En morgen våknet Synnøve til at mannen hennes, Søren, kom inn i soverommet, smilte og hvisket i øret:
God morgen, Synn.
Han begynte å humre og krøllede seg sammen igjen i sengen. Synnøve lå stille, fryktfull, med en iskald følelse i kroppen. Hva hadde skjedd? Hadde noe gått galt, eller var alt som før?
Søren gjespet og sa:
Synn, du er så kald, jeg kan nesten ikke sove. Alt er i orden? Det er sommer, men du fryser under dynen. Jeg lager te.
Han vandret mot kjøkkenet, nynnet en munter melodi. Synnøve lå en stund til, reiste seg så sakte, gikk på badet med føttene som bly. En hvit susen dundret i hodet hennes kanskje en kopp te ville hjelpe.
Da han kom tilbake, spurte han om en pannekake. Synnøve så på ham med et tungt blikk.
Du kalte meg Ylva i morges.
Hva? svarte Søren forvirret.
Jeg hørte deg si Ylva. Du er ikke lurt som en fjellrev, men du har såret meg med dette navnet. Jeg skal gå på jobb sulten.
Synnøve vandret rundt i leiligheten, vasket blomster, stekte en pannekake, kledde seg raskt og dro til Søren på kontoret. Kanskje hun bare hadde hørt feil Ylva, Synn kanskje det bare var en drøm.
I resepsjonen stod en ny sekretær, Ingrid, med røde krøllete hår og et stort smil.
Søren Ytterstad er opptatt i dag, men jeg kan sette deg inn på neste uke.
Nei, skriv meg inn på en tid umiddelbart, sa Synnøve brått.
Unnskyld? spurte Ingrid med øyne som vokste enda større. Hvem er du?
Jeg er Synnøve, Søren sin kone. Gå bort, jeg har nok av folk som prøver å komme seg inn.
Da hørte de Søren sin stemme fra høyttaleren:
Synnøkken, kan du bringe meg kaffe?
Synnøve sukket.
Så gjør jeg det.
Søren ropte da hun kom inn med en kaffekopp og en pannekake:
Her er kaffen, og pannekaken din. Du får ekteskapserklæringen i posten. God appetitt.
Hva skjer her? ropte han, rasende som en heks på sopelime.
Hvem er denne sekretæren med det røde håret? Hvorfor har hun ikke brettet håret? En så velrenommert tannlege, men en så vulgær sekretær, det er absurd, tenkte Søren.
Stopp, Synn. Jeg orker ikke flere krangler. Jeg tar en uke på hytta og venter til du roer deg.
Synnøve svarte kaldt:
Det er for sent. Jeg tåler ikke svik. Jeg vil vite hvorfor.
Søren nikket tungt, tok en slurk av kaffen og mumlet:
Ingrid sluttet. Jeg fikk Ylva på hennes anbefaling.
For en måned siden? spurte Synnøve.
Ja, og du fikk aldri vite det. Jeg trodde ikke Ylva ville bli hos meg lenge, men hun gjør en god jobb.
Ikke bare på jobben?
Ja, også hjemme.
Synnøve reiste seg, sa at hun skulle pakke sine eiendeler og flytte. Søren prøvde å overtale henne til å bli, men hun var fast bestemt. Hun ville ikke høre sitt eget navn fra ham lenger.
Synnøve vendte seg tilbake til foreldrehuset i en liten landsby utenfor Oslo. Huset, en gammel tømmerhytte, var fullt av minner og en muggaktig lukt. Vennen hennes, Nina, kom på besøk.
Du kan ikke bli her, Synn. Selg huset, ta opp lån, flytt til byen. Det finnes andre muligheter.
Jeg klarer ikke, men kanskje du kan?
Du kan bo i skapet til søsteren din til høsten, foreslo Nina. Men Synn avfeide ideen.
Synnøve åpnet alle vinduene, pustet inn den friske luften som minnet henne om barndommens somre på hytta. Hun tenkte på å hyre et lag med håndverkere for å rive opp hagen. Hun hadde spart opp noen tusen kroner fra da Søren åpnet en privat klinikk.
Nina mumlet:
En god mann, men du har lidd nok.
Synnøve nikket, men innså at smerten var for tung.
Etter hvert dukket naboen, en eldre mann med en traktor, opp. Han hadde mistet sin gris, Gustav, som han trodde hadde rømt til Synnøves eiendom. Når Synnøve så den lille svarte grisungen i gresset, ropte hun:
Er du en norsk rase?
Mannen lo, men Synnøve følte seg fortsatt truet av den uventede situasjonen, og sa til ham at hun hadde en skilsmisse om en uke og var stresset.
Neste morgen ble hun vekket av en hund som hylte. Hun gikk ut på verandaen og møtte en søvnig nabo i pysj, som hadde med seg en valp.
Dette er din valp? spurte Synnøve.
Nei, men jeg har ingen hund. Jeg skulle egentlig levere den til et dyrehjem, men tenkte du kunne ha den. Hva med navn?
La oss kalle den Loke. Det passer.
Mannen smilte og gikk. Synnøve sto igjen med både en gris og en valp, og innså at livet hadde kastet henne mange overraskelser på en gang.
Til slutt, etter et år med kaos, fant hun fred. Hun og den eldre naboen giftet seg, og sammen adopterte de en katt som de kalte Maja. De bygde et lite, hyggelig hjem med vann fra brønnen, strøm fra kommunen og et hjerte fullt av forståelse.
Moralen i historien er enkel: Når andre gjør feil eller svik, er det viktig å lytte til sin egen indre stemme, ta ansvar for sine valg og finne styrke i seg selv, for ekte lykke kommer fra å akseptere både motgang og muligheter med et åpent sinn.
