«Hallo, det er fra Ullevål sykehus din kone har født tvillinger!» «Men jeg er 52 år gammel og jeg har jo ingen kone?» «Det vet jeg ikke Men du får nesten komme og se, hun sier de er dine»
Da jeg hørte det, tenkte jeg med én gang at dette måtte være feil nummer. Jeg er jo 52 hvilke barn, liksom, hva handler dette om? Men nysgjerrigheten vant. Jeg satte meg i bilen og kjørte.
På avdelingen holdt jeg på å snuble i døråpningen. Der lå min ekskone på senga. På hver side av henne sov det to små bylter med lykke.
«Ingvild hvem er disse barna?»
«Dine,» svarte hun helt rolig.
Jeg ble stående stille og forsøkte å forstå hva hun nettopp hadde sagt.
«Du er da 49. Vi har vært skilt lenge nå»
«Ja, sju måneder. Men jeg visste ikke at jeg var gravid da.»
«Hvordan er det mulig?»
«Jeg trodde jeg hadde kommet i overgangsalderen. Tenk at vårt siste, lidenskapelige farvel skulle ende sånn. Men jeg krever ingenting. Jeg trengte bare å si ifra.»
«Tvillinger Vi prøvde jo i årevis uten å lykkes.»
«Jeg ble selv sjokkert. Jeg skjønte det faktisk ikke før i femte måned. Jeg trodde jeg hadde blitt sprø av all bevegelsen i magen.»
Helt ærlig så overrasket det meg ikke. Ingvild hadde alltid vært ei kraftig dame, og ingen rundt henne merket forskjell.
Da vi møttes første gang, var hun allerede lubben det var noe jeg likte. Jeg har aldri vært tilhenger av tynne kvinner. Vi levde godt, men vi drømte om egne barn sammen. Ingvild gikk til behandling, bekymret seg unødvendig, men resultatet uteble.
Vi bestemte oss etter hvert for å leve livet som det var. Vi jobbet mye, men reiste også DNT-hytter rundt Hardangervidda, nøt Sørlandssommer og reiste til Roma og Paris. Men de siste fem årene endret noe seg. Vi innså vel at det aldri ble barn, og alderen satte ensomheten i perspektiv. Plutselig slo det meg at kanskje ingen engang ville besøke grava mi.
Vi begynte å krangle mer. Ingvild la på seg femten kilo til. En dag sa hun:
«Vi plager hverandre bare. Kanskje vi skal skilles? Da kan jo du i det minste kanskje bli pappa en dag.»
Jeg ønsket det ikke innerst inne, men Ingvild hadde bestemt seg. Det gjorde vondt, men jeg forlot henne.
Senere innrømte hun at hun lenge var redd for å fortelle det om graviditeten. Hun visste ikke om hun kom til å greie å bære det frem, eller om det ville bli friske barn. Og her for en overraskelse.
Samme dag stakk jeg innom gullsmeden på Karl Johan og plukket ut en ring og kjøpte Norges største bukett tulipaner. Jeg gikk tilbake på sykehuset og fridde til henne. Nå har det gått to år. Vi er sammen. Barna vokser seg friske og fine, og vi er lykkelige selv om vi bare er unge foreldre i hjertet.
Ville du turt å få barn i vår alder? Eller mener du at det finnes en utløpsdato for lykken?
