Guds gave…
Morgenen var grå, tunge skyer slepte seg sakte over himmelen, og et sted langt unna rumlet det dovent. Det luktet torden i lufta årets første skikkelige vårstorm var på vei til Oslo. Endelig, skulle man tro, men vårfølelsen lot vente på seg. Vinteren hadde forsvunnet ut bakdøra, men våren sto fortsatt på trappa og knyttet skoene. Kaldt var det, småsurt, vinden svingte gamle løv rundt som dårlige dansere på en bygdefest. Ungt gress prøvde seg mellom grus og snøslaps, men knoppene på trærne var fortsatt gniende gjerrige.
Naturen måtte nok vente på regnet og her i landet er det jo aldri langt mellom regnskurene, men likevel! Vinteren hadde vært snøfattig og utrivelig, bakken hadde knapt fått seg en blund under vinterteppet, og nå trengte både jord og sinn desperat en skikkelig dusj. Først med skikkelig regn kunne våren endelig slippe seg løs frodig, blomstrende, som ei forelsket ung kvinne med alt for store drømmer.
Da skulle markene bli grønne og hager bugne av blomster, søte epler skulle modnes i trærne, og trosten tralle om kapp med rødstrupa i epletrærne. Ja, da skulle det virkelig leves!
Eirik, frokosten er klar! ropte Ingrid fra kjøkkenet. Kaffen blir kald!
Kjøkkenet luktet kaffe og stekt egg. Å stå opp fristet ikke nevneverdig, etter gårsdagens tunge samtale, Ingrids tårer og nok en natt uten søvn. Alt var grått, inni og utenpå. Men man må vel bare opp. Livet gir seg ikke det vet vi jo.
Ingrid så ikke akkurat ut som hun hadde sovet skjønnhetssøvn, med rødkantede øyne og mørke ringer. Hun snudde kinnet til for et kyss og smilte tappert.
God morgen, kjære. Det blir vel torden, tror du ikke? Å, så jeg håper på regn! Når blir det egentlig skikkelig vår? Hør på dette, jeg kom på et dikt, tror jeg:
Jeg venter på våren, som en utvei
fra vinterens kulde, ensomhet og savn.
Våren venter jeg, som et svar
på livets flokete navle.
Jeg ser for meg at når den kommer,
da klarner alt.
Alt blir enklere,
ærligere,
tryggere,
bedre.
Og du, vår NÅ må du komme!
Eirik klemte henne mykt over de tynne skuldrene, kysset håret som duftet skog og sommerblomst. Hjertet snørte seg i brystet. Kjære gode Ingrid, hvordan kan verden være så hard med oss? Håpet hadde båret dem i år etter år.
Kvelden før hadde professoren, deres siste halmstrå, knust drømmen, endelig og brutalt.
Jeg er lei for det, men dere kan dessverre ikke få barn. Eirik, oppholdet ditt i Tsjernobyl satte sine spor. Dette kan ikke medisinen hjelpe med. Det gjør vondt å si det, men det er fakta.
Ingrid tørket bort tårer, knep leppene sammen og satte seg opp i ryggen.
Eirik, jeg har tenkt mye. Vi adopterer et barn. Det er så mange barn på norske barnehjem som trenger foreldre. Vi kan adoptere en gutt vår egen sønn. Er du enig? Vi har ventet så lenge på et barn! Nå rant tårene på nytt, og Eirik holdt rundt henne, begge to gråt som småunger.
Selvfølgelig! Ikke gråt, kjære.
Akkurat da dundret et tordenskrall over Bislett, så det ristet i vindusrutene. Og i neste øyeblikk øste regnet ned det var som himmelen hadde åpnet alle slusene på en gang! Endelig hørte Gud våre bønner!
Det mørknet til midt på dagen, lynet danset på taksteinene, og regnet slo gjennom den åpne ventilen. Eirik og Ingrid sto tett sammen foran vinduet. Regnet luktet eventyr og nytt liv. Humøret steg i takt med været.
Det tunge teppet av fortvilelse forsvant, vasket vekk av årets første vårregn. Nå kunne de bare håpe at det varte lenge. Vårregn livets egen gave!
Noen dager senere sto de på trammen utenfor et barnehjem på Tøyen. Avtalen var gjort, nå var det bare å finne sønnen den etterlengtede gutten de allerede hadde begynt å elske uten å kjenne ham. Hjertene slo vilt, og pusten satte seg fast på vei ut. Eirik trykket på ringeklokken. Døren åpnet seg de var ventet.
Samtalen med styreren var gjort, nå ble de bare geleidet mellom rommene for å hilse på barna. Alt var nytt og rart. I det første rommet så de en pike i våte sparkebukser på et plastunderlag mest sannsynlig et uhell. Skitne klær, snørrete nese, men store, blå øyne fulle av håp, eller kanskje bare resignasjon. Barnedom å bli glemt og ikke trengt.
Neste rom, rene barn i små, kritthvite barnesenger og her kom visningen: Helse, alder, foreldrebakgrunn, fremtidige muligheter. Barna ble vist frem som poteter på Rema, tenkte Eirik. Bare å spørre om kilopris?
Eirik, kan vi se på den lille jenta igjen? hvisket Ingrid. Han klemte hånden hennes.
Kan vi gå tilbake, spurte de. Hun med de blå øynene.
