Jeg er 60 år gammel, har vært pensjonist en god stund, og lever mitt eget liv. De siste ti årene har jeg bodd alene; uten mann, uten barn og uten nære venninner. Barna mine har sine egne liv og familier i andre norske byer, mannen min er borte, og jeg har min lille hytte min glede og kilde til avkobling. Så snart det blir litt varmere i været, flytter jeg ut dit, vasker huset og ordner i hagen, og etterpå planter jeg og lager blomsterbed. Der føler jeg meg virkelig hjemme og kan slappe av.
Men om vinteren er det umulig for meg å være der snøen gjør det tungvint, og jeg klarer ikke måke den selv. Det er ingen å spørre om hjelp, så jeg må inn til byen. På høsten går det fortsatt greit. I september i år ble jeg litt forkjølet og ble værende i leiligheten en uke, men straks jeg følte meg bedre, dro jeg ut til den kjære hytta mi igjen.
Da jeg kom frem, sto porten vidåpen. Jeg tenkte at noen måtte ha tatt seg inn i hagen. Først så alt ut til å være på sin plass, men døra til huset sto også åpen… Jeg fikk straks en dårlig følelse kanskje huset var blitt robbet! Jeg listet meg inn. Alt var på riktig sted inne også, bortsett fra et pledd jeg knapt har brukt, og på bordet sto en kopp… Jeg pleier alltid å rydde inn alt! Noe var rart her.
Etter det første sjokket gikk jeg fra å være redd til å bli ganske irritert. Hvem hadde tatt seg retten til å bruke mitt hjem, drikke av min kopp…? Jeg så ut gjennom vinduet, og der, bak huset, satt en merkelig liten gutt, han hadde tent opp et lite bål og satt og varmet seg, hendene tett inntil flammen. Ja vel, der var min uinviterte gjest…
Jeg gikk ut av huset og kremtet for å se hvordan han reagerte. “Rampen” skvatt opp, så redd ut, men stakk ikke av tvert imot kom han rett bort til meg:
Unnskyld, kan du tilgi meg? Jeg har ikke vært her så lenge…
Han var stille, forsiktig, og så liten at medynken tok meg umiddelbart:
Hvor lenge har du vært her? Hva har du spist?
Bare i to dager… Jeg hadde knapt mat… Hadde litt brød, har enda noen smuler igjen…
Stolt dro han frem en fiskestang, med en skalk brød tredd på kroken.
Hva heter du, gutt? Og hvordan havnet du her?
Jeg heter Sindre. Mamma og stefar kastet meg ut hjemmefra. Jeg vil ikke bo med dem…
Hele bygda leter vel etter deg?
Ingen leter, det er som før. Dette er ikke første gang jeg har stukket av. Jeg kan være borte i flere uker uten at noen bryr seg. Kommer hjem når jeg blir for sulten, men de er aldri glade for å se meg…
Det viste seg at han ikke var fra vår bygd engang. En helt vanlig, men trist historie. Moren hans var arbeidsledig, stefaren kom og gikk som om det ikke spilte noen rolle, det var sjelden mat i huset, men ofte sprit og fulle folk.
Etter alt dette følte jeg bare vemod, og lurte på hvordan jeg kunne hjelpe ham. Selvfølgelig lot jeg Sindre bli hos meg og ga ham skikkelig mat. Hele natten lå jeg våken og spekulerte. Neste morgen kom jeg på en gammel bekjent jeg trodde hun arbeidet et sted i kommunen, kanskje hun kunne hjelpe, eller i det minste gi meg noen råd.
Hun forsikret meg om at hun ville gjøre det hun kunne, og tok på seg å følge opp. Jeg måtte løpe rundt og samle inn diverse papirer, men etter et par uker ble jeg Sindres formynder. Han kunne ikke tro det, og moren spurte aldri om sønnen sin.
I dag lever vi som bestemor og barnebarn vinteren tilbringer vi i leiligheten, resten av året i hytta. Snart skal Sindre begynne på skolen, og jeg er sikker på at han vil klare seg bra han leser, skriver, regner og tegner allerede. Og som han tegner! En ekte kunstner
Dette året har lært meg at ensomhet ikke alltid varer evig noen ganger kommer det uventet glede, hvis man bare tør å åpne døra for den.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
