Guttungen våknet av at mamma stønnet
Guttungen våknet av at mammaen hans stønnet. Han listet seg bort til senga hennes:
Mamma, har du vondt?
Sindre, kan du hente litt vann til meg?
Skal bli, ropte han, og pilte ut på kjøkkenet.
Et minutt senere var han tilbake med et fullt glass:
Her, mamma, drikk!
Det banket på døra.
Gå og åpne, vennen! Det er sikkert bestemor Inger.
Inn kom naboen, Inger, med et digert Emaljekrus i hånda.
Hvordan er det, Marit? hun kjente henne i panna. Du har jo feber. Jeg tok med varm melk med smør i, det har da alltid hjulpet.
Jeg har tatt medisinen min.
Du bør egentlig legges inn på sykehuset. Der er behandlingen god, og du MÅ spise ordentlig mat. Men kjøleskapet ditt er jo tomt!
Tante Inger, jeg brukte siste krona på medisiner, Marit fikk tårer i øynene. Ingenting hjelper.
Naboen skakket på hodet. Legg deg inn, Marit.
Men jeg kan ikke la Sindre være helt alene.
Og hvem skal ta seg av han om du dør? Du er jo ikke engang fylt tretti ingen mann, ingen penger, hun strøk Marit over håret. Jaja, gråt nå ikke.
Tante Inger, hva skal jeg gjøre da?
Nå ringer jeg legen, sa naboen, og dro mobilen opp fra lomma.
Hun ringte og fikk snakket med legesekretæren.
De sa det kommer en lege i løpet av dagen. Jeg går nå, og når legen kommer, får du sende Sindre bort til meg.
Inger gikk ut i gangen, gutten fulgte etter.
Bestemor Inger, kommer mamma til å dø?
Det vet jeg ikke, gutten min. Du får be til Gud om hjelp, men din mamma tror jo ikke på slikt kludr.
Men snille Gud hjelper vel? det dirret håp i guttens blikk.
Du får gå i kirka og tenne et lys, og be om hjelp, da hjelper han nok. Nå må jeg gå.
***
Sindre tuslet tankefull tilbake til mamma.
Sindre, du er sikkert sulten, men vi har ingenting. Hent to glass.
Da han kom tilbake, helte hun melk i begge.
Drikk!
Han drakk, men sulten gnagde enda mer. Det skjønte Marit straks. Med stor møye reiste hun seg og fant pengeboka si:
Her er femti kroner. Gå og kjøp deg to skoleboller og spis på veien. Så skal jeg se om jeg får laget noe mat. Gå nå!
Hun fulgte gutten til døra og kavet seg mot kjøkkenet, støttet seg til veggen. I kjøleskapet: billige makrell-i-tomat-bokser, litt margarin. På vinduskarmen to poteter og en løk.
Får vel lage suppe…
Svimmelheten kom med én gang, og hun datt ned på krakken med en kraftløs sukk:
“Hva skjer med meg? Orker ingenting. Halvparten av ferien har gått, pengene er brukt opp. Om jeg ikke kommer meg tilbake på jobb hvordan skal jeg få sendt Sindre til skolen? Han begynner jo snart i første klasse. Ingen slekt igjen, ingen som kan trå til. Og så denne sykdommen… Skulle ha gått til legen med én gang! Men legger de meg inn nå, hvordan skal Sindre klare seg alene?”
Med nød og neppe reiste hun seg og begynte å skrelle potet.
***
Sulten var påtrengende, men tankene til gutten dreide seg om noe annet:
“Mamma lå hele dagen i senga i går. Tenk om hun faktisk dør? Tante Inger sa jo, at jeg må be til Gud,” han stanset, og så bestemte han seg: Gikk mot kirka.
***
“Det er et halvt år siden jeg kom hjem fra Afghanistan. At jeg fortsatt lever er et under. Fint i det minste å komme meg ut for egen maskin, selv om jeg bruker stokk. Skadene teller jeg ikke lenger, arrene i ansiktet tar jeg med et skuldertrekk hvem vil ha en sånn type, uansett?” Slik gikk Niklas mot kirken denne dagen, med tanker om å tenne lys for kameratene som falt, akkurat ett år siden nå.
