Å, du er noen luring, Even! Skulle hatt deg over knærne for en omgang, men det er verken tiden eller noen til å gjøre det lenger nå! Har levd så lenge, men vettet har du visst ikke fått med på veien!
Gamle Sigrid spyttet irritert på grusen foran naboen og hinket bortover stien, støttet seg tungt på sin såre fot. Hun hadde sagt sitt, nå fikk samvittigheten gnage på ham isteden. Folk klarte ikke å lære ham folkeskikk, kanskje livet selv måtte ta affære?
Hører du på dette, da? Sende sin egen mor på gamlehjem! Har du hørt sånt?! Ja, Ingrid er sengeliggende nå, men er han ikke sønnen hennes? Skulle tro det var en fremmed på gata! Nei, Sigrid hadde tatt venninnen til seg med en gang om hun bare hadde hatt helsa til det. Men
Og så stakkars Anna, da Hun har et godt hjerte, men er jo ikke noe arbeidsjern som kan dra alt alene. Hun ble igjen på småstedet istedenfor å reise til byen for å studere kom riktignok hjem igjen da mora ble syk. Hun klarte ikke forlate mamma og bestemor, visste hun måtte ta ansvar siden Sigrid ikke lenger orket det. Det går jo knapt nok rundt med henne selv etter benbruddet for to år siden. Nå kan hun knapt komme seg ut av senga, orker så vidt rusle rundt i huset.
Hun fikk tilbud om å flytte til den yngste dattera og svigersønnen i Oslo, men måtte takke nei. De har jo nesten ikke plass til ungene engang i blokkleiligheten. Og Sigrid er jo ikke til noe hjelp lenger. Før hadde hun fjøs og dyr, dro lasset nå er hun bare en skygge av seg selv Anna blir sint når Sigrid snakker sånn, men det er jo bare sannheten. Ork og helse er ferd med å forlate henne. Bare det å reise seg om morgenen og komme seg ut på stuegulvet er et lille mirakel.
Heldigvis er Anne-Marte, barnebarnet, flink til å ta seg av alt hjemme. Sigrid hadde såvidt våkna før jenta hadde allerede stelt huset, stelt moren og løpt på jobb. Kvikk, alltid vært det helt siden hun var lita.
Sigrid fikk eldste datteren, mor til Anne-Marte, ganske sent. Hadde nesten gitt opp morsdrømmen, trodde ikke hun hadde det i seg etter at den første mannen hennes forlot henne. Han kunne aldri tilgi at hun “ikke kunne få barn”, men hun sørget ikke så mye for han var kanskje ikke så varm av seg heller.
Sigrid var visst et skue som ung: blond med fletter, blå øyne og smilehull. Guttene flokket seg rundt henne, særlig under 17. mai-festene eller på festplassen etter konfirmasjonen. Men hun ventet og ventet på den store kjærligheten, mens alle rundt begynte å mase: “Du blir gammel jomfru om du skal være så kresen!”
Så kom Roger hjem fra verneplikten til besteforeldrene like ved. Ryktene gikk, men ingen forsto hvorfor han ikke flyttet hjem. Han sa aldri noe, og Sigrid falt pladask for ham ved første blikk.
Han tok heller ikke lange tida med å fri. Moren hennes var fra seg av glede. “Endelig!” Og bryllupet var stort, livlig, masse folk. Sigrid fløy blant bordene av ren lykke. Men midt i festen kom svigermor bort, la hånda på armen hennes og viste bort til en vogn ute, hvor en ukjent kvinne satt. Sigrid skjønte med én gang at Roger hadde barn fra før. Senere fikk hun hele historien, og det gjorde vondt. Men hun forsto etterhvert at Roger bare likte seg selv best, alle andre ble pynt rundt bildet.
Han var aldri slem, og de hadde alt de trengte hjemme men kjærlighet det fikk hun aldri. Gjennom femten års ekteskap ventet hun på at hjertet hans skulle våkne, men nei. Og så, en dag, slengte han ut at hun måtte være ei skikkelig tørrfisk siden hun ikke klarte å få barn. Da skjønte hun at alt bare var bortkasta.
Så ble de skilt uten styr. Roger dro til Bergen, Sigrid ble igjen på småstedet. Han lot huset stå til henne. Hun klarte aldri å tilgi helt, men hjertet føltes lettere etterpå. Skjønnhet hadde Gud gitt henne, lykke delte han visst ikke ut like raust.
