«Du var hos henne igjen», sa Ingrid med tårer som truet med å bryte ut, mens hun stirret inn i ektemannen sin.
Daniel svelget og mistet bestikket.
«Klokken!» nikket hun på håndleddet hans.
«Ja, det er den», mumlet Daniel nonchalant og la armen over mansetten for å skjule tidtakerens metalliske glans.
«Jeg fant esken i søpla», fortsatte Ingrid, «og det var til og med en kvittering i den!»
Daniel senket blikket, mens han gransket innholdet på tallerkenen.
«Vi avtalte jo at du ikke skulle gå tilbake til henne», sa Ingrid med en sårende tone. «Du lovet! Du sverget!»
«Vel, Ingrid», begynte Daniel, «hun ba meg så inderlig. Jeg forstår at jeg lovet, men hun er fortsatt min sjef! Hvordan kunne jeg si nei?»
«Vær høflig!» holdt Ingrid tungen i halsen. «Jeg er gift, jeg elsker min kone! Jeg måtte gjøre det. Med all respekt du har jo andre arbeidsgivere i byen!»
«La oss tenke logisk», prøvde Daniel å samle tankene. «Hun gir meg nå de beste vilkårene som et minne om mine tidligere prestasjoner», knirket Ingrid, men holdt kjeft. «Ville en annen firma gjort det? Sannsynligvis ikke!»
«Å sitte på nakken din er noe du heller ikke vil ha», fortsatte Daniel. «Hun ba om en spesiell tjeneste i en gammel avtale! Ikke bare klokken, men også gullkjeder med stjernetegn for deg og Synnøve!»
«Hva en jordisk gjestfrihet», svarte Ingrid sarkastisk. «Selg dem og gi meg pengene! Verken jeg eller Synnøve vil bruke dem!»
«Jeg tar dem tilbake til butikken», skulket Daniel, «kvitteringen er fra Valentina, som la den der.»
«Og klokken!» nikket Ingrid på håndleddet hans.
«Å, ja! Nei, esken og kvitteringen er borte!» protesterte Daniel, tydelig irritert.
Ingrid la en tom boks på bordet foran ham.
«Greit», sa Daniel kortfattet, «jeg returnerer dem. Er du fornøyd?»
«Ikke gå tilbake til henne! Finn en måte å komme deg ut av dette på så det aldri skjer igjen!»
Daniel klikket med tungen og vendte hodet bort, pustet tungt:
«Ingrid, hun lovet meg at det var siste gang, men du må forstå at vår økonomi avhenger av lønnen hun betaler! Hvis hun sier»
«Du må da si nei!», avbrøt Ingrid. «Da er dette bare en nødløsning. Vi har ikke lenger behov for det!»
—
Et menneske vet aldri hvor langt han vil gå når nød kveler halsen. Man sier ofte at man vil gjøre alt, men ofte er det bare bløff. Det finnes alltid en linje man aldri kan krysse, selv i store trengsel.
Daniel og Ingrid hadde aldri en enkel skjebne. Barndommen var knapt gledelig. De kom ikke fra barnehjem, men drømte likevel om et annet liv. De vokste opp i en storfamilie.
Enten flaksen var med dem eller ikke, lå de i midten av livet. Ansvar og arbeid hvilte på deres unge skuldre, men de hadde også nok å gjøre.
Velstand var for dem et begrep som «ikke sulten, har klær på kroppen, sko på føttene og et varmt tak over hodet». En liten feil kunne koste middag eller tvinge dem til å sove i skuret.
Fra tidlig alder måtte de streve, overleve, lyve, ta tak og forsvare seg. Psykologiske sår ble ikke snakket om da; de ble bare en del av livet.
De ble som perler på en snor, og med de perlene både Ingrid og Daniel forlot de foreldrehjemmet med håp om aldri å vende tilbake.
Valget stod foran dem: flytte til en større by som Stavanger eller Trondheim, eller bli med på en lang reise på nesten tusen mil og slå seg ned i en mindre by. De ønsket å bli funnet, men aldri nådd. Å kutte alle bånd til slekten en gang for alle. Ingen varm familie under taket ble igjen.
På endestasjonen av hver sin reise møttes de. Kanskje skjebnen, kanskje tilfeldighetene trakk dem sammen.
Da de delte sine livshistorier, overrasket de seg selv over hvor like de var.
«Kanskje det er menneskets natur», reflekterte Daniel. «Vi er to tusen kilometer fra hverandre, snakker ulike dialekter, har forskjellige tradisjoner, men smerten er den samme!»
Felles smerte bandt dem sterkere enn noen felles mål. Ekteskapsløftet ble uunngåelig.
Enkelt sett er veien tung i starten, men sammen kan man flytte fjell. Så begynte Daniel og Ingrid på sin felles vei mot lykke.
De studerte, tok ekstrajobber, og senere fant de hver sin arbeidsgiver. De jaget alt de manglet som barn: god mat, ny kledning, pene sko og egne småting og et eget hjem.
Å skaffe et hjem viste seg å være en umulig oppgave. De klarte aldri å spare til første innskudd. Hver gang så de noe de trengte, fikk de lyst til å kjøpe det.
Dette ble deres felles vane, og det førte til sjeldne krangler, fordi begge var like. Men da Ingrid ble gravid, måtte de prioritere.
«Kjære, snart blir vi tre, men leiligheten er liten for et barn»
«Jeg forstår», svarte Ingrid. «Vi sparer til innskuddet!»
Optimismen viste seg å være for høy. De fant en brukt leilighet i en nedslitt bygning.
