Graviditeten er fem-seks uker, sa legen og slapp instrumentet ned i et brett før hun dro av seg gummihanskene.
Kommer du til å beholde barnet?
Jeg sa ingenting.
Førtito år gammel, og dette var fjerde barnet et barn jeg egentlig ikke ønsket meg. Pengene strekker liksom aldri til; vi lever fra lønn til lønn.
De eldste går fortsatt på videregående, den yngste skal begynne på barneskolen til høsten. Hun trenger jo både ny kjole, bluse og ny skolesekk, for ikke å snakke om skrivebøker og lærebøker… Og så dette!
“Jeg får snakke med Einar,” tenkte jeg. “Høre hva han sier.”
Jeg har vært hos legen i dag, fortalte jeg under middagen.
Ja vel? sa Einar og la fra seg gaffelen.
Det er visst graviditet, seks uker.
Han ble stille, tygde sakte, og kikket på meg.
Nei, men, da beholder vi det. Fire i alt to gutter, to jenter. Full pott.
Full pott? Men hva skal vi leve av?
Jeg nevnte alt de eldste trengte, fortalte om den yngste, alle utgifter vi hadde Jeg ble bare mer og mer sikker på at å få barn nå, i min alder, var galskap.
Jeg tar prøver for abort, sa jeg til slutt.
Etter at alle prøver var levert inn, følte jeg meg tom.
Det var leit å tenke på den lille i magen min. Jeg var sikker på at det var en jente lys, søt og rampete.
På vei til time på helsestasjonen sto jeg på trikken, tett i tett med andre. Jeg «ramlet» nærmest ut på holdeplassen, og en stropp falt av skulderen min. Først skjønte jeg ikke hva det var, men så skrek jeg opp det var remmen til veska. Noen hadde kuttet den.
Veska var borte, alle pengene og prøvesvarene med.
Det fantes ikke annet å gjøre enn å dra hjem. Noen prøver måtte jeg ta opp igjen, andre klarte jeg å rekonstruere.
Andre gang jeg skulle av bussen, falt jeg og skadet foten.
«Om jeg skal dit en gang til, brekker jeg vel nakken», tenkte jeg med overtroisk redsel.
Jeg bestemte meg. Dette barnet skal få leve. En underlig ro senket seg.
Svangerskapet gikk fint, og jeg fikk vite at det var en jente. Plutselig, på ultralyd nummer to, så legen noe urovekkende mulig Downs syndrom.
Du bør ta fostervannsprøve, sa hun mens hun fylte ut skjemaene.
Men du må vite at prøven kan være farlig for fosteret, det er risiko for spontanabort, eller infeksjon.
Jeg tenkte meg nøye om, men samtykket.
Da dagen kom, ble Einar igjen på venterommet mens jeg, skjelvende, gikk inn. Legen målte pulsen til babyen den var altfor høy.
Vi venter litt, konkluderte hun. Vi gir deg magnesium først.
De ga meg magnesium, sendte meg ut i korridoren for å roe meg.
Etter en stund ble jeg ropt inn igjen. Hjertet slo roligere, men nå lå barnet med ryggen til da kunne de ikke ta prøven.
Vi venter, sa legen. Kanskje hun snur seg.
Tredje gang var alt i orden: barnet lå rett vei, hjertet banket normalt.
Jeg fikk desinfisert magen min.
Det var varmt; vinduet sto vidt åpent. Sykepleieren fant frem alt av utstyr da plutselig en due flakset inn gjennom vinduet, suste stresset rundt i rommet og dunket inn i oss. Sykepleieren ble så forfjamset at hun mistet hele brettet. Alt raste ned på gulvet.
Jeg ble sendt ut i korridoren igjen.
Hva er det som skjer? spurte Einar bekymret.
En due, svarte jeg, og måtte le. Den laget jo kaos på hele legekontoret.
Vet du hva, sa Einar lavt. Dette kan ikke være tilfeldig. Nå går vi hjem.
Og det gjorde vi.
Den tiden som trengtes gikk, og jeg fødte en jente.
Nå er hun ti år gammel.
Lys i håret, søt og frisk og akkurat så rampete som jeg forestilte meg.
