Jeg er 60 år og har allerede gått av med pensjon. Jeg har levd alene i ti år nå, uten mann, barn eller nære venner. Barna mine har sine egne liv, jobber og familier i andre byer, og mannen min er død. Alt jeg har igjen er småbruket mitt min glede og min lykke. Så snart det blir litt varmere, flytter jeg ut dit, vasker huset og rydder på jordet, og setter i gang med planting. Det føles så godt og trygt der ute.
Men vinteren gjør det umulig. Snøen er tung, og jeg klarer ikke måke den bort alene. Ingen hjelper meg, så jeg må flytte til byen for vinteren. Høsten går som regel bra. I september i år ble jeg litt forkjølet, så jeg ble i byen en uke, men da kulda ga seg, dro jeg straks ut til min kjære gård.
Da jeg kom ut, sto porten vidåpen. Jeg tenkte straks at noen hadde tatt seg inn på eiendommen. Alt så ut som det pleide, men låsen på døra var brutt opp… Jeg kjente et øyeblikk av frykt og tenkte på innbrudd hvem bryter seg inn hos en pensjonist? Jeg gikk rolig inn. Huset var akkurat som jeg hadde forlatt det, bortsett fra at et teppe lå strødd på senga, og en kopp sto på bordet… Jeg vasker alltid opp, så noe stemte ikke.
Frykten gikk over til irritasjon. Hvem hadde tatt seg til rette her, drukket av koppen min? Jeg så ut av vinduet og fikk øye på en svak og puslete gutt utenfor, der han satt ved et bål og varmet hendene rett over flammene. Han så ut som min uventede gjest.
Jeg gikk ut og hostet, spent på hvordan han ville reagere. Pøblen våknet, så forskremt ut, men stakk ikke av tvert imot, han kom rett bort til meg:
Unnskyld, jeg har bare vært her litt…
Han virket stille og beskjeden, og jeg kjente straks medlidenhet.
Hvor lenge har du vært her? Hva har du spist?
Bare to dager… Jeg har ikke hatt mye mat… Hadde bare litt brød…
Gutten dro stolt frem en fiskestang med en skive hvitt brød hengende fra krokene.
Hvordan kom du hit?
Moren min og stefar kastet meg ut. Jeg ville ikke bo hos dem, så jeg dro…
Jeg vedder på alle leter etter deg.
Nei, ingen leter, det er som vanlig. Det er ikke første gang jeg har stukket av. Jeg har vært borte i ukesvis før, og ingen brydde seg, ingen la merke til det engang. Jeg kom bare tilbake når jeg var veldig sulten, og da var ingen glade for å se meg…
Det viste seg at gutten ikke kom fra bygda her. Et altfor kjent men trist livsmønster. Moren hans er arbeidsledig, stefedre kommer og går som årstidene.
Etter å ha hørt alt dette, kjente jeg hjertet synke. Jeg tok ham inn, ga ham mat, og tenkte mye gjennom natta. Morgenen etter kom jeg på at en gammel venninne jobber i kommunen, og jeg ringte henne. Om hun ikke kunne hjelpe direkte, kunne hun i det minste fortelle meg hvor jeg skulle henvende meg.
Venninnen min beroliget meg hun skulle ordne opp og lovet å ta ansvar. Det ble en del papirarbeid, løping og ordning, men etter noen uker ble jeg den juridiske verge hans. Gutten kunne knapt tro sitt hell, og moren hans sa ikke stort om det.
Nå bor vi sammen, som bestemor og barnebarn i byen om vinteren, på småbruket resten av året. Snart skal han begynne på skolen, og jeg er sikker på at han klarer seg fint, for han kan allerede lese, skrive, regne og tegne. Og kunsten hans er fantastisk! En ekte kunstner…
Livet tar uventede vendinger, og noen ganger finner man ikke familie, men man lager den selv. Ved å hjelpe en som mangler trygghet, blir man selv rikere. Det er ikke blodsbånd som alltid teller, men varme, omtanke og åpenhet og på den måten kan et ensomt hjerte få en ny mening.
