerte Jeg skjønte at babyen ville komme hvert øyeblikk.
Min mann Erling har reist til utlandet for å jobbe i fem år nå. Først som lastebilsjåfør i Tyskland, så har han jobbet med oppussing i Danmark. Han dro for pengenes skyld. Vi har to sønner, og ønsket å gi dem et best mulig liv. Vi skjønte godt at vi ikke ville komme særlig langt økonomisk her i Norge med vanlige jobber.
Vet du, der ute hadde han faktisk flaks. Én gang i måneden sendte han oss pakker med matvarer, som hermetikk, ris, olje og godteri. Han overførte også penger til kontoen min, så jeg kunne sette dem i banken med renter. Vi klarte til slutt å spare opp nok til å kjøpe en leilighet til den eldste sønnen vår.
Alt virket så greit. Men for noen måneder siden merket jeg at kroppen min oppførte seg merkelig. Første tanke var overgangsalder, men det stemte ikke. Jeg la på meg, var konstant trøtt, spiste mye og humøret svingte. Alt jeg fant på nettet tydet på graviditet. Gravid i en alder av 45? Jeg trodde ikke på det, så jeg kjøpte en test. Der så jeg klart to røde streker.
Jeg fortalte ingenting til guttene eller svigerdøtrene om barnet. Hvorfor skulle jeg det? De ville bare gjort narr av meg. Kalt meg gal at moren deres var blitt sprø på sine eldre dager. Jeg bestemte meg for å skjule graviditeten. Det var vinter, så jeg gikk i store, varme klær. Ingen kunne se magen under dunjakka.
Men jeg ønsket ikke å få dette barnet. Noen vil si at jeg ikke har gudstro, men jeg er 45, ikke ung lenger. Jeg har sønner og barnebarn som trenger meg. Jeg vil bruke tid på dem, ikke bytte bleier og løpe etter en baby. Og ærlig talt, vi har ikke penger til en til. Erling måtte ha dratt ut igjen, og jeg klarer meg ikke uten ham.
Legene sa at det var sent i svangerskapet, og at det vil være svært risikabelt med en operasjon nå. Ingen visste helt om det ville gå bra. Jeg prøvde da å overbevise meg selv om at alt skulle ordne seg. Kanskje Erling ville bli glad for en liten datter? Jeg bestemte meg for å ringe ham på Skype og fortelle det. Jeg slo bare mikrofonen på, ikke kameraet.
Hallo, Erling
Det er ikke Erling. Det er Maren.
Maren? Hvem er du?
Hvem er du? Jeg er Erling sin kjæreste. Ville du noe? Han er på jobb, han kommer sent hjem.
Jeg slengte straks på røret, og begynte å gråte. Sånn kan livet være, at mannen kan være utro med hvem som helst, hvor som helst. Jeg ville bare sende inn papirer for skilsmisse, hive ut alt av Erling sine saker og aldri se ham igjen.
Men et håp var der fremdeles at mannen jeg elsket ville komme tilbake når han fikk vite om datteren. Jeg visste han skulle komme hjem i februar. Guttene har bursdag, og han hadde fått ferie. Jeg drømte til og med om at vi tre gikk tur i parken. Erling holdt datteren vår i hånden, og jeg den andre.
På Valentinsdagen kom Erling hjem. Jeg lagde romantisk middag, tente stearinlys og satte på musikk. Ville ha ro og varme.
Erling, jeg har en overraskelse til deg. Jeg er gravid. De sier det blir ei jente.
Din jævla dritt! ropte han.
Han ble rød i ansiktet av sinne, veltet tallerkener på gulvet og slo i bordet:
Så mens jeg sliter i utlandet, ligger du rundtom med andre menn? Nå vil du at jeg skal ta ansvar for dette uekte barnet?
Erling, la meg forklare
Gå bort, jeg vil ikke se deg! skrek han, og dyttet meg så jeg traff bordkanten med magen og falt.
Erling stormet ut, tok baggen og smalt døra. Det svimlet for meg, og jeg så røde dråper på gulvet. Magesmerter rev gjennom kroppen. Jeg klarte så vidt å finne telefonen og ringe ambulansen. Men barnet var på vei.
Da helsepersonellet kom, holdt jeg allerede datteren vår i armene. Hun lå stille, gråt ikke, og sov trygt.
Nå, mor, blir du med oss til sykehuset?
Nei. Ta henne med dere, jeg trenger henne ikke.
Hva er det du sier?
Ta henne. Hun ødela hele familien min! Kanskje noen kan bli glad i henne, men ikke jeg. Vær så snill, ta henne herfra. Jeg klarer ikke se henne!
Uten anger ga jeg babyen til den ene sykepleieren. De undersøkte meg hjemme, ingen skader, og fødselen gikk rolig. Da ambulansen dro, vasket jeg hele leiligheten, tok en dusj, og gikk og la meg.
Ingen av barna vet hva jeg har gjort. Hver dag går jeg til kirken og ber om at jenta vår får vokse opp frisk og finne en egen familie. Jeg vet godt at jeg ikke mestrer mer morskap. Det eneste jeg ønsker, er at Erling skal komme tilbake. Men han har igjen reist til Tyskland. Han snakker bare med sønnene.
Kall meg gjerne sprø og gal. Men jeg velger mannen, ikke barnet. Gud får dømme meg.
