Solveig og vennen hennes, Liv, spaserer i Frognerparken når de plutselig får øye på en mann og en kvinne som står tett inntil hverandre. De holder hverandre i armene, og han hvisker noe i øret hennes. Kvinnen smiler bredt og ser lykkelig ut. Solveig stirrer med store øyne på dem og klarer ikke å rive blikket bort.
Solveig, hva skjer? roper Liv overrasket.
Ingenting, kom vi svarer Solveig brått og skynder seg videre. De tar farvel, og Solveig går hjemover med en følelse av at dette ikke kan være sant.
Pappa, hvordan kunne du? tenker hun, mens hun prøver å forstå hva hun nettopp har sett.
Senere, etter skoletimen, ønsker Solveig ikke å gå hjem med en gang. Hun foreslår:
Liv, la oss ta en tur i parken!
Ja, mens det fortsatt er lyst svarer Liv.
Selv om parken ligger litt utenfor den vanlige ruten, bestemmer de seg for å gå der likevel.
De vandrer langs en gangvei, og andre forelskede par passerer dem med misunnelige blikk. Ingen legger merke til dem.
Plutselig ser de igjen den samme mannen og kvinnen. De omfavner hverandre, han hvisker fortsatt i øret hennes, og hun ler som om verden kun består av dem. Mannen står med ryggen mot dem, men det er tydelig at han er i høyere alder.
Liv ser likegyldig på dem, men så merker hun at Solveig stirrer med brede øyne og ikke kan vende blikket bort.
Solveig, er du OK? spør Liv.
Jeg bare la oss gå mumler Solveig og skynder seg frem.
De forlater parken. Solveig går stille videre, tenker på sine egne tanker. Liv bøyer seg og går hver til sitt, tilbake til sine hjem.
Solveig vandrer tankefullt mot leiligheten sin, hodet litt senket. Bildet av den lykkelige kvinnen ved et tre og mannen som hvisker i øret hennes spiller i hodet hennes, helt uten at de ser noe annet ikke engang hennes egen datter!
Pappa, hvordan kunne du? Jeg har alltid sett deg som perfekt. Har du en elskerinne? Jeg ville aldri trodd det uten å ha sett det med egne øyne tenker hun.
Hun kommer hjem sent på kvelden.
Kom og spis! roper moren, Karin, fra kjøkkenet. Du vil ikke få mat før du har ventet på far.
Jeg vasker hendene først svarer Solveig litt nølende.
Hun tilbringer lang tid på badet. Når hun kommer ut, er faren, Eirik, fortsatt borte. Hun spiser middag, trekker seg til rommet sitt, setter seg foran laptoppen, men tankene spinner fortsatt rundt scenen i parken.
Dette er min far. Kan svik og utroskap egentlig være så vanlig i voksnes liv? Hva mangler han? Hvorfor vil han forlate mamma og meg? tenker hun, og en merkelig idé begynner å ta form.
Kanskje elskerinnen hans tror jeg skal gi ham bort. Kanskje hun ikke engang vet at jeg eksisterer
Plutselig hører hun døren åpne seg.
Beklager, kjære! Dagen har vært tung roper Eirik fra gangen.
Tidligere var de tunge dagene bare på slutten av måneden sier Karin, og en ny krangel begynner å bygge seg opp. Nå er hver dag en kamp.
Liv, jeg har virkelig ikke tid nå! mumler Eirik, men han går inn på rommet sitt som vanlig for å kysse datteren.
Gå, ellers blir middagen kald! roper Karin.
Hva har skjedd? spør Eirik.
Ingenting, mamma svarer Solveig.
Eirik ser på henne, vil si noe, men holder igjen og går mot kjøkkenet.
Hele kvelden blir Solveig sittende på rommet sitt, planlegger hvordan hun kan få faren tilbake. Til slutt legger hun seg med planen i hodet.
Neste morgen våkner hun av foreldrenes stemmer:
Eirik, hvor skal du?
På jobb, det haster.
Det er lørdag, du kunne ha tilbrakt dagen med familien.
