Å, Turid! Endelig! Jeg begynte å tro at vinden hadde tatt deg! Margrete Pedersen åpnet døren og omfavnet søsteren med et sukk av lettelse. Jeg er helt fra meg, hodet snurrer. Jeg vet ikke opp eller ned!
Pust med magen! Turid Pedersen gled majestetisk inn i entreen, like rolig og urokkelig som en steinblokk på fjell. Er hun hjemme?
Nei! Hun pakket barna i bilen og dro av gårde i morges! Margrete kastet ut med armene, fortvilt. Hun nekter å høre etter, det eneste hun snakker om er kjærligheten!
Men Margrete, hør nå. Jenta flyr ut av redet, hva forventer du? Sett deg rolig ned og fortell meg alt, så ser vi om vi finner noe fot å stå på.
Turid seilte inn på kjøkkenet og satte seg til rette mens hun betraktet søsteren brygge te.
Skyll kjelen med kokende vann, Margrete! Hvor mange år har jeg ikke maset om det?
Margrete skvatt, grep vannkokeren, snudde seg og brente seg selvsagt på øreflippen.
Å, kjære vene. Du har aldri vært særlig hendig. Slapp av, la meg ta over! Sett deg, før du skader deg ennå verre.
Turid tok over tevannet, brettet opp ermene og rørte rundt med bestemt hånd.
Slik skal det gjøres. Nå, sett deg og fortell alt, ikke utelat en krumme. Hvem er han? Og hva i alle dager tenker Lene på?
Margrete foldet hendene rundt koppen. Hvordan forklare Turid hvorfor dette gnagde sånn? Mannen Lene hadde dratt med hjem, han var jo hyggelig. Ikke alkoholiker, eller sær av noe slag han hadde til og med skrudd sammen den lekke kranen på null komma niks, bedre enn noen rørlegger på evigheter. Han hadde et eget verksted riktignok, men det var i alle fall en jobb. Allikevel ble hun mistenksom hvor ofte hjelper en bilmekaniker en fremmed kvinne gratis midtvinters på Grünerløkka? Og deretter kommer på besøk hver helg i et halvt år? Lene hadde altså mistet vettet. Hva med barna? Hva med henne selv, moren? Var det ikke nok å ha blitt alene én gang?
Alt dette rant ut av Margrete, som en foss om våren, mens Turid lyttet og nikket med rynket panne.
Margrete hadde alltid vært halen på Turid, som moren sa. Etter at faren døde, knuget moren seg til det hun kunne. Hun jobbet på Rodeløkka Syfabrikk til natten og lot Turid oppdra lillesøster.
Du er stor jente nå, Turid. Du må hjelpe til!
Aldersforskjellen var åtte år; moren lo først da hun skjønte hun var gravid igjen, for det var tøffe tider. Men hun beholdt barnet med visshet om at de sammen, hun og døtrene, skulle klare det. Margrete var spe og svak i starten, liggende syk i lange tider. Turid passet på med engleomsorg, lærte henne å lese og skrive lenge før første klasse, hvorpå Margrete tilbrakte halve året hjemme, svekket igjen. Men moren sa alltid:
La henne få tid. For sårbar, men hun vil blomstre, skal du se.
Turid sørget for vitaminer og lunkent melk med skinn, tvang det i Margrete hver dag, steinhard i blikket.
Jeg hater melk! Den fæle hinnen…
Ikke vær pysete! Du trenger det, kjære deg!
Med tiden fikk Turid rett. Margrete kom seg, og skolegangen gikk som en dans. Da Margrete kom inn på lærerhøyskolen, utbrøt moren til Turid som akkurat hadde giftet seg:
Hva gjør vi nå, da?
La henne studere videre, sa Turid. Synd å la et slikt hode gå til spille.
Alle bidro, stipendene strakk ikke langt, men fysisk nærhet veide opp. Da moren fikk kreft, måtte Turid ta tak, kontant som alltid.
Du gjør ingenting, du tannhjulene skal snurre videre! Jeg ordner resten.
Margrete rakk nesten ikke si ordentlig farvel, tårene satt langt inne, men en kveld sto hun på kjøkkenet med farens gamle tresleiv i tennene og skrek lydløst i mørket.
Da moren døde, var det Turid som holdt alt sammen og organiserte flytting og deling av boligene. Margrete fikk en ettroms på Sandaker, nær søsteren.
Det er godt dere bor nær hverandre, sa Turid og sparket i veggene for å sjekke holdet. Ingen fremmede får røre bygget. Her skal alt gjøres systematisk! Jentene mine fikser.
Turid var anerkjent bas i bygningsbransjen, hun drev eget firma til tross for økonomisk kaos.
Klarer ikke alt, men får man barn, så får man, sa hun og lo nervøst.
Så kom det generasjonskløft og flere bekymringer. Margrete giftet seg, på tross av søsterens skeptiske magefølelse for den blide, varmblodige Tom. Men han vant Turid over med tiden, særlig fordi han var så hengiven med døtrene.
Han diller og daller med jentene, altså. Helt feil! De må læres opp til å stå på egne bein.
Margrete nikket som alltid av gammel vane, men tenkte med litt ømhet at Turid kanskje, innerst inne, savnet en partner som faktisk lekte med barna.
Turid måtte etter hvert takle at sønnen kom ut av kurs og sendte ham inn i militæret. Han blomstret under disiplin en soldat med mors styrke, smilte han.
Men så var det datteren som plutselig var gravid som attenåring. Turid falt tungt ned i sofaen.
Nå er det vel bare å planlegge bryllup.
Han vil ikke gifte seg…
Det gjør vi noe med! Barnebarnet skal ikke vokse opp farløst!
