13. februar 2026
Kjære dagbok,
Min mannAnders har nå fem år på rad vært på arbeidsreiser. Først kjørte han lastebil i Göteborg, Sverige, så tok han oppdrag som håndverker i København, Danmark. Vi sendte ham av gårde for å tjene penger vi har to sønner, Marius (17) og Eirik (14), og vil gi dem den best mulige framtiden. Vi visste alle at uten inntektene fra utlandet ville vi vanskelig nå våre mål i Norge.
Det gikk bra for en stund. Hver måned fikk vi pakker med hermetikk, mel, olje, søtsaker og andre nødvendigheter. I tillegg overførte Anders jevnlig penger til min sparekonto, så jeg kunne sette dem på høyrentekonto. Etter noen år hadde vi samlet nok kroner til å kjøpe leilighet til den eldste sønnen.
Alt så så bra ut, men for noen måneder siden merket jeg at kroppen begynte å føles merkelig. Første tanke var overgangsalderen, men det stemte ikke. Jeg ble kraftig tykkere, sov mer enn før og spiste store mengder. Humøret skiftet brått. Internett foreslo at jeg kunne være gravid. Jeg tenkte: «Hvor sannsynlig er det at jeg er gravid i 45årene?», og tok en graviditetstest. På teststrimmelen så jeg to tydelige røde linjer.
Jeg ville ikke fortelle verken sønner eller svigerbarn om dette. Hvorfor? Skulle de le av meg? Hvorfor skulle jeg la dem tro at en 45åring hadde mistet forstanden? Jeg bestemte meg for å holde svangerskapet skjult. Vinteren lå på kne, så jeg kledde meg i en stor, varm dunjakke, og ingen kunne se magen under.
Jeg var imidlertid ikke klar til å få barnet. Jeg har allerede to gutter og barnebarn som krever all min tid. Jeg er ikke lenger ung, og økonomien tillater ikke en tredje omsorgsoppgave. Jeg lurte på om Anders skulle komme tilbake til Norge, men han måtte snart reise bort igjen for å jobbe. Legene sa at tiden var knapp og at en operasjon ville være risikabel. Jeg prøvde å berolige meg selv med at alt kanskje ville ordne seg.
En kveld bestemte jeg meg for å ringe Anders på Skype og fortelle nyheten. Jeg skrudde av kameraet og lot bare stemmen høres.
Hallo, Anders?
Dette er ikke Anders. Det er Solveig.
Solveig? Hvem er du?
Unnskyld, hvem er du? Jeg er Anders’ kone. Er det noe jeg kan hjelpe med?
Jeg hørte kun en stille bakgrunn, og så falt jeg i en tårevælt klemme. Jeg tenkte på alle de tidløse løftene om trofasthet og lojalitet. Jeg ville sende en skilsmissebegjæring, rive ut alle Anders eiendeler og aldri se ham igjen. Men så kom et glimt av håp: Kanskje han ville vende tilbake når han fikk vite om barnet.
Jeg husket at Anders skulle komme hjem i februar, da sønnene har bursdag og han har fått permisjon. Jeg drømte om at vi tre skulle gå i parken, med Anders som holder vår lille datter i den ene hånden og meg i den andre.
Den 14. februar, på Valentinsdagen, kom han. Jeg hadde laget en romantisk middag, tent lys og satt på rolig musikk.
Anders, jeg har en overraskelse. Jeg er gravid. De sier det blir en jente.
Din dumme! ropte han.
Han ble rød av sinne, kastet tallerkener på gulvet og slo med knyttnevene mot bordet:
Så mens jeg sliter med å tjene til livets opphold, hopper du rundt på andres menn? Og nå vil du henge meg i halsen med denne småtroll?
Anders, jeg kan forklare
Gå bort, jeg vil ikke se deg! han dyttet meg så hardt at jeg støtte meg med magen mot den skarpe kanten av bordet og falt.
Anders forlot rommet, tok med seg vesken sin og smalt døren bak seg. Jeg fikk et svakt hodepin, blodige flekker på gulvet, og en skarp smerte i magen. Jeg klarte så vidt å nå telefonen og ringe ambulanse. Jeg følte at barnet skulle bli født akkurat nå.
Da ambulansen kom, holdt jeg allerede vår lille datter i armene. Hun lå rolig, uten å gråte, og sov dypt.
Hva vil du, mor? Skal du bli med oss?
Nei. Ta barnet, jeg vil ikke ha det.
Hvorfor?
Fordi dette barnet har ødelagt min familie! Kanskje noen andre vil elske ham, men jeg kan det ikke. Jeg vil ikke se ham igjen!
Uten å nøle overleverte jeg barnet til legene. Undersøkelsen viste ingen komplikasjoner, og fødselen gikk rolig for seg. Etter at ambulansen hadde kjørt vekk, ryddet jeg opp, tok en dusj og la meg til å sove.
Ingen av barna vet at jeg ga bort vår lille jente. Hver dag går jeg i kirken og ber for at hun skal vokse opp i god helse og finne sin egen familie. Jeg vet at jeg ikke klarer dette på egen hånd. Jeg vil bare én ting at Anders skal komme hjem. Men han har igjen reist tilbake til Sverige og holder kun kontakt med sønnene.
Noen vil kanskje kalle meg gal, men jeg har valgt min mann fremfor barnet. Gud skal dømme meg.
**Leksjon:** Jeg har lært at ærlighet med seg selv og ansvaret for de valgene man tar er viktigere enn stolthet eller frykt for å miste kontrollen.