Jeg er borte bare en kort stund, jeg er tilbake til middag, så kan vi gå et sted sammen.
Solveig kommer ut av rommet, gjesper og later som om hun nettopp har stått opp.
Hvor skal du? spør moren straks.
Jeg må på timen, jeg er allerede sen svarer hun.
Hva er dette? protesterer moren. De er opptatt hele dagen.
Solveig forsvinner inn på badet. Når hun kommer ut, ser hun faren i gangen. Han smiler.
Solveig, la meg følge deg til timene!
Kom og ta en kopp kaffe, mamma! roper Karin fra kjøkkenet. Den er klar.
Solveig tar en rask slurk, løper ut i korridoren:
Kom, pappa!
De går i stillhet et par minutter, før faren bryter den:
Er du sint på meg?
Nei, pappa, jeg er bare i en slags overgangsperiode. Jeg elsker deg!
Jeg elsker deg også, datter!
Hva er det største i verden?
Faren ser forvirret ut, men svarer likevel:
Det største i verden!
De smiler mens de går, men unngår å møte hverandres blikk.
Alt klart, pappa, jeg er på vei til timen. Jeg venter på deg til lunsj. Du lovte at vi skulle tilbringe helgen sammen.
Solveig tar snarveien, holder seg bak busker, og følger faren forsiktig. Hun håper han drar til jobben, men han tar en annen retning.
De går lenge uten at han ser seg tilbake. Til slutt stopper de ved et hus, faren stiller seg ved et tre, tar opp mobilen og ringer.
Kvinnen som svarer, kommer ut fem minutter senere. Solveig lener seg frem og tenker:
Hvor vakker hun er! Er hun viktigere for pappa enn mamma?
Kvinnen løper mot ham, kysser ham, og de holder hender mens de vandrer bort.
Området er ukjent og nesten øde. De går inn i et lite grøntområde, setter seg på en benk og snakker. Solveig ser på dem på avstand; samtalen virker alvorlig, men de ender med et langt kyss.
Hun ser på dem med en blanding av smerte og raseri.
De reiser seg og går tilbake til huset de kom fra. Kvinnen gir faren et siste smil, og han går mot døren, mens hun forsvinner inn i leilighetsbygningen.
Solveig står på sidelinjen, usikker på hva hun skal gjøre. Hun vil bare være alene med kvinnen og så vet hun hva hun skal gjøre videre.
Plutselig ser hun at farens elskerinne kommer ut av bygningen med en full søppelpose og går mot avfallsbeholderne. Solveig følger etter.
Hei! avbryter hun kvinnen mens hun kaster søppelet og snur seg for å gå hjem.
Hei! svarer kvinnen overrasket. Hva vil du?
Hvis du møter Eirik igjen, vil jeg ordne det for deg.
Hvem er du?
Forstår du ikke?
Hva vil du ha? spør kvinnen forvirret.
Jeg har sagt deg hva du skal gjøre, svarer Solveig, ta telefonen!
Kvinnen gir den fra seg.
Ring ham og si at du ikke skal komme tilbake. Jeg er hans datter, og han elsker mamma mi!
Hun gjør som sagt, og en stemme i telefonen høres:
Diana, hva skjer?
Eirik, vi må slutte å møtes.
Hvorfor?
Det vil ikke fungere. Du har familie, og jeg drar tilbake til universitetet etter studiene.
Diana, ok Eiriks stemme får et glimt av lettelse.
Slutt å komme, og ikke ring igjen!
Greit, Diana! avslutter han.
Når Solveig kommer hjem, spiser foreldrene middag i fred og snakker rolig.
Er du fornøyd? spør moren fra bordet. Skal du spise?
Ja!
Hvorfor er du så glad, egentlig? spør faren.
Pappa, elsker du meg? svarer datteren.
Ja, jeg elsker deg!
Og mamma?
Et kort øyeblikk av stillhet, så faren svarer med fast stemme:
Jeg elsker også mamma!
Jeg elsker dere begge! sier Eirik med et smil.
Hvis du vil lese flere historier, legg igjen en kommentar og gi en like. Det gir oss inspirasjon til å skrive mer.