To år bodde hun aleine, jobbet, holdt hodet høyt selv om det gikk rykter. Men inne var det kaldt og tomt. Ønsket seg et hjem, ikke bare et hus.
Med Harald, som flyttet inn i nabohuset på si eldre dager, tok det tid. Hun var blitt forsiktig, tenkte sitt. Han var innflytter hvem visste vel hvor han kom fra? Ikke mye til prater, men hjelpsom, og kom aldri tomhendt. Sigrid tenkte det kunne ikke bli verre enn det hadde vært. Selskap er selskap nå ville hun bare slippe ensomheten.
Så, sånn av rent mirakel, ble hun gravid. Først med Siv-Elin, så med Eva. Og dermed var hun en mor, som hun hadde drømt om i årevis. Jentene hennes var alltid rene, pene, med flettebånd og kjole. Men de fikk løpe i skog og fjord, klatre i trær og plaske i dammer. Kom de hjem sølete, ga Sigrid dem bare en vaskebalje og lærte dem å vaske strømper selv. Rev de klær, fikk de nål og tråd.
Harald døde like etter at Eva giftet seg. Han skulle besøke henne i Oslo, men omkom i bilulykke på hjemveien. Sigrid var knust. Hadde det ikke vært for jentene, ville hun ha gitt opp der og da. Men så kom Anne-Marte til verden og lyste opp alt rundt seg igjen.
Barnebarna ble livet hennes. Eva bodde langt borte, kom bare hjem til jul og påskemorgen. Men Anne-Marte bodde rett nedi veien.
Hun vokste opp og ble så å si opp igjen Sigrid! Samme styrke, samme utseende, men litt mer sta. Når hun bestemte seg for noe, så gjorde hun det.
Det var jo bra da hun skulle studere, men når hun ble forelska, fikk Sigrid vondt i magen. For Anne-Marte forelska seg voldsomt og selvfølgelig i naboen Even. Even var fem år eldre, voksen, mens Anne-Marte såvidt hadde fylt seksten. Hva visste hun om kjærlighet?
Even ga henne ikke et blikk. Han likte Lena, en jente med «alt på stell», pappas prinsesse og skikkelig fornøyd med det. Lena var snobbete, men Even falt for henne.
Så skjedde det merkeligste. Lena forsvant en natt og kom hjem tidlig om morgenen, forslått og i fillete kjole. Det var bare Sigrid som så henne. En uke senere var det klart for bryllup alt skulle skje fort.
Even var henført, men mora hans Ingrid var skeptisk: “Noe stemmer ikke,” sa hun til Sigrid. Men Sigrid tier, for hjemme raste det større stormer. Anne-Marte gikk rett inn i svart mørke, gret og så ut vinduet mot nabogården, der bryllupet skulle stå.
Hun ville ikke reise til tanten i byen, selv om Sigrid og moren ba henne. Til slutt dro hun, motvillig, på selve bryllupsdagen, pakket sakene sine og klemte Sigrid og moren før hun dro til Oslo. Der fikk hun så vidt begynt et nytt liv, før alt raste sammen: Moren havnet på sykehus, kunne aldri gå hjem selv igjen.
Hjemme ventet Sigrid, syk og sliten, så Anne-Marte reiste tilbake. Og nesten det første hun tenkte var om hun skulle orke å se at Even og Lena bodde side om side. Men heldigvis, de flytta etter bryllupet.
Anne-Marte tok ansvar, jobbet på gården, stelte både Sigrid og moren dyrene hun alltid hadde elsket, ekstra inntekt var nødvendig. Selv om det var tungt, jobbet hun fra morgen til kveld.
Hun hjalp også Ingrid, evens mor, etter at hun ble alvorlig syk av sorg og bekymring for sønnen. Even hadde flyttet langt avsted, jobbet som trailersjåfør, og sendte bare av og til penger hjem. Barna hans ei jente og en gutt hadde aldri bestemor Ingrid sett. Lena hadde reist fra Even og tatt barna med, sa ryktene. Hun så dem aldri mer.
Så ble Ingrid enda sykere, og Anne-Marte fikk henne på sykehus. Even svarte ikke på brev, kom aldri. Da sa Sigrid bare: “Den mannen, den er bare en tom innpakning. Skulle tro han var et ordentlig menneske!”
