«Hallo? Din kone har født tvillinger!»
«Men jeg er 52 år gammel og jeg har ingen kone!»
«Vel, jeg vet ikke Kom og se selv, hun sier de er dine»
Da jeg hørte disse ordene, tenkte jeg først at noen hadde slått feil nummer. Jeg er 52 år hvilke barn, hva er dette mulig? Men nysgjerrigheten vant. Jeg satte meg i bilen og kjørte av gårde.
Da jeg gikk inn på sykehuset, måtte jeg støtte meg til dørkarmen. Foran meg lå ekskona mi Ingebjørg. På hver side av henne sov to små bylter av lykke.
«Ingebjørg, hvem sine barn er dette?»
«De er dine,» svarte hun rolig.
Jeg ble stående taus, mens jeg prøvde å fatte meningen med ordene hennes.
«Du er jo 49. Og dessuten vi skilte oss for lenge siden.»
«Ja, for sju måneder siden. Men da visste jeg ikke at jeg var gravid.»
«Går det an?»
«Jeg trodde det bare var overgangsalderen. Hvem kunne tro at vår siste avskjed skulle føre til dette? Men jeg krever ingenting av deg. Jeg måtte bare fortelle det.»
«Men to barn på én gang Vi prøvde i så mange år, men det skjedde aldri.»
«For å være ærlig ble jeg selv helt sjokkert. Jeg merket ikke noe før femte måned. Trodde jeg holdt på å bli gal av bevegelsene der inne»
For å være helt ærlig, overrasket det meg ikke. Ingebjørg hadde alltid vært kraftig, ingen la merke til noen forskjell på henne.
Da vi møttes, var hun allerede litt rund og jeg falt for henne. Tynne kvinner har aldri vært noe for meg. Vi hadde det bra, men drømte om barn. Ingebjørg prøvde behandling, hun var nervøs, men ingenting hjalp.
Så bestemte vi oss for å leve for oss selv. Vi jobbet mye, men tok oss tid til å nyte livet. Sjø, fjell, storbyferier i hele Europa. Men de siste fem årene endret alt seg oss imellom. Kanskje hadde vi endelig slått oss til ro med at vi aldri kom til å få barn. Med årene vokser ensomheten tanken på at ingen vil komme og besøke graven din.
Vi begynte å krangle. Ingebjørg la på seg femten nye kilo. Så en dag sa hun:
«Vi plager bare hverandre. Kanskje vi burde skille oss. Kanskje du kan få barn med noen andre.»
Jeg ønsket det ikke. Men hun hadde allerede bestemt seg. Det gjorde vondt. Likevel gikk jeg.
Senere innrømmet hun at hun lenge gruet seg for å fortelle om graviditeten. Hun visste ikke om hun ville klare å bære frem barna, eller om de ville være friske. Men så denne overraskelsen.
Samme dag gikk jeg innom gullsmeden, kjøpte en ring og en stor blomsterbukett. Jeg kom tilbake på sykehuset, gikk inn på rommet og fridde til henne. Nå har det gått to år. Vi er sammen. Barna vokser og er friske, og vi er lykkelige unge foreldre, i hvert fall i hjertet.
Ville du turt å få barn i den alderen? Eller tror du lykken har best før-dato?