Men… dere ønsket jo en gutt? svarte pleieren overrasket. Jenta er ikke gjort klar til visning.
Vi vil gjerne se henne igjen.
Pleieren fnyste kanskje litt, men hentet på overstyreren.
Jeg henter Anne Norheim. Vent her, sa hun.
Ingrid klemte Eiriks arm.
La oss ta henne. Jeg fikk så vondt inni meg da jeg så henne, hvisket Ingrid.
Jeg også. Hun ligner deg. Øynene, håret og den tapre lille kroppen.
Pleieren og styreren kom tilbake, litt brydd.
Dette barnet er kanskje ikke det rette for dere. Veldig uheldig situasjon, sa Anne Norheim.
Hvorfor ikke? Hun ligner jo på Ingrid! De er jo tvillinger nærmest, sa Eirik og gikk avgårde til det lille rommet.
Jenta var blitt vasket, hadde fått tørre klær, og det lyste allerede litt liv i ansiktet. Hun smilte, og dype smilehull trådte fram da hun så nye voksne. Hun strakte armene mot dem, forsøkte å reise seg og Ingrid gispet da hun så at føttene pekte bakover.
Uten å tenke seg om løftet Eirik henne opp, den lille nesen presset seg mot kinnet hans, og jenta roet seg. Tårer spratt, Ingrid hulket på skulderen hans, styreren tørket seg i øyekroken.
Kom inn, sa Anne Norheim. Kari, vær så snill, ta lille Lina.
De satte seg inne på kontoret.
Jenta Lina kom fra en liten avsides nordlandsbygd, født av slitne foreldre med mange barn. Uønsket og ufør, føttene vridd, deformert etter fødselen. Faren ville ikke ha henne med hjem: Han hadde ikke penger til operasjoner, og hvordan skulle han oppdra en krøpling? Han hadde allerede barn nok, sa han. Bort, ut til barnehjemmet.
Nå må dere tenke dere om, sa Anne Norheim. Dette blir ikke lett. Kanskje kan hun bli frisk, men det blir mye arbeid, store utgifter og ikke minst masse kjærlighet og tålmodighet. Rådfør dere. Her er kontakten til professoren som har sett på Lina. Jeg gir dere en måned.
Måneden gikk. Allerede etter første dagen hadde Ingrid og Eirik bestemt seg Lina skulle bli deres datter! Professoren i Oslo forsikret at det ville gå om enn med flere operasjoner. En dag kom hun til å kunne løpe og hoppe som andre barn. Eirik regnet ut solgte de den nye bilen og droppet drømmen om hus på Hvaler, skulle det gå rundt. To-roms på Bjølsen fikk duge, bare Lina ble frisk.
De ventet ut månedsfristen, og så tilbake til barnehjemmet, håpefulle, nervøse, lykkelige. Eirik med en bukett peoner, Ingrid en bag med leker og gaver. Anne Norheim fikk tårer i øynene enda et etterlatt barn fikk hjem.
Dagen Lina skulle bli med til sitt nye hjem, slapp ikke sola gjennom engang men lykken i blikket kunne skinne gjennom mur. Jenta var vokst, håret hadde fått krøller og kinnene var røde. Hun lo, skravlet og stabbet, og sa papppa for første gang denne dagen. Eirik smeltet.
Alt gikk til retten de gamle foreldrene mistet foreldreansvaret, nå kunne de aldri kreve henne tilbake.
Ingrid sluttet i jobben, dedikerte seg til Lina, som snart måtte inn på sin første operasjon. Uker gikk på Ullevål, og så, gradvis: Lina lærte å spise selv, mjauet som pusekatten, bød opp nabogjeita til dans. Fortsatt var føttene skjøre, og ute gikk hun alltid med bukse, men humøret var sprelsk, tungen rask, og hun kunne navnet på alle både på avdelingen og i nabolaget.
Ingen var så glad i Eirik som Lina. Nå gikk han bare under navnet pappan. Ingrid begynte også å si det pappan må komme og se! Og Eirik? Han svevde Lina var hans sol i vinduet.
Årene gikk, beina ble rettet, mange runder til Oslo, og mor måtte sove mer på sykehus enn hjemme. Plutselig, triumf føtter som alle andres, Lina kunne løpe og hoppe.
Barnehagen så hvor flink hun var med fargestifter, anbefalte kulturskolen. Innen hun var seks gikk hun på barneskolen og på malekurs, bildene ble utstilt i gymsal og avis. Lysende landskap, latter og blikk og alle spurte: Er det virkelig hun lille Lina på seks år som har malt dette?
På skolen ble hun straks midtpunkt. Flink, blid, fartsfylt klassens komet, hånd i hånd med venner og latter. Ingrid og Eirik var stolte som haner; ingen ante hva de hadde stått i, ikke foreldrene, ikke barna.
Guds nåde sluttet ikke der: Eiriks lille firma begynte å blomstre, noe som ga dem mulighet til å realisere drømmen om å flytte til Oslo sentrum. Ny leilighet, flott skole for Lina, som nå går i sjette klasse fortsatt best i alt, fortsatt i kulturskolen.
Hun er sjarmerende, blåøyd, med fletter som lyser i sola, omsorgsfull alle liker henne. Ja, Lina er vitterlig en gave. Guds gave rett fra et regnvått Oslo, torden og alt.
