Jeg har passert seksti år, har vært pensjonist i mange år nå, og lever mitt eget liv. I ti år har jeg bodd alene uten mann, barn eller venninner. Barna mine har sine egne liv og familier i andre byer, mannen min er borte for lengst, og jeg har mitt kjære sommerhus mitt største glede og min trøst. Så snart det blir mildere i været, flytter jeg ut dit, tar stavtak gjennom skogen og gjør det trivelig på tomta. Jeg rydder, luker, planter blomsterbed og steller hagen. Der ute føler jeg en ro som får meg til å glemme alt.
Men så snart vinteren setter inn, kan jeg ikke være der. Snøen gjør alt tungvint, og det er ingen til å hjelpe meg med måkingen. Da må jeg ta til takke med leiligheten i byen. På høsten går det an å klare seg, men denne september ble jeg litt syk, holdt senga i byen en ukes tid, men så snart kulda slapp taket, dro jeg straks ut til gården min igjen.
Da jeg kom frem, stod porten på vid gap. Jeg undret på om noen hadde vært på besøk. Alt så ut til å være i orden, men da jeg nærmet meg huset, så jeg at døren sto åpen… Jeg ble redd for innbrudd! Jeg snek meg forsiktig inn. Til min overraskelse var alt på plass, bortsett fra et pledd jeg ikke hadde brukt, og en kopp på bordet… Jeg pleier alltid å rydde vekk etter meg! Noe var snodig her.
Da den første uroen hadde lagt seg, kjente jeg irritasjonen stige. Hvem kunne finne på å bryte seg inn her og drikke av min kopp? Jeg kastet et blikk ut av vinduet, og der bak huset satt en liten gutt, varmet hendene sine ved et lite bål. Så der var min uventede gjest…
Jeg gikk ut og hostet litt for å vise at jeg hadde kommet. Lille ramp, sa jeg, og han spratt forskrekket opp men stakk ikke av. I stedet kom han rett bort til meg og spurte lavmælt:
Unnskyld, jeg har bare vært her noen dager…
Stille og forsiktig, og med en slik ydmykhet at jeg straks kjente hjertet mykne:
Hvor lenge har du vært her? Har du spist noe da?
Bare i to dager… Hadde bare litt mat. Litt brød, noen smuler igjen…
Han dro stolt opp en pinne med en tørket brødskive tredd på tuppen.
Hva heter du, lille venn? Hvordan havnet du her?
Jeg heter Sindre. Mor og stefar kastet meg ut. Jeg vil ikke bo der lenger…
Hele bygda må jo lete etter deg?
Nei, det er alltid sånn. Dette er ikke første gang jeg rømmer. Ingen bryr seg, de legger ikke merke til det. Jeg kommer ikke hjem før jeg er sulten, og de hilser meg aldri velkommen tilbake…
Det viste seg fort at gutten ikke var herfra. En helt vanlig, men hjerteskjærende historie. Moren var uten arbeid, stefedrene kom og gikk. Mat fantes sjelden i huset, som oftest var det bare brennevin og fremmede folk der.
Denne fortellingen satte seg i hjertet mitt, og jeg følte straks ansvar. Jeg lot Sindre få bli i huset og ga ham mat, men hele natten lå jeg våken og tenkte på hva jeg kunne gjøre. Morgenen etter kom jeg på min gamle venninne Åse, som arbeider i kommuneadministrasjonen. Jeg ringte til henne om hun ikke kunne hjelpe, ville hun i det minste vite hva jeg burde gjøre.
Åse lovet å ta saken og følge den opp, og naturligvis måtte jeg løpe rundt og ordne papirer, men etter et par uker ble jeg Sindres verge. Han kunne ikke tro sitt eget hell, og hans mor spurte aldri etter ham.
Nå lever vi sammen som bestemor og barnebarn vinterstid i byen, resten av året på landet. Snart skal Sindre begynne på skolen, og jeg er sikker på at han vil klare seg godt. Han kan allerede lese, skrive og regne og så flink han er til å tegne! Virkelig et lite kunstnertalentNoen ganger, når vi sitter ute på terrassen om kvelden og ser på stjernene, hender det Sindre stiller de store spørsmålene om livet, om hvorfor noen mennesker har det vondt, eller om han noen gang skal få en ekte familie igjen. Jeg svarer slik jeg kan, ærlig og rett fra hjertet, for jeg har lært at det viktigste ikke alltid er å ha svarene, men å lytte.
Et stille fellesskap har vokst frem mellom oss, langsomt og umerkelig. Vi har fått våre egne rutiner, små ritualer, egne historier. Sindre henter ved og tenner i peisen slik min egen far lærte meg for lenge siden; vi baker kanelsnurrer til søndagskveld, spiller kort og ler så det runger i tømmerveggene. Jeg fortsetter å dyrke blomster, men nå har jeg små, jordete barnesko ved siden av mine egne i bedene.
Jeg har fått et liv tilbake jeg trodde jeg hadde mistet et liv med uro, latter, spørsmål og glede. På min egen, senere vår, har jeg fått være den trygge havnen noen trengte. Og mens sommerfuglene danser over hagen og morgensolen varmer oss ved kjøkkenbordet, skjønner jeg: det er aldri for sent å åpne porten for et nytt eventyr, aldri for sent å finne en uventet familie eller å bli noens lille lykke.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
