Han hadde nådd sytti år, og hadde oppdratt tre barn på egen hånd. En av dem, en gutt, var den eneste som hadde holdt seg i nærheten av ham. Kona hans, Inger, hadde gått bort for tretti år siden, og han hadde aldri giftet seg på nytt. Ikke at han hadde prøvd han fant rett og slett ingen som passet, eller så var timingen aldri helt på sin plass. Hvor mange unnskyldninger man kunne finne på, men hadde det egentlig noen mening?
Det var jo ikke akkurat akkurat nå han hadde tid til å fundere over det. De to guttene, Kristoffer og Marius, var beryktede krangler og småutfordrere. Han flyttet dem fra skole til skole helt til en dag da de traff en dyktig fysikklærer på en videregående i Lillehammer. Læreren oppdaget at guttene hadde et klart talent for naturfag, og plutselig var alle krangling, slåsskamp og drama borte.
Datteren, Synnøve, var en annen historie. Hun hadde alltid slitt med å få kontakt med jevnaldrende, og skolepsykologen hadde allerede foreslått å ta henne til en psykiater. Men så ble det en ny litteraturlærer til som startet en skrivesirkel for aspirerende forfattere. Synnøve tok pennen i tak, og fra morgen til kveld skrev hun historier som snart ble publisert i skoleavisen, og senere i de lokale litteraturklubbene.
Kort fortalt gikk de to guttene videre på stipend til et av landets mest anerkjente universiteter, der de studerte fysikk og matematikk. Synnøve gikk inn på litteraturstudier. Da hadde han endelig ro i huset.
Plutselig merket han stillheten rundt seg selv ulvens hyling var borte. Han kastet seg over fiske, hagearbeid og oppdrett av griser på den store tomten ved elva som lå like bak hytta. Inntektene fra gården var anstendige, og han oppdaget snart at en ingeniør på et fabrikk i Oslo tjente langt mindre enn han selv gjorde på sine småforetak.
Det ga ham råd til å kjøpe rimelige biler til guttene, bidra til lommepenger og sørge for at de hadde anstendig klesstil. Men tiden ble knapt alt gikk med til å holde gården i stand og drive småhandel med lokal mat. Det likte han best. Ti år fløy forbi, og så nærmet jubileet seg: sytti år.
Han planla å feire alene. Guttene var nå gift, men jobbet på et hemmelig forsvarsprosjekt, så de kunne ikke komme på kort varsel. Synnøve reiste fra konferanser med forfattere og journalister, så han tenkte ikke å forstyrre dem med en invitasjon.
«En dag skal jeg gjøre det selv», tenkte han. «Det er ikke så mye å feire her, jeg er bare en gammel fyr» Han skulle gå en runde på gården, og så sitte ved kveldens ende med en flaske whisky, minnes Inger og fortelle henne hvordan barna hadde vokst opp.
Da dagen kom, sto han opp tidlig for å passe på grisene en spesiell fôring krever presisjon. På vei ut av huset, rett foran den stjerneopplyste engen, støtte han på noe merkelig midt i klaringen. En lang, avsidesliggende gjenstand var pakket inn i et kraftig presenning.
«Hva i all verden er dette?», mumlet han, da plutselig flere spotlights ble tent.
Lysene blafret over klaringen, og fra bak huset dukket en forvirrende gjeng opp. Det var guttene med sine koner og barnebarn, en håndfull slektninger, og Synnøve med en høy, brilletrukket mann ved navn Leif. Alle holdt de ballonger, blåste i små fløyter og trykket på knapper som sprutet høye, skingrende lyder fra luftkompressorer. Samtidig ropte de, viftet med armene og kastet seg rundt ham:
«Gratulerer med dagen, pappa!»
Han hadde nesten glemt den merkelige gjenstanden. Hva kunne de små rampene ha dratt med seg? Men de hindret ham i å gå tilbake til huset, der konene nå presset seg inn på kjøkkenet med festbordet.
«Stopp, pappa, stopp», sa Synnøve. «Skal jeg binde deg for øynene?»