“Bestemor!” protesterte Anne-Marte. “Du har alltid sagt vi ikke skal dømme noen uten å vite sikkert. Kanskje han kommer.”
“Ikke vet jeg, jenta mi. Aldri trodde jeg han kunne oppføre seg slik mot mor si. Han var alltid så snill og så glad i henne”
Så spurte Anne-Marte: “Hvorfor kaller du ham for ‘innpakningspapir’?”
Sigrid smilte svakt: “Han var ikke mer enn seks-sju år da. På den tiden samlet alle ungene på godteripapir. Luksus! Fikk de ordentlige sjokoladepapir, var de like stolte som om de hadde vunnet i Lotto. Så hadde moren hans to flotte høner, hvite og fine, som hun var så stolt av. Even inviterte en kamerat med seg hjem, han hadde med en byhund og så var det plutselig fjær overalt. Begge hønene var borte. Ingrid gråt i dagevis.
Men Even trådte til: Gikk til kameraten som ofte var i byen, betalte med alle sine fine godteripapir og sparegrisen for å få en ny høne til moren. Sånn viste han at han faktisk var et menneske. Men nå? Jeg skjønner ikke at alt godt forsvinner så fort i folk”
Sigrid ristet på hodet.
Men like etter da Ingrid ble sendt hjem fra sykehuset, kom Even. Helt uventet. Han hadde med seg to små barn, og Anne-Marte møtte dem i døra da hun vaska. Den eldste, en gutt, så opp og spurte: “Er du mamma?”
Even kom bak, med ei lita jente på armen. “Unnskyld at jeg kommer sent. Magnus har vært syk og jeg kunne ikke dra fra ham. Og Lena hun har reist, vi er alene nå.”
“Og barna?” spurte Anne-Marte lavt.
“De er alt jeg har,” svarte han.
Den kvelden skyndte Anne-Marte seg hjem etter å ha laga mat til dem. Hun innså både hun og Even var kanskje ikke så unge og naive lenger. De hadde forandra seg, men kanskje Kanskje det var håp.
To dager etter ba Ingrid sønnen kjøre henne på eldrehjem. Sigrid ble rasende, fikk plutselig fart på seg, kalte Even en skam og ville ikke høre mer.
Men Anne-Marte, i mosegrønn slåbrok med gummistøvler, sprang over tunet, rev opp døra og ropte: “Even! Hva holder du på med?! Tror du virkelig du skal få sende tanten Ingrid vekk? Det skjer ikke! Jeg passer henne! Skal du reise vekk, får jeg ta vare på begge! Enda en seng på rommet så klarer vi oss!”
Hun snudde seg og så at Ingrid lo, og at Even stod midt i rommet og lo og smilte samtidig.
“Slapp av, Anne-Marte, jeg drar ingen steder. Jeg skulle bare ordne opp med jobben og få ordnet sakene mine. Ungene skal være her, jeg kommer tilbake så fort jeg kan.”
Anne-Marte satte føttene ned, rettet seg opp og sa: “Barna blir her. Jeg passer dem, og venter til du kommer tilbake. Skjønte du?”
Even smilte nytt: “Det gjorde jeg. Hvordan har jeg ikke skjønt hvem du var?”
“Du får skaffe deg briller i Oslo,” lo Anne-Marte og slengte lille jenta på armen. “Kom, vi skal hjem til bestemor, hun bakte boller!”
Noen år senere ledet Even både mor og svigermor ut på den nye terrassen. “Se her, damer nye stoler fra byen. Sitt eller ligg akkurat som dere vil. Her er det godt å bli gammel!”
Han hjalp moren rolig ned i solstolen. “Nå våkna visst de minste! Anne-Marte er ikke hjemme ennå, jeg går inn og sjekker.”
“Kommer hun snart?” spurte Ingrid.
“Det er siste eksamen i dag, hun sa hun skal være av de fem første ut, så kommer hun straks hjem.”
Så durer bilen inn porten, ungene i morelltreet slipper bøtta og løper mot porten:
“Mamma! Mamma er hjemme!”
Anne-Marte tar imot dem med åpne armer og kikker til Even:
“Fem!”
“Typisk deg,” smiler Even, går etter henne. Tvillingene har ikke tålmodighet til å vente akkurat som faren sin. Ekte snålinger, de der!
Det er nå sånt livet blir. Du vet noen blir innpakningspapir hele veien. Og så kommer det noen som finner ut at inni er det faktisk gull.
