Godhet i testamentet
Åh, Ingeborg! Du kom i grevens tid! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger!
Jeg satte handleposen, som var så tung at armene verket, ned på benken utenfor leilighetsinngangen og sukket dypt.
Hva har skjedd, Ragnhild?
Rolig, Ingeborg! Husk høflighet fremfor alt, spesielt mot de eldre. Selv når de er vriene. Og Ragnhild Halvorsen var kjent over hele strøket for sitt temperament. Man måtte nesten lete etter en mer kranglete kvinne.
Men kvinne var hun. Hun kranglet nemlig med upåklagelig høflighet, men kunne drive hvem som helst til vanvidd.
Kjære deg, du tar feil.
Jeg er ikke din kjære!
Så synd! I mine dager var det en dyd for kvinner å være milde, men nå til dags Hva kan man si en tapt generasjon! Men kan du likevel være så snill og plukke opp etter hunden din?
Og hvis ikke hva da?
Da skal hele strøket vite om deg!
De som ikke tok slike advarsler på alvor, merket fort at Ragnhild mente alvor. Og hun forklarte aldri med ord, det var handlingene som talte. Den som hadde frekket seg til mot henne, dukket ofte opp allerede morgenen etter på hennes berømte «tavle for skam».
Hvert stativ, tre, lyktestolpe og oppslagstavle ble brukt til å henge opp lapper, alltid med bilde og teksten: «Disse er vi ikke stolte av». Etterfulgt av et beskrivelse på hvilken regelbryting synderen hadde stått for. Trykkeriet lært av naboen gikk i ett, og med både god pensjon og litt hjelp fra familien kunne hun kjøpe papir i store kvanta. For Ragnhild mente sitt høyeste kall var å skape orden i nabolaget. De små bøtene hun før eller siden fikk i retten for nabolagsopphengingen, tok ikke motet fra henne. Hun stilte lydig opp, nikket høflig til både dommere og tilskuere og ba alltid unnskyld for å stjele deres dyrebare tid. Nå var hun ikke bare en plageånd, men heller et uunngåelig onde eller en velsignelse, alt etter hvem du spurte.
Innimellom fikk hun faktisk ros. Som den gangen bydelsledelsen endelig fikk fikset overvannssystemet, mye takket være henne. Det kostet ti år av hennes liv, utallige runder med kommunale sjefer og mange søvnløse netter. Men da det endelig ble ordnet, sluttet folk å se på henne som bare en kranglefant. Bileierne, som ikke lenger måtte vasse i våte biler etter hvert regnskyll, smilte vennlig til henne når de så Ragnhild med sine ark under armen. Alle husket sine egne «synder» og pustet lettet ut hvis de slapp unna.
Ragnhild gikk hardt ut mot hundeeiere som ikke plukket opp etter seg og barnemødre som lot barna løpe løpsk mens de selv tok en øl på benken, mot folk som ikke betalte barnebidrag eller lot alkoholen styre hverdagen. Mot alle som ikke brydde seg noe særlig om fellesskapet og levde etter sine egne regler, uten omtanke for andre.
Men langt fra alle var fornøyde med henne. En kveld vendte mørket seg mot Ragnhild. Da hun var på vei hjem etter å ha besøkt søsteren sin, ble hun overfalt i en bakgate. Hun ble slått, men noen jaget vekk røverne. Hun mistet ikke kamplysten den vokste bare. Hvis noen gikk så langt for å stoppe henne, måtte det være fordi hun gjorde noe riktig!
Blåmerkene forsvant, men det bruddet i beinet grodde aldri helt som det skulle. Hver gang været skiftet, verket det.
Men én ting vet jeg jo jeg trenger ikke værmelding. Kneet forteller meg om jeg bør ta med meg paraplyen. Er det ikke vakkert?
De skyldige ble funnet raskt. De ble satt grundig på plass, for det var ikke bare hvem som helst som hadde tapt ansikt mot Ragnhild i rettssalen. En bivirkning var at Ragnhild nå hadde sterke bånd til nabolagets politibetjenter og en etterforsker. Hun ringte ofte:
Ola, jeg trenger deg! og Ola, med barten og de brede skuldrene, den ferske leilighetsnaboen hennes, stilte opp. For hele hans familie hadde Ragnhild allerede vunnet over på sin side, selv hans mor som han egentlig var livredd. Hun hadde nemlig forklart moren vennlig, men bestemt, at det ikke lenger var hennes oppgave å stadig ordne sønnens lommetørkle og nesesnyting når han var voksen.
Det førte til sjeldnere besøk og pustet rom inn i Olas familie. Takknemligheten til Ragnhild vokste nesten mot det uendelige.
