Åh, hvilken smart datter jeg har! roste Kari til nabokona. Hun fikk toppkarakter på eksamen, og når hun tjener litt ved siden av, så tar hun ikke en eneste krone fra meg!
Jeg misunner deg, Kari! sukket den andre kvinnen. Barna mine klarer bare å be om penger, de vil ikke engang lære noe. Marte sier hun vil gifte seg så snart hun er ferdig med høyskole, så mannen skal forsørge henne. Og sønnen han kastet hånden i frustrasjon. Men din Synnøve er en skikkelig stjerne, hun vil leve på egen kløkt.
Mikkel mumlet lavt for seg selv mens han trakk seg noen skritt bort fra sladderkvinnenes klynge. Han hadde vært glad for å gå hjem, men moren hadde ennå ikke besøkt alle butikkene i bygda. Hvis faren var på jobb, så lå han i dag med æren av å bære handleposer. Hadde du bare visst hva søstera gjør i hovedstaden, så hadde du aldri snakket så høyt om henne, tenkte han.
Sa du noe? spurte Kari irritert. Kan han ikke vente fem minutter? Hun hadde fortsatt ikke fortalt alle detaljene.
Ja, mamma, svarte han rolig. Jeg må lage en presentasjon til i morgen og skrive et essay. Kanskje du kan skryte av meg en annen gang?
Hva, hva? brøt Kari inn. Du gir ikke folk rom til å snakke! Kom, la oss gå.
Mikkel ristet på skuldrene og så hvordan naboenes blikk myknet. De så ikke lenger så glade ut over å bli sett av en kjærlig mor. Kari fortsatte å prate om datteren, med en tone som fikk det til å høres ut som om Synnøve var en uoppnåelig ideal, et forbilde for alle.
Kun han visste sannheten. Han holdt den inne, fordi han ikke ville at moren skulle bekymre seg.
—
«Bor Synnøve Mellom her?», spurte den fremmede damen med en overlegen blikk som forvirret Kari. Bak henne sto to menn som ikke gjorde situasjonen mer rolig.
«Min datter bor nå i hovedstaden. Hun studerer ved universitetet», svarte Kari stolt. «Hva vil dere ha med henne?»
«Ved universitetet? Synnøve? Mener du alvor?», lo den frekke kvinnen. «Hun flyttet fra der etter første eksamen. Hun klarte ikke å bestå noen prøve, men det er jo forståelig hun gikk ikke på forelesningene, hun lette etter en kjekkas.»
«Hvordan våger du å spre rykter om min datter? Jeg anmelder deg for ærekrenkelse!», brøt Kari ut da hun hørte lyden fra nabodøren og ble stille av forvirring. Å kalle den frekke inn det ville bety å innrømme at hun hadde rett. Skulle hun la det stå? Hvor mye ville folk egentlig bry seg om sannheten eller løgnen, så lenge sladderen florerte?
«Gå videre», avbrøt Mikkel, som stod ved døren. «Det er ingen grunn til å gi sladderen næring. Mor, la dem inn.»
«Men, Mikkel!»
«La dem inn.»
Mikkel, som så ut som en seks år gammel gutt, var nå seksten, men han hadde et alvorlig blikk og en liten nervøs kribling i magen. Han viser gjestene inn i stuen, gestikulerer mot sofaen. Damen smiler og sinker seg ned i en stol litt lenger bort, mens de to mennene står og ser på.
«Mikkel! Hvordan kan du invitere dem inn? Du hørte hva hun sa om Synnøve!»
«Ja, jeg hørte. Derfor lot jeg dem komme,» svarte han irritert. Mens faren var på oppdrag, hadde han overtatt familiens hovedansvar. «Jeg må minimere skadene!»
«Hva»
«Kanskje du kjenner søsteren bedre enn jeg gjør,» ertet kvinnen. «Vet du hvor hun er nå?»
«I Oslo, mor, jeg har ikke lurt deg. Hun bor ikke på hybel, men i en leilighet hun leier, betalt av mannen hennes. Jeg vet ikke adressen, men jeg vet at han er gift, tjue år eldre enn Synnøve, har tre voksne barn og er eksepsjonelt rik», svarte Mikkel med et skjevt smil.