«Ja, hvorfor ikke», svarte han, og lot henne trekke et tett stoff rundt bakhodet og snurre ham rundt.
«Hva har dere gjort nå?», spurte han.
«En gave til deg», svarte Kristoffer.
«Håper den er rimelig», protesterte han. «Jeg trenger ingenting.»
«Ingen grunn til bekymring, pappa», sa Marius. «Bare en lille, billig greie. En liten gest av takknemlighet.»
De førte ham til den innpakkede gjenstanden. Synnøve rev av presenningen, og plutselig skinte en skinnende Volvo 240 fra 1965 i det kraftige lyset.
Han mistet nesten pusten av overraskelse og falt nesten i gulvet, men noen tok tak i ham og satte ham på en stol.
«Åh, herregud, herregud», gjentok han.
«Ro deg ned, pappa», sprutet Synnøve vann i ansiktet hans. «Du har drømt om denne bilen hele livet ditt.»
«Men den er jo så dyr», klagete han.
«Den er ikke dyrere enn penger», sa Kristoffer.
«Kom, sett deg i setet, vi vil ta noen bilder», fortsatte Synnøve.
Han åpnet døren og prøvde å sette seg, men inne lå en eske av papp.
«Hva er det?», spurte han.
«Åpne den», sa Synnøve.
Inni esken stirret to små øyne på ham fra bunnen. Han trakk forsiktig ut en liten, fluffy kattunge og holdt den tett inntil seg.
«En ekte thai-katt! Akkurat som den vi hadde med din mor, Bente. Husker du den? Da du var helt liten, elsket du den så mye»
«Selvfølgelig, pappa», svarte barna i kor.
Han klarte ikke å sette seg i bilen. I stedet gikk han opp i andre etasje, inn på rommet sitt, og viste kattungen et bilde av Inger. Tårene trillet nedover kinnene hans.
«Ser du, Inger, ser du? Jeg klarte det. Dere har ikke glemt ser du?»
Barna lot ham ikke sitte alene lenge. Bordet under var dekket, og skålene løftet.
Synnøve lente seg innpå øret og hvisket: «Jeg er i fjerde måned, og vi har kommet på besøk med kjæresten min, Lars. Vi blir boende her en stund, for boken min kan skrives hvor som helst. Lars skal besøke foreldrene sine i New York om et par uker, og så skal vi gifte oss i den lokale kirken.»
«Er du grei med det, pappa?», spurte hun.
«Dette er som en drømmeforestilling», svarte han og kysset henne på pannen.
Kvelden gikk med i latter, småbiter av mat og minner. Alle hadde det fantastisk. Senere satt han ved gravsteinen til Inger, snakket med henne så lenge han ville.
Livet fikk ny mening, spesielt med den nye bilen. Han tenkte på å kjøpe seg noen nye klær, ta turen til Trondheim og bare kjøre rundt.
På sengen lå den lille thai-katten, som han kalte Tom.
«Tom», sa mannen, og gjentok: «Tom».
Tom malte og strakte seg så langt som sin lille kroppe rakk. Mannen la seg ned, strøk den varme, fluffy magen, og sovnet.
Neste morgen sto han opp tidlig igjen for å mate grisene, stelle i hagen og ta med fiskestangen til elva. På første etasje lå Synnøve og Lars og sov.
Guttene hadde dratt med familiene sine om morgenen, og stillheten senket seg igjen. Tom fulgte etter eieren, falt i grisefôret og knyttet seg fast i båtnettet. Så prøvde han å spise fiskefôret. Mannen lo og pratet med den luringen:
«Det er som om ungdommen har kommet tilbake», sa han og klappet Tom på ryggen.
Tom mjauet, krøp opp i mannens hånd og bet litt i fingrene med sine små tannene.
«Å, du luring», ropte mannen og lo.
Dette er ikke en dyp historie. Det er bare en påminnelse til alle som fortsatt kan besøke foreldrene sine:
Ikke vent på morgendagen. Kjør opp til dem i dag.
