Ole hadde nå blitt sytti år gammel og hadde oppdratt tre barn. Kona, Marit, hadde gått bort for tretti år siden, og han hadde aldri giftet seg på nytt. Han hadde ikke funnet noen, hadde ingen flaks det kunne vært skrevet en lang liste med unnskyldninger, men hadde det noen vits? Det var andre ting som tok opp all hans tid.
De to guttene, Eirik og Johan, var kranglete og var ofte i slåsskamper. Ole flyttet dem fra en skole til en annen, helt til de endte hos en dyktig fysikklærer som oppdaget at de hadde et naturlig talent for naturfag. Plutselig endte alle slåsskamper, krangler og problemer.
Datteren, Sigrid, hadde også sine vansker. Hun slet med å finne kontakt med jevnaldrende, og skolens psykolog foreslo at hun skulle til en psykiater. Så kom en ny litteraturlærer på skolen, som startet en skrivesirkel for unge forfattere. Sigrid ble hekta; hun skrev fra morgen til kveld, og fortellingene hennes ble først publisert i skolens avis og senere i lokale litteraturklubber.
Kort sagt: Guttene fikk stipend til et prestisjefylt universitet med fysikk og matematikkfakultet, mens Sigrid begynte på et litteraturstudium. Ole stod igjen alene. En stille ro senket seg over ham, som en ulvejakt i fjellheimen. Han tok opp fiske, hagearbeid og svinehold. Heldigvis hadde de en stor tomt ved elva Numedalslågen, og han tjente anstendig penger. Det viste seg at en fabrikkingeniør tjente mindre enn han selv gjør som småbruker, så han kunne endelig hjelpe barna sine med å kjøpe rimelige biler, gi dem en liten lommepenger og kjøpe anstendig klær.
Men tiden ble enda knappere. Alt han brukte på gården, på handel med grønnsaker og på fiske. Det passet ham likevel. Ti år fløy forbi, og jubileet nærmet seg sytti år. Han planla å feire alene. Guttene hadde egne familier og var opptatt med et topphemmelig prosjekt for forsvarsdepartementet, så de hadde ikke tid til et weekendbesøk. Datteren var stadig på forfattersymposier. Ole tenkte:
Jeg feirer alene. En flaske whisky, en tur i hagen, så tenker jeg på Marit og forteller henne hvordan barna har vokst.
Den store dagen kom. Ole sto opp tidlig for å passe på grisene. Det var en spesiell fôring som skulle gjøres. Da han gikk ut på den opplyste engen foran huset, så han noe merkelig midt på engen en lang, innpakket gjenstand i et lerret.
Hva i all verden er dette? mumlet han, da plutselig flere søkelys slo på engen. Lysene avslørte Eirik, Johan og deres koner med barnebarn, samt Sigrid som kom med en høy, brillekledd mann. Alle holdt ballonger, blåste i fløyter og trykket på høytlytte luftkanoner. De ropte og vinket:
Gratulerer med dagen, pappa!
Ole glemte helt den merkelige gjenstanden. Familien omringet ham, mens konene hans stormet inn for å dekke bordet.
Stå, pappa, stå! sa Sigrid. Skal jeg binde deg for øynene?
Gjerne, svarte han.
Hun viklet et tett teppe rundt bakhodet hans og vred ham flere ganger rundt. Ole spurte:
Hva har dere gjort nå?
En gave til deg, svarte en av guttene.
Håper den er billig? spurte Ole bekymret. Jeg trenger ingenting.
Ikke bekymre deg, pappa, sa en annen. Bare en liten greie, et tegn på takknemlighet.
Sigrid tok av seg teppet. Musikk fra høyttalere fylte luften, trommeslag og latter. Barna rev bort lerretet, og under lyset fra søkelysene skinte en klassisk Volvo PV544!
Ole falt nesten av overraskelse, men ble fanget og satt på en stol. Han gjentatte seg selv:
Å, herregud, herregud!
Slapp av, pappa, sprutet Sigrid vann i ansiktet hans. Du har alltid drømt om den bilen.
Men den er jo så dyr, protesterte han.
Ikke dyrere enn livet, svarte en av guttene.
Kom, fortsatte Sigrid. Sett deg i førersetet, vi skal ta bilder.
Da han åpnet døren, stod en enkel pappeske på setet.
Hva er dette? spurte han.
Åpne den, sa Sigrid.
Han trakk av lokket. Fra bunnen så to små øyne opp på ham. Han tok forsiktig ut en liten, fluffy kattunge og holdt den tett inntil seg:
En ekte thai-katt, akkurat som den vi hadde med Marit. Husker du? Bomm, du likte den sånn i barndommen
Ja, husker vi, pappa, svarte barna.
Han satte seg ikke i bilen. I stedet gikk han opp til andre etasje, til rommet sitt, og viste kattungen et bilde av Marit. Tårene trillet nedover kinnene hans:
Ser du, Marit, ser du? Jeg klarte det. De har ikke glemt deg ser du?
Barna lot ham ikke være alene så lenge. Bordet under dem var dekket, og skålene løftet. Sigrid hvisket i øret hans at hun var i fjerde måned med sitt forlovede, som var på vei for å bo hos dem. Hun skulle bli boende, for skrivingen hennes kunne gjøres hvor som helst, og faren hennes, forlovede, skulle reise til USA for å besøke sine foreldre før de giftet seg i den lokale kirken.
Er du med på det, pappa? spurte hun.
Det føles som en drøm, svarte Ole og kysset henne på pannen.
Dagen gikk med prat, småspising, drikke og minner. Om kvelden satte han seg ved Marits grav og snakket lenge med henne.
Livet fikk en ny mening, spesielt med den gamle Volvoen i bakhuset. Han tenkte på å kjøpe nye klær, ta en tur til den store byen Oslo og bare nyte øyeblikket. På sengen lå den lille thai-kattungen.
Tomme, sa Ole og gjentok navnet. Tomme.
Katten malte og strakte seg. Ole la seg ned, strøk den varme, myke magen, og sovnet.
Morgenen kom tidlig. Grisene måtte mates, hagen krevede omsorg, og fisket i elva ventet. Ned i stuen lå Sigrid med sin forlovede. Guttene hadde dratt av sted med familiene sine, og roen senket seg igjen. Tomme fulgte ham tett, falt i svinematbingen og viklet seg inn i garnet på båten, prøvde å spise fiskeåte. Ole lo og snakket med den lille luringen:
Som om ungdommen kom tilbake, sa han og strøk den på ryggen.
Tomme mjauet, grep tak i hånden med sine bittesmå klør.
Å du luring, lo Ole.
Dette er ingen historie uten mening. Det er en påminnelse til alle som ennå kan besøke sine foreldre:
Vent ikke på i morgen. Ta turen i dag.
Livets viktigste gave er tiden vi deler med dem vi elsker. Kun ved å leve i nuet får vi virkelig forstå at kjærligheten aldri forsvinner, den bare blir til nye minner som varmer hjertet resten av livet.