Som sosialarbeider i Oslo hadde jeg, Ingeborg, naturligvis hørt om Ragnhild og hennes metoder. Det var derfor jeg ble overrasket da jeg så henne gråte på benken.
Hvorfor gråter du?
Ingeborg din klient… Guro hun er borte.
Hva sier du?! Jeg kastet et blikk opp mot vinduet hennes.
Ola er der. Guro gikk bort i natt.
Jeg sank sammen på benken. For en dag! Morgenen hadde begynt med et sprukket vannrør, barna kom for sent på skolen, og så røk jeg og Sigurd uklar over den hersens lyspæra som skulle vært skiftet. Elsker ham, beundrer ham mine venninner sier jeg er heldig som har mann som ikke drikker, røyker, elsker både meg og barna, og tjener bra men han bor jo med meg. Noen ganger må man få det ut som i dag. Selvfølgelig det var en bagatell. Lyspæra kunne jeg jo ha byttet selv.
Alderen kanskje? Eller bare idioti? Så mye styr for ingenting! Og så… plutselig dette. Guro bestilte kattemat av meg i går i dag finnes hun ikke mer.
Jeg hikstet og brøt fullstendig sammen. Ragnhild la et rent, hvitt lommetørkle i fanget mitt.
Så likt det jeg fikk av Guro til jul!
Til deg, Ingeborg! En liten gave, takk for alt du har gjort!
For en skjønnhet! Og broderi til og med! Mine initialer? Slike skal ikke brukes til å pusse nesa med!
Det er bare et lommetørkle. Jeg skulle gjerne gitt deg noe større, men uføretrygden mi strekker ikke langt.
Min bestemor sa alltid at den beste gaven er å bli husket.
Hun var vis, din bestemor. Er hun i live?
Nei. Jeg har ikke slekt igjen. Bare Sigurd og barna.
Synd… Skjønner du meg rett bortsett fra en niese eller to som spør om jeg ikke snart vil ha «hvit tøffel» og bli borte, så er jeg bare ensom. Om du har barnebarn og barn, er det vakkert. Jeg ble sittende alene alle i slekta visste alltid best hvordan jeg burde leve. De mente godt, men resultatet ble at jeg sitter her alene. Kattene mine er min trøst, men slekta hater dem. De trengs ikke, sier de. De havner på søppeldynga når jeg dør.
Aldri i verden!
Jo, Ingeborg. Du kjenner dem ikke.
Og jeg vil ikke kjenne dem! Vet du hva?
Hva da?
Testamentér kattene dine til meg!
Hvordan skulle det gjøres?
Katter er eiendeler. Du kan skrive dem inn i testamentet til meg! Da er de trygge. Ordentlig godhet etter testamentet. Ingen får lov å skremme dem bort!
Du er en engel, Ingeborg! Jeg hadde aldri tenkt på det! Men det er jo en byrde!
Slike skatter kaller man vel ikke byrde? Som det heter: Uten katt, ingen latter! Jeg lo og klødde den gamle katten Sjur bak øret. Min andre hånd var opptatt med Sofie, som maste etter kos.
Sjur hadde vært hos Guro i ti år, Sofie bare et halvår, etter at Ragnhild fant henne sulten utenfor Rema, og plasserte henne hos Guro med tydelig beskjed:
Guro, dette klarer du! Jeg har allergi men hun er så liten og sulten. Se på henne, hvordan kan noen kaste ut noe så nydelig?
Ragnhild, jeg tar henne for din skyld for siste gang! Sjur han var forresten din gave også! Men tredje katt går ikke, økonomien min tåler det ikke.
Slik ble Sofie værende hos Guro. Men plutselig, for bare noen uker siden, oppdaget Guro at Sofie slett ikke var noen Sofus:
Søte Sofie, men du er visst ikke han, men hun! Og du har fått kattunger! De er nydelige, jenta mi! Sjur, skjerp deg, du er ansvarlig nå!
Sjur ble mirakuløst en god far, og hver gang jeg var innom lo vi av våre feilslåtte katteskills. Hvordan skjønte dere ikke at hun var drektig?
Trodde hun bare la på seg! lo Guro med tårer.
Kattungene jeg hjelper deg å finne hjem! Jeg har stor hage, og går ikke det kan alltid Ragnhild hjelpe!
Nå, plutselig, kom jeg til å tenke på de små kattungene. Jeg spratt opp.
Hva gjør jeg sittende her? De er jo sultne…
Jeg hentet arven min samme dag. Ola bar kurven hjem for meg.
Kan jeg få en av kattungene? Barna har mast om kjæledyr, men mamma har alltid nekta…
Selvfølgelig! Hvem vil dere ha?
Den rød-oransje.
Da får du den når den klarer seg selv!
Tusen takk.
Bare hyggelig… Men hvem ordner alt det praktiske? Familien?