«Vi gjør oppussingen», sukket Daniel. «Oslo ble jo ikke bygget på en dag! Det viktigste er at leiligheten er vår!»
«Ja, men vi må betale i tjue år», klaget Ingrid, som var fem måneder før fødselen.
«Vi klarer det», svarte Daniel med en falsk selvsikkerhet.
Etter at lille Synnøve ble født, satte de seg ned og gikk gjennom tallene. Hvis de unngikk unødvendige kjøp og sparte litt hver måned, kunne de betale ned lånet og leve anstendig.
Det var mange usikkerheter, men de prøvde å ta høyde for inflasjon og andre uforutsette faktorer.
Deres selvtillit ble satt på prøve da livet kastet en ny utfordring. Ingrid jobbet som kasserer i en dagligvarebutikk i Bergen, mens Daniel var avdelingsleder i et kontor i Oslo. En lønnsforhøyelse kunne forbedre familiebudgettet, men da Synnøve ble syk, ble alt satt på pause.
Legene klarte først ikke å finne årsaken til den 12årige jenta. Til slutt oppdaget de at hun hadde fått en eksotisk sykdom fra et besøk på en reisende dyrepark.
Behandlingen var dyr, og med høye kostnader kom en ny krise.
«Vi fikk en pause på boliglånet», sa Daniel, «men bare ett år. Mer får vi ikke.»
«Hva gjør vi nå?» spurte Ingrid gjennom tårer.
«Jeg vet ikke», svarte Daniel fortapt. «Sjefen vår har blitt solgt, og den nye lederen har frosset alle lønnsforhøyelser. Jeg må gå til henne og be om en forfremmelse, ellers vil vi ikke kunne redde Synnøve.»
Ingrid nikket og sa: «Hun er jo også en kvinne, hun må forstå. Jeg vil også gå og be om hjelp.»
Tre dager senere kom Daniel hjem sent på natt, sliten og desillusjonert.
«Hva skal vi gjøre nå, Ingrid?» spurte han.
«Jeg vet ikke, Daniel», mumlet han, «den nye sjefen, Valentina, er enke og trenger ja, sine tjenester. Hun vil både forfremme meg og betale ekstra for»
«Er hun gal?», utbrøt Ingrid. «Du er jo gift!»
«Det har jeg gjort mange ganger», svarte Daniel tørr. «Hun sier jeg er pålitelig, uten sykdommer. Vi kan ha en… forretningsavtale.»
Ingrid var fortvilet. På den ene vekten lå datterens helse, på den andre «forretningsavtalen».
«Hva tenker du?», spurte hun lavmælt.
«Som du sier, så blir det», svarte Daniel.
Ingrid forsto at Daniel hadde overlatt beslutningsmakten til seg selv. Han hadde tenkt seg om hele natten med en flaske i hånden.
Han bestemte seg for Synnøves skyld. Hvis det hadde vært for ham selv, ville han aldri ha fortalt Ingrid.
Han søkte etter Valentina på sosiale medier: hun var femten år eldre, ingen barn, en ekte forretningskvinne med lommeboken foran hjertet.
«Daniel, du må fortelle henne at», stanset Ingrid, men ordene svant i luften.
«Jeg har sagt det til henne», rødmet Daniel. «Jeg vil være en mann for Synnøve, men jeg må redde henne!»
Fire år gikk, og Synnøve ble frisk. Samtidig fikk Daniel forfremmelse; han ble avdelingssjef, så etter hvert stedfortreder for filialen. Gaver og ekstra betaling fra Valentina strømmet inn penger, smykker, og til og med den forbannede klokken.
Valentina var smart; hun la ved kvitteringer og butikkadresser så at Ingrid kunne returnere dem. Gaver ble en del av en skjult avtale.
Da den siste analysen av Synnøve kom, sa Ingrid lettet:
«Det er over, kjære. Vi trenger ikke lenger din sjef! Vi kan bare jobbe som vanlig.»
«Takk og lov», svarte Daniel med et lettelsens sukk. «I morgen forteller jeg henne det.»
Men noen uker senere oppdaget Ingrid en ny skjorte i skapet hans en designer skjorte, en gullspenne på slipsen, en ny lærveske og penger i lommeboken.
«Premie for flott arbeid?» spurte hun. «Og så den klokken!»
Hun fant esken og kvitteringen i søpla. «Oi, så mange gaver!»
Daniel fortsatte å levere tjenester til sjefen sin, selv om Ingrid så på ham med voksende forakt.
«Hva forstår du! ropte Daniel. Vi har ingen behov! Vi lever i en kjerre, sparer på alt, jager kun salg. Jeg vil ha en bil, en ferie, fine klær for deg, og et godt liv for Synnøve! Hvis jeg må»
Ordene hans flommet over, og Ingrid stod stille, ansiktet ble blekt som is. Så brøt hun sammen:
«Du har skrevet så vakkert, men du bruker det bare for å rettferdiggjøre ditt eget ego! Hva er med deg, Daniel?»
«Hva da?», spurte han, provoserende.
«Du skader deg selv og meg! Jeg takker for at du reddet vår datter, men nå vil jeg ikke lenger se dette! Gå!»
Daniel forsto ikke helt hvorfor Ingrid kastet ham ut.
«Hva betyr det? Når det er for datteren, er det greit, men når det er for meg, er det ikke! Jeg har også rett! Jeg har tjent det!»
Ingrid så ham gå, med en blanding av sinne og resignasjon, mens hun så på den glitrende klokken som hadde startet alt.
