Greit, gutta, fisket kan vente, bestemte Einar og grep fiskesnøret. Vi må redde den småtulle.
Einar styrte båtkaien langs den rolige overflaten av Oslofjorden, mens passasjerene turister fra Oslo kastet fiskestengene ivrig i vannet. Dagen var helt perfekt: solen skinte klart, en mild bris tok tak i ansiktene, og fisken bít i flukt.
Einar, ser du noe som beveger seg der borte? ropte en av feriegjester plutselig, pekende mot horisonten.
Kaptajnen knipset med øynene og forsøkte å skimte i det fjerne:
Som en fugl nei, noe er merkelige.
Da båten kom nærmere, så alle på hverandre med store øyne. I vannet, kaum på overflaten, svømte en desperat katt som hadde havnet i trøbbel. Rød, gjennomvåt og fullstendig tappet for kraft.
Jøss! ristet Einar på hodet. Hvordan havnet den der? Kysten er hele halvannen kilometer unna!
Kanskje den falt fra en annen båt? foreslo en av turistene.
Eller strømmen tok den med, la en annen til.
Katten mjauet svakt og forsøkte å svømme mot båten, men kreftene var snart borte.
Greit, gutta, fisket kan vente, gjentok Einar og grep fiskesnøret. Vi må redde den lille.
Å få katten opp var ingen lett oppgave den skrek, klødde og kastet seg fra side til side. Til slutt fikk de den i nærheten av nettet, og klarte å løfte den forsiktig ombord.
Den er helt utslitt, sukket Einar mens han pakket den skjelvende katten inn i en gammel jakke. Hvor lenge har den vært i vannet?
Katten krøp sammen i et hjørne av dekket, med øynene store og redde. Den våte pelsen stod opp i alle retninger, og vibrissene vibrerte.
For en skjønn liten fyr, sa damen til en av turistene, og smilte. Den er fortsatt så ung.
Vi bør vise den til en veterinær, sa Einar bekymret. Hvem vet hvor mye vann den har dratt inn.
Veterinæren undersøkte katten og roet alle:
Den er frisk, bare sliten. Dehydrert og skremt men den holder på. Gi den ti dager med hvile, så er den som ny.
Skal vi prøve å finne eierne? spurte Einar.
Vi kan sette opp en annonse. Men det ser ut som om den er en gatemus. Kanskje den er hjemløs.
Einar tok katten med hjem. Hans kone Ingrid møtte den nye «gjesten» med varme:
Å, for en tynn liten fyr! Vi skal sørge for at du får seg mat!
De første dagene krøp katten under sofaen og kom kun frem for å spise. Etter hvert begynte den å utforske den nye boligen. Innen en uke mjauet den fornøyd da Ingrid strøk den på ryggen.
Du vet, sa Einar til Ingrid, kanskje vi skal beholde den? Det er usannsynlig at noen eier finner den.
Jeg er med, lo Ingrid. Jeg har alltid drømt om en kattunge. Hva skal vi kalle den?
Lykke, svarte Einar umiddelbart. Ikke alle får overleve et eventyr på åpent hav.
Katten, som hørte sitt nye navn, løftet hodet og mjauet høyt, som om den ga sitt samtykke.
En måned gikk, og Lykke var fullt integrert i familien. Den møtte Einar ved døren, sølte seg i Ingrids fang, og kravlet elegant etter fisk på kjøkkenet. Men vann unngikk den fortsatt den nærmet seg sin egen vannskål med stor forsiktighet.
Den har sikkert fått en psykisk traumatisk opplevelse, lovet Ingrid til naboene. Etter sånt er det forståelig.
Kanskje det er skjebnen som har blåst den vår vei? funderte naboen Tove Kristiansen. Den kom rett til oss.
Einar klødde Lykke bak øret:
Kanskje det virkelig var skjebnen. Heldig at vi dro på fisketur den dagen. For ellers
Den røde katten gned hodet mot hånden hans og mumlet fornøyd, som om den sa: «Alt blir bra. Jeg er med dere, for alltid.»
Einar og Ingrid nikket i stilhet.
Noen ganger blir en hjelp i siste liten til den mest uventede lykke. Noen ganger kommer redningshandlingen der du minst tror du trenger den, og ekte flaks svømmer rett mot deg. Hovedsaken er å gripe øyeblikket når noen trenger deg.
Det er i de stundene nye, overraskende kjærligheter finner veien inn i livet. Og selv om begynnelsen kan virke skremmende, så blir de sterkeste båndene ofte knyttet i de tøffeste tider.
Følg med for flere spennende historier og legg igjen en kommentar eller en tommel opp!