Nei. De har ikke tid, sier de, vi må ordne det selv.
Hjertet mitt sank. Hvordan kunne de?! Men jeg satte kursen hjemover, besluttet: Jeg skal sørge for at Guro får en ordentlig avskjed. Vi har kjent hverandre i mer enn fem år. Noen ganger er det alt som skal til for å bli nære venner.
Da jeg låste porten og gikk inn i hagen, ble jeg stående foran familiens gamle hus midt i byen. Bygget av min bestefar, huset fylte oss med varme om vinteren, sval luft om sommeren. Her var det hjem, fordi menneskene lagde det slik.
Hvordan kan noen la være å ta vare på hverandre? Jeg forstår ikke å ikke bry seg om slekt og familie…
På kjøkkenet luktet det godt, barna lekte og lo, Sigurd så bekymret på meg.
Ingeborg, jeg har skifta lyspæra og skrudd fast krana i drivhuset. Ikke gråt mer nå!
Jeg skal prøve hikstet jeg og tørket nesen.
Hva har du der? Han tok kurven min. Tunge saker!
Det er katter… Jeg lente meg mot skulderen hans Familien vokser…
Hva?!
Se! åpnet jeg kurven, og barna hveste av glede. Sigurd måtte hysje på dem.
Kattene fant seg til rette fort. Sjur bar inn mus for å vise takknemlighet. Han aldri glemte gamlehjemmet med Guro, og dro dit av og til. Flere ganger satt han på lønna utenfor vinduet til Guro og mjauet sårt. Nabokjerringer klaget ikke; alle forstod savnet etter eieren.
Noen ganger satt Sjur der i timevis. Kom sent eller ikke i det hele tatt. Da kunne jeg skjelle mildt:
Nattdyr! Jeg skal tross alt på jobb i morgen!
Sjur strøk seg mot beinet mitt, og gikk patrulje rundt familien, før han til slutt la seg hos Sofie og kattungene.
Vi tok farvel med Guro med blomster og varme ord. Jeg ble rørt av hvor mange som kom til begravelsen.
Hvem er alle disse? spurte jeg Ragnhild, som hjalp til med kaffen.
Elever. Hun underviste i fysikk og jobbet som privatlærer til synet sviktet. Hun etterlot seg mange, og hun var alltid et godt menneske…
Ja, jeg vet…
Dager og uker gikk. Om nettene sto jeg opp for å slippe inn Sjur og tenkte på hvor fort tiden går… Jeg visste nå hvorfor nervene sviktet og hvorfor jeg følte meg rar om morgenen. Helt nytt liv var på vei. Jeg holdt det hemmelig, til og med for Sigurd. Men jeg kjente på en ny ro.
Noen netter strøk jeg kattungene over ryggen, og hvisket til Sofie:
Snart blir jeg mamma igjen, er det rart man er litt redd? Men jeg klarer det vel?
Sofie malte, Sjur kom løpende og jeg lo. Huset er fullt av hjelpere, dette får vi til!
Men så begynte Sjur å forsvinne. Hele to døgn borte. Jeg var oppriktig bekymret, lette i hagen til Guro, men ingen hadde sett ham.
Ingeborg, legg deg. Han finner veien hjem prøvde Sigurd.
Men jeg klarte ikke. Det skulle bli regn hvor var han nå?
Omsider kom han, sent en natt, og begynte å løpe rundt huset og mjauet så hjerteskjærende at man skulle tro hele byen hørte. Men vi hadde stengte vinduer på grunn av frosten, så alt inni var stille unntatt Sofie, som reagerte på Sjur, vekket meg, og dro de små neglene over beinet mitt.
Au, Sofie! Hvorfor klorer du meg?
Samtidig hørte jeg Sjur utenfor og kjente den svake lukten av brann.
Sigurd! Barna! Det brenner!
Jeg fikk grabbet med meg kurven med kattunger ut, og vi kom oss ut i tide. Naboene tilkalte brannvesen og de fikk slukket det raskt. Da det var over, satt vi samlet utenfor; barna, kattene, Sigurd og jeg.
Husene deres er trygge! Godt dere våknet i tide! sa brannmannen.
Takk… jeg klemte Sofie.
Hvordan har du det? Sigurd tok rundt meg Er du sikker på at alt er bra?
Da la han hånden på magen min.
Så du vet?
Jeg er vel mannen din! Vi har to nei, snart tre barn! Tror du ikke jeg merker hvordan du har det? Slapp av. Vi ordner alt sammen. Vi har huset og katter nok!
Jeg ga ham katten, kattungene til barna, så sto jeg et øyeblikk på trappa med blikket mot himmelen.
Takk, Guro, for alt det gode du ga. Takk…