«Er mannen hans kanskje Gunnar?»
«La meg gjette du er hans kone?» tenkte Mikkel. Hvor hadde den uansvarlige søsteren havnet? Hvorfor lette de etter henne her?
«Heldigvis, nei. Jeg er hans søster, lei av brorens påfunn. Gunnar har en fantastisk kone og en datter fra vår felles forretningspartner. Hun blir gal av å se andre kvinner rundt mannen sin, og vil gå til skilsmisse,» svarte kvinnen kaldt.
«Det kan jo ikke skje, så?»
«Smart gutt,» mumlet damen. «Har du noen idé om hvor din frekke søster kan være?»
«Jeg vet ikke, men en venninne kan kanskje. Jeg vil kontakte henne, men først vil jeg vite hva dere planlegger. Jeg har én søster, forstår du.»
«Mikkel, hva betyr alt dette? Hvem er Gunnar? Hvor er leiligheten? Hva har skjedd med min datter?» Kari så rødme male ansiktet. Mikkel løp inn på badet, der moren vanligvis oppbevarte piller.
«Skal vi ringe ambulans?», foreslo damen med en stemme som virket litt skyldbetynget.
Mikkel nikket. «Selvfølgelig, jeg ringer straks. Nina, den snilleste kvinnen i nabolaget, vil være her om fem minutter.»
«Mikkel Hvor vet du alt dette?» spurte Kari, tydelig i sjokk og nektende. «Min datter er en elskerinne Hvordan lever jeg videre med dette?»
«Husker du sist Synnøve kom til oss? Telefonen hennes gikk i stykker, husker du? Hun lånte meg en laptop for å chatte med en venninne, men klarte ikke å logge av. Jeg leste samtalen, ble litt overrasket, spurte rett på. Hun nektet å si noe, men ba meg holde det hemmelig.»
Mikkel følte ekte medfølelse for moren. Hun var en god kvinne, men hun hadde én svakhet å skryte av barnas prestasjoner. Han rødmet også hver gang hun ropte om hans medaljer og diplomer til alle som ville høre.
Senere, da Kari ble lagt i sengen under oppsyn av sykepleiere, gikk Mikkel tilbake til gjestene. Han ville vite hva kvinnen planla for søsteren.
«Hva vil dere gjøre?» spurte han.
«Ingenting farlig. Jeg vil gi penger og introdusere deg for noen single folk, så Synnøve kan finne seg en god ektemann,» svarede damen.
«Greit, jeg mumlet gutten, forutsigende en ubehagelig samtale. Venninnen til Synnøve var dristig og skadelig. Nå måtte han finne et unnskyldningsspor «vellykket eksamen». Kanskje broren ville gi en gave til søsteren? Men med så lang avstand kunne kun en budbringer hjelpe.
«Her, ta dette,» rakte Mikkel et lite papir. «Jeg håper dere holder løftet.»
«Jeg lover, ikke bekymre deg,» svarte hun.
Da hun gikk ut av leiligheten, ropte hun høyt, som om nabokonaene kunne høre:
«Beklager for bryet, men jeg hadde ingen annen måte å snakke uten ører som lytter. Jeg håper ingen dårlige rykter sprer seg. Hvis noe er galt, beklager jeg personlig overfor Synnøve. Jeg tror folk her er gode, de sladderer ikke.»
Ryktene sirkulerte, men de var svake. Kari avviste dem umiddelbart og ba folk om å holde seg unna datterens navn. Hun roste seg selv langt mindre og gikk sjeldnere ut.
Mikkel snakket med faren, og de bestemte seg for å flytte. Kari følte seg flau over å møte naboene i øynene; hun hadde jo lurt dem hele tiden.
En solrik dag flyttet familien. Mikkel fortalte de nysgjerrige naboene at de skulle til Oslo, nærmere Synnøve, for bedre medisinsk behandling, siden moren hadde blitt svakere.
Synnøve kom aldri tilbake; hun giftet seg i tide og glemte helt familien.
Gi en tommel opp og del dine tanker i kommentarfeltet!