For over tjue år siden dro han ut som soldat. Nå er han bare en aldrende sivil, og selv om pensjonen og krigserstatningen gir ham nok, føles det tungt å plutselig være helt unyttig. Hva skal man med penger, helt alene?
Utenfor kirka sto tiggerne. Niklas dro fram noen hundrelapper og ga bort.
Be for mine venner Jan-Olav og Stein!
Han gikk inn, kjøpte stearinlys og plasserte dem i lykten. Ba den bønnen presten lærte ham:
Herre, kom i hu…
Korsets tegn over pannen, stille ord, og bildene av kameratene hans sto klare foran ham, som levende.
Da han var ferdig, ble han bare stående tankene rummende i alt han har hatt og mistet.
Der kom en ranglete, liten gutt slentrende, billig vokslys i hånden. Han så seg rundt, usikker på hva han skulle gjøre. En eldre dame gikk bort:
Kom, jeg hjelper deg!
Hun tente lyset for ham, satte det i stativet.
Slik, og så krysser vi oss sånn! Hun viste ham, og sa: Fortell Gud hvorfor du har kommet, gutten min.
Sindre ble stående lenge og hengte blikket på helgenbildet, så sa han:
Kjære Gud, mamma er syk. Jeg har bare henne. Kan du gjøre henne frisk? Og vi har ikke penger til medisiner, og jeg skal snart på skolen uten ransel…
Niklas ble stående som frosset, all sin egen elendighet krympet seg sammen. Han ville rope ut:
“Hvorfor er det ingen som kan hjelpe denne gutten kjøpe medisiner til mora hans, og en ransel til ham selv?”
Men Sindre ble bare stående, ventende foran bildet.
Kom da, gutten min! sa Niklas bestemte.
Hvor da? Gutten stirret engstelig på den skumle mannen med stokk.
Vi må finne ut hva mammaen din trenger av medisiner, og så går vi på apoteket.
Mener du det?
Gud sendte meg, skjønner du.
Virkelig? Gutten glitret mot helgenbildet.
Kom igjen nå! Hva heter du?
Sindre.
Du får kalle meg onkel Niklas.
***
Fra stua høres stemmer fra Marit og naboen:
Tante Inger, hun har skrevet ut alt mulig, men medisinen er steindyr. Jeg har bare fem hundre kroner igjen!
Sindre åpnet ytterdøra med et resolutt rykk. Stemningen stilnet. Naboen kikket forsiktig ut av stua, og så med store øyne på Niklas.
Mamma, hvilke medisiner trenger du? Onkel Niklas og jeg går på apoteket og kjøper dem.
Og du er? spurte Marit forundret.
Det ordner seg, smilte Niklas. Vis meg reseptene!
Men, jeg har bare fem hundre kroner.
Sindre og jeg finner penger, sa Niklas, og la hånden på guttens skulder.
Mamma, gi oss reseptene!
Marit overrakte dem. Hun kjente instinktivt at denne skumle mannen hadde et godt hjerte.
Marit, hva driver du egentlig med? hvisket Inger først de var ute. Du kjenner ham jo ikke!
Tante Inger, jeg tror faktisk han er snill.
Jaja, jeg får vel gå hjem.
***
Marit satt og ventet, og glemte nesten sykdommen.
Så smalt døren opp, og inn kom sønnen først, med kinnene glødende:
Mamma, vi har kjøpt medisin til deg og masse godt til teen!
I døra sto Niklas, også smilende, så ansiktet hans ikke så så farlig ut likevel.
Tusen takk! bukket Marit lett. Kom inn, sitte!
Niklas kavet litt med skoene før han kom seg inn. Man kunne se han var nervøs, men han ble med på kjøkkenet.
Sett deg, da! sa vertinnen.
Han satt, virret litt rundt med blikket, usikker på hvor han skulle sette stokken.
Skal jeg sette den her så du når den? Hun gjorde det, og unnskyldte seg: Beklager, jeg har ikke så mye å by på.
Mamma, vi kjøpte både og! og Sindre begynte å sette maten på bordet.
Oi da, det måtte da ikke! stønnet Marit, la merke til at mye av det var søtsaker. Hun så en dyr tepose. Da skal jeg lage te med det samme!
Hun la i te. Plutselig føltes det som sykdommen slapp taket eller kanskje var det bare fordi hun ikke ville vise seg svak?