Og med Turid på laget ordnet det seg. Hun skaffet dem ny leilighet.
Bo her, og vær stille som mus!
En tid var det ro i huset, men det gikk ikke lenge før nye bekymringer vokste frem denne gangen var det Margretes barnebarn. Solrike, sterke og ivrige jenter som lekte i hagen på Torshov.
De er så forskjellige! Siv, blek og stille som meg, men Line, brennende som faren. Hold øye med den jenta, sa Turid.
Siv og Line gikk i samme klasse lettere slik for timide Siv som slet faglig, for Line var skolelys og dro søsteren med seg.
Så, brått, døde Tom i en trafikkulykke. Margrete ble en skygge, og jentene valgte til slutt å flytte inn på mors soverom om natten for å gi henne et snev av varme og nærhet.
Igjen grep Turid inn, i sin stødige, strengende stil:
Du vil la barna stå igjen uten mor nå? Se på dem! Tro på familien, Margrete.
Livet trengte seg gjennom mørket. Margrete begynte å smile, riktignok ustøtt, men barna merket forandringen.
Så, som fra intet, falt begge døtrene pladask for noen i slutten av videregående. Siv bestod prøvelsene med fatning hun tørket tårer og sa:
Det får være grenser, akkurat som tantesier.
Line derimot, var oppsatt på sitt.
Jeg elsker ham!
Turid raste og presset henne med direkte spørsmål. Line svarte frekt, uredd for sin tante, og satte et krav til kjæresten:
Vil du ha meg, så må du fri. Ellers får du holde deg borte.
De giftet seg året etter. Margrete gråt på bryllupet, Turid bet tennene sammen. Lykke til? Ja vel, men alt for tidlig, synes hun.
Barn nummer én kom først to år senere. Line studerte, jobbet og fikk god hjelp av familien. Da andre barnet var på vei, var hun allerede blitt økonomiansvarlig hos svigerfaren, som satte pris på henne.
Dyktig og våken, akkurat det vi trenger i firmaet.
Samtidig vokste husholdningen og økonomien betydelig takket være Lines og Serges store arbeidsvilje. Alt virket for godt til å være sant, og Turid mistenkte at lykken en dag ville sprekke.
For glatt, dette. Line blir for bøs, så er det du, Margrete, som må fikse alt.
Men Margrete delte stadig mindre med søsteren, for alle kommentarer ble til kritikk Turids egne barn hadde også sine utfordringer.
Så, plutselig oppdaget Line at Serge var utro med en annen kvinne, Lisa, gravid med hans barn. Dramaet utspant seg på en benk ved Birkelunden lekeplass, med frost i luften og sugende skyggespill i snøen. Lisa konfronterte Line uten smil, kun krav om at Serge skulle være far.
Line lo tørt og sendte motstanderen avgårde, men innvendig var det som et lodd slo henne til jorden. Dagen etter spurte sønnen om hun gråt. Nei, bare litt rusk i øyet, svarte hun.
Serge innrømmet alt med skuldertrekk. Skilsmissen ble brutal, som et isbad, og Margrete hjalp Line med guttene, mens Turid stadig vekk gikk over streken i innblanding.
Hun burde vært hjemme med barna, ikke løpe etter en ny mann!
Ta deg sammen, Turid. Hun står på egne bein.
Men så dumpet Leif opp på dørstokken. All frykt samlet seg i Margretes bryst.
Hva nå? hikstet Margrete.
Du må få inn litt vett, ellers går det galt. Du vet aldri med slike menn…
Etter utallige diskusjoner tok Turid saken i egne hender. Hun ringte Line og sa:
Mamma er dårlig, kom hjem NÅ!
Uten å nøle la Line avgårde gjennom Oslos lysslukte gater. Hun så for seg de gamle nettene med morens marerittrop og frykten boret i brystet.
Da hun kom inn, ventet både mor og tante. Turid truet med å ta barna.
Men denne gangen nådde Lines tålmodighet bristepunktet. Hun reiste seg rolig, så Turid i øynene:
Dere har lett for å glemme deres egne problemer når dere ordner opp i mine. Jeg klarer meg fint. Og forresten, jeg er ingen syndebukk. Kvinne eller ikke, jeg setter grensen nå. La meg og barna være.
Torden i rommet, Turid spratt opp fra sofaen:
Hvordan våger du?!
Fordi jeg er voksen. Og jeg tar ansvar. Jeg er lei av å bli tråkket på.
Margrete avbrøt med et klynk, tok seg til hjertet og segnet langsomt ned på gulvet. Panikken rev i rommet. Line grep telefonen, ropte etter ambulanse.
Neste dag, på Akershus universitetssykehus, samlet familien seg. Turid famlet etter ord, men Line nikket tørt avgjørende.
Unnskyldning godtatt.
Line…
Ikke si mer nå. Bare viktig at mamma blir bra.
Margrete hentet seg inn igjen, og for første gang sa hun bestemt at hun ikke orket flere moralske tirader om døtrene. Turid ble senere roligere, men lærdommen satt. Da Line og Leif endelig giftet seg, var det Turid som først ropte:
Skål for kjærligheten!
Etterhvert ble roller byttet om. Line tok seg av Turid da sykdom rammet. Leif kjørte henne til sykehuset, så lenge hun kunne gå selv. Hun og Leif delte en sær, stilltiende respekt, og da alt stilnet og Turid lå i sengen, tok Line hånden hennes og fikk høre:
Du har fått tak i en mann med stor M, Line! Ta vare på ham. Hørte du?
Ja, tante. Jeg lover.
Og det var Line som holdt Turids hånd den dagen hun forsvant stille. Det siste ordet, en takknemlig hvisken:
Takk.