Og som han hadde lest tankene hennes, spurte Niklas:
Marit, er du sikker på at det går fint, du ser så bleik ut?
Det går bra Jeg tar medisinen straks. Takk igjen!
***
De satt der, alle tre, og koste seg med søtsaker. Praten gikk, blikkene møttes, og det var åpenbart at de likte å sitte slik sammen. Men alt har en ende.
Takk skal dere ha! Niklas reiste seg og tok stokken. Nå må du hvile, Marit.
Takk, virkelig! Marit reiste seg også. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke deg.
Han gikk mot gangen, og mor og sønn fulgte etter.
Onkel Niklas, kommer du igjen?
Så klart! Når mammaen din blir frisk, så drar vi sammen og kjøper deg skolesekk.
***
Niklas dro. Marit ryddet av bordet og satte på oppvasken.
Se litt på TV du, Sindre, jeg trenger bare å ligge litt.
Hun la seg og sovnet tungt.
***
Snart var det gått to uker. Sykdommen hadde gitt seg (dyre medisiner hjelper tydeligvis!). Marit hadde allerede vært på jobb, arbeidsplassen hadde ringt henne inn før ferien var over, og hun var bare glad for å få lønn igjen. Nå er det august, og Sindre må gjøres klar til skolestart.
Den lørdagen sto de opp som vanlig, spiste frokost.
Sindre, gjør deg klar. Vi drar til butikken og ser hva du trenger til skolen.
Har du fått lønn?
Ikke ennå, men neste uke. Jeg lånte tusen kroner, så får vi handle litt mat på vei hjem.
Akkurat da ringte det på dørtelefonen.
Hvem er det? ropte Marit.
Marit, det er Niklas…
Han kom ikke lenger, før Marit trykket på åpne-knappen.
Mamma, hvem er det? spurte Sindre.
Onkel Niklas! hun klarte ikke skjule gleden.
Hurra!
Han kom inn, fortsatt støttende på stokken sin, men for en forvandling! Dyre bukser, skjorte og ny sveis.
Onkel Niklas, jeg har ventet på deg!
Jeg lovet deg jo. Han glitret mot Marit. Hei, Marit!
Hei, Niklas!
At begge nå var på fornavn, det gledet dem uten at de helt skjønte hvorfor.
Skulle dere et sted? Kom, vi går sammen!
Hvor da? Marit skjønte ingenting.
Sindre skal jo snart begynne på skolen.
Niklas, jeg
Jeg har gitt Sindre et løfte. Det holder vi.
***
Marit la alltid merke til det billigste i enhver butikk hun hadde jo aldri penger til overs, ingen slekt, ingen kjæreste. Om man ikke regnet med ham fra fagskolen, som bare ble borte en dag
Men nå var det en mann ved siden av henne som så på sønnen hennes med stjerner i øynene. Han kjøpte alt de trengte til skolestart uten å se på prislappen, bare spurte henne hva hun syns.
Tunge av handleposer tok de taxi hjem.
Vertinnen hastet mot kjøkkenet.
Marit, stoppet Niklas henne. Kan vi ikke gå en tur sammen alle tre? Spise ute?
Mamma, bli med! tryglet Sindre.
***
Den natten ble Marit liggende lenge våken, tankene gikk i sirkler. Hun så for seg blikket hans, fullt av varme, og kjente hjertet krangle med fornuften:
“Hun er jo ikke pen, halter og er kanskje femten år eldre!,” mente hjernen hennes.
“Hva så,” svarte hjertet. “Han er snill, og ser på meg med trygghet og på Sindre som om han skulle vært faren hans!”
“Du kunne finne deg en jevnaldrene, kjekk mann, tynn og veltrent.”
“Det har jeg prøvd, det er ikke det jeg trenger! Jeg trenger en som er god… og til å stole på.”
“Men du hadde da andre drømmer?”
“Ikke nå lenger! Jeg elsker ham.”
***
Bryllupet sto i samme kirke hvor Niklas og Sindre hadde møttes tre måneder tidligere.
Niklas og Marit sto foran alteret, stokken var borte, og Sindre så opp mot helgenbildet, han hvisket stille, fra hjertet:
Tusen takk, kjære Gud!
